Tenk deg at du føler at du ikke henger med hva alle de andre kan og gjør, allerede i barnehagen. Du føler at de kan så mye mer enn deg og at du aldri er flink til noe.

Så skal du glede deg til skolestart, som da etter hvert føles ganske tøft. Du klarer ikke å sitte ro, og kan ikke utfolde deg slik du gjorde i barnehagen. Du er nå stor nok til at du skal sitte i ro store deler av dagen, og få med deg alt som blir sagt og gjort av læreren. Det er kjempevanskelig bare å sitte i ro, og nesten helt umulig å få med seg noe av det som blir undervist. Du drar hjem hver dag og føler deg mislykket. Det vil etter hvert vises på prøver og det blir alvorsprat med både lærer og foreldre. Du føler deg bare verre og verre. Det går noen år. Du vil ikke dra til skolen lengre. Det eneste som er gøy er friminuttet, da du kan løpe rundt og leke med venner. Så må du inn å føle deg mindre verdt enn de andre. Fordi de klarer dette. Lett.

I slutten av barneskolen nekter du å dra på skolen. Skolehverdagen får deg til å ikke føle deg god nok. Ikke som alle andre.

Kanskje kommer du deg til ungdomsskolen da. Men det blir et langt maraton av dårlige dager.

Der helger og fritidsaktiviteter hjelper deg gjennom ungdomstiden.

I Ørland kommune er det flere barn som har det slik. Som til daglig har vondt i magen, av angst og redsel. De klarer ikke å gjennomføre dette teoretiske løpet som ALLE må gjennom. De føler utenforskap og blir veldig ofte ofre for mobbing. Noen dropper ut av skolen allerede i femte klasse. Hva gjør det med et menneske å føle på alt dette hver dag? Ikke å bli bygd opp og få selvtillit? Men heller tatt fra all glede og mestring? Hvem tror at dette blir et velfungerende menneske i samfunnet vårt når det har vokst opp på denne måten? Det knyter seg i magen min bare jeg tenker på det.. Hva kan vi gjøre da?

Jeg skjønner at det er mange mål som skal møtes gjennom et skoleforløp på 10 år, men det må da finnes flere veier til disse målene? Og da må bemanning opp. Det må bli bedre tid til å gi disse elevene den oppbygging de har behov for, slik at de finner noe de mestrer og trives med. Det må være noen der som ser dem for hvem de er, ikke for alt de ikke kan eller ikke forstår. De vil forstå det meste, om de får den hjelpen og type undervisning de trenger.

Jeg vet om flere lærere som føler de ikke strekker til, at de ikke får hjulpet alle sine elever tilstrekkelig. De drar hjem med dårlig samvittighet hver dag, og mange ender opp utbrent. Fordi de vil alle sine elever vel, og ser at de sliter, uten å ha kompetanse, tid eller ressurser til å hjelpe.

En god leder vil også se sine ansatte slite og skulle nok gjerne gjort mer i denne situasjonen. Men har ikke noe å tilby.

En vond sirkel, der noen ender opp som ufør eller bare bor hjemme og ikke finner sin plass i samfunnet.

Det er lett å bli politisk engasjert når man ser dette skjer overalt i vårt langstrakte land. Når man alltid føler seg mislykket i livet er veien kort til skolevegring, kriminalitet, rus, vold og alt som følger med når du ikke har det bra med selv. Helt fra tidlig alder.

La oss være en foregangskommune som jobber for å få alle våre barn til å føle seg bra nok! Som ønsker at alle skal føle seg forstått, hjulpet, sett og motivert. Slik at de en dag blir voksne velfungerende mennesker som fungerer godt i vår flotte kommune. Det er mulig! Det tror jeg!

VI i Ørland Senterparti ønsker bedre grunnbemanning i grunnskolen.

Vi ønsker en mestringsskole med tidlig innsats, som er utforskende, variert og fysisk, med tilpasset opplæring.

Liss-Mari Solem, listekandidat for Ørland Senterparti