Ørland kommunes administrasjon foreslår å kutte budsjettet i oppvekstsektoren fra neste år. En sektor som allerede en beskjært til beinet. Av sammenlignbare kommuner i innbyggertall og økonomi bruker vi desidert minst på våre små håpefulle. Budsjettrapporten som nå er lagt frem gjør det klart at vi allerede balanserer på en knivsegg hva gjelder regelverk og bemanning, men vi skal allikevel kutte mer. Budsjettet sier blant annet:

  • Det foretas strenge prioriteringer for å holde budsjett, noe som påvirker muligheten til å gjøre gode faglig funderte valg.

  • Barnehagene og skolene balanserer i forhold til krav til bemannings- og lærenorm.

  • Det er liten mulighet for ytterligere innsparinger uten at det vil gå på bekostning av lovkrav, fremdrift av utviklingsarbeid og kvaliteten i tjenestetilbudet.

  • Rammen for 2023 gir en reduksjon for oppvekstsektoren. Dette utfordrer daglig drift og pedagogisk handlingsrom. Det kan komme til å hemme fremdrift i utviklingsarbeid og innføring av reformer.

I høst har kommunen fått ekstra midler til å øke grunnbemanningen i barnehagene. Etter et par måneder med økt bemanning har alle positive erfaringer med å være flere hender og hoder på jobb:

  • Økt grunnbemanning virker å gi bedre forutsigbarhet og stabilitet i hverdagen.

  • Man får gjennomført plantid og ansatte får deltatt på nødvendige møter og kompetansehevingstiltak.

  • Dette gir større kapasitet til å følge opp barna på ulikt vis, drifte endrings- og utviklingsarbeid og planlegge pedagogisk arbeid.

  • Dette skaper større jobbtilfredshet og bidrar til økt kvalitet.

Her er konklusjonen at prosjektet har fungert helt eksepsjonelt utmerket, men at man ikke vil fortsette med det. Vi som foreldre forstår det ikke.

Budsjettet oppsummerer med at det blir lavere grunnbemanning i skole og barnehage, det blir mindre fleksibilitet, mindre til innkjøp av forbruksmateriell.

De ansatte i barnehagene er våre superhelter. De er trygge, gode, til stede. Hver dag. Men de er underbemannet. Kravet er en voksen per tre småbarn. Dette er ikke morgen, ettermiddag, i møtetid, i lunsjen. Fordi det kommer ikke på magisk vis inn noen for den ansatte når de skal spise. Eller når de må på do. De forlater avdelingen i visshet om at de ansatte som står igjen har flere hender å holde i, flere som skal ha mat, flere som må skiftes på. Grunnbemanning betyr ikke at det til enhver tid er èn voksen per tre barn på småbarnsavdelingen. I kjernetida, utenom lunsj og møter, DA er grunnbemanningskravet oppfylt, de dagene ingen er syke, eller de dagene man kan få inn vikar.

Ørland kommune må begynne å prioritere oppvekst. Ørland kommune må begynne å se helhetsbildet og hva det gjør med barna våre at vi bruker mindre enn sammenlignbare kommuner på grunnbemanning i oppvekstsektoren.

Hva betyr det at vi ikke satser på barna, sånn i et langtidsperspektiv?

  • Vi har høyt frafall på videregående skole i kommunen. Tall fra 2018 viser at vi har høyest frafall i Trøndelag.

  • Ungdommene våre scorer dårligere enn landsgjennomsnitt på psykisk helse (ungdata 2022). Vi scorer også lavere enn sammenlignbare kommuner. Nesten en av fem av ungdommene våre rapporterer om psykiske plager "den siste uka".

  • Ungdommene våre gruer seg i større grad til å gå på skolen enn landsgjennomsnitt og sammenlignbare kommuner. En av tre gruer seg til å gå på skolen (ungdata, 2022).

Vi bruker mindre penger på ungene våre og vi har sånn generelt dårligere tall å melde når barna blir ungdommer. Rart det der?

Rapporten tar også opp et sykefravær som er «for høyt» blant de kommunalt ansatte (over 10%), og at det er svært vanskelig å rekruttere nye ansatte. Løsningen ser ut til å være: «Vi må derfor jobbe med nærversarbeid, sunne arbeidsmiljø og ta tak i arbeidsmiljøfaktorer som vi vet gjennom forskning kan påvirke og forebygge fravær.»

Vårt tips er økt grunnbemanning, da dette har blitt testet i høst, og det ser ut til å være kjempebra for arbeidsmiljøet.

Ytterligere kutt mest sannsynlig ha motsatt effekt, eller?

Vi vil med dette krysse fingrene for at kommunestyret stopper denne planen og tenker hva det koster ungene våre på lang sikt. Hva det koster samfunnet, og hva vi må betale for i psykisk sykdom og frafall i den andre enden av løpet. Det er hard valuta å betale med psykisk sykdom. Håper vi går vekk fra den modellen. Vi kan istedenfor gi ungene våre et løft. Det er kjipt og flaut å være dårligst i klassen på unger og oppvekst - og best i antall kommunalt eide kvadratmeter bygg per person, og en tung og høyt lønnet administrasjon. Vi må satse på menneskene i kommunen vår. Se helheten. Planlegge for framtida.

Hvis vi ønsker økt bolyst i kommunen så må vi jammen meg være bedre enn dårligst. Vi har ikke et reelt valg om å sende barna våre i barnehage og på skole. Om kommunen planlegger for langt under pari, da betyr de fine ordene i den nye kommuneplanen ingenting.

Hilsen, Oda Leth-Jøssing på vegne av foreldrene i Borgen barnehage