Denne kronikken er skrevet av Anna Pettersen, leder i Åfjord Pride

Pride er mange ting; fest og protest, feiring og kamp, og ikke minst følelser. Denne gangen måtte virkelig hele følelsesspekteret i aksjon. Fra å føle glede, frihet og en tilhørighet jeg ikke vet maken til i det ene sekundet – til å føle frykt, panikk og redsel for om jeg kommer til å se vennene mine igjen. Hvorfor?

Fordi enkelte mener at verden hadde vært et bedre sted uten sånne som oss – sånne som meg.

Masseskytingen var et forferdelig angrep på kjærligheten og mangfoldet på det som skal være et av den skeive familiens «trygge steder», London Pub.

For mange, og meg inkludert, føles angrepet personlig. At noen kan være så hatefulle og sinte på kjærlighet og folk som er glade i hverandre, er for meg helt ufattelig. Ingen skal måtte «tørre» å være seg selv, det skal være det mest naturlige i verden.

Samme hvordan du identifiserer deg og lever ditt liv, har det ingenting med meg eller noen andre å gjøre.

I intervju med Fosna-Folket dagen etter skytingen, sa jeg at jeg ikke trodde dette kunne skje i Norge i 2022, men ved nærmere ettertanke kommer ikke dette som lyn fra klar himmel.

I forkant av Oslo Pride skrev Inge Alexander Gjestvang, leder i FRI, en kronikk i VG med tittelen «Når holdninger blir til handlinger».

Skytingen i Oslo var selvsagt ikke noe man forventet skulle skje, men det er et faktum at skeive opplever hets daglig. Folk blir slått ned for å ha på seg regnbuefarger, holde hender, eller kysse mens man venter på bussen. Varsellampene har lyst lenge.

Debatten rundt pride har stormet, og kommentarfeltene har vært fulle av uttalelser som «Greit at man er homo, men er de nødt til å vise det frem så veldig?», «Det finnes bare to kjønn, ferdig.», «Gud skapte oss til mann og kvinne!», og ikke minst «Pride-ideologien er farlig!».

Disse ordene dreper ikke direkte, de aller fleste kommer heldigvis aldri til å gjøre ord til handling, men for de som faktisk kan gjøre nettopp det, blir dette bensin på bålet. Deres hat mot LHBTQ+-personer, og oppfatningen om at vi ikke fortjener å leve, får grobunn og støtte. Og når det gjelder ordbruken om at pride er en ideologi, kan jeg skrive en annen kronikk om hvorfor det er feil og en farlig retorikk.

Lørdagen blir rar. Paraden blir avlyst fordi politiet og PST mener det ikke er trygt å gjennomføre hverken den, eller andre planlagte arrangementer i regi av pride. Det er som om julaften blir avlyst for en liten unge. Jeg er ikke en av de tøffe som går i parade på tross av anbefalingene, men jeg møter mine venner i Sofienbergparken senere på dagen. Her møter jeg en park full av mennesker av alle slag, og regnbuens farger dekorer alt fra trær til ansikter og halvfulle vannflasker fylt med snublejus.

Det er fint.

Fint å kjenne på det utrolig sterke samholdet. Jeg både får og gir klemmer til folk jeg så vidt vet navnet på. Politiet er også til stede og de er svært synlige – det hele føles overraskende trygt. Etter hvert beveger vi oss til byen. På veien stopper vi og ser på alle blomstene på gatehjørnet ved London. Det ligger allerede mange buketter og regnbueflagg her, og flere skal det bli. Så går vi de siste 50 meterne til utescenen på Elsker. Her merker man et tydelig preget publikum, og idet en bil med blålys og sirener kjører forbi, blir det helt stille. Noen har også funnet en glippe i gjerdet, og sniker seg inn – tvert er noen oppe og varsler den nærmeste vekteren – man skal ikke ha noen ukjente som ikke er visitert inn hit.

Avlysingene av både paraden på lørdag, og solidaritetsmarkeringen påfølgende mandag, er problematiske. Det er problematisk fordi vi trenger et «rosetog», som etter 22. juli. Vi trenger å samles, vi trenger å gråte, klemme og le, og vi trenger å ta tilbake gatene og vise at vi finnes til tross for at noen skyter på oss!

Det absolutt siste vi trenger er å skremmes til taushet. Dersom vi vasker av oss glitteret og regnbuefargene, fjerner neglelakken, tar av oss paljettene og alt det andre som gjør oss unike, er det vi som taper, og terroristen som vinner.

Det er selvsagt lov å være redd. Det er lov å føle på alt nå – sinne, frustrasjon, tristhet, redsel, skuffelse, ja til og med glede over et større engasjement.

Selv er jeg redd, livredd faktisk.

Det er bare så utrolig viktig at vi ikke lar disse følelsene skremme oss til taushet, og i alle fall ikke inn i noe imaginært og samfunnsskapt «skap». Silje Nordnes satte ord på dette dagen etter skytingen: «Det er ikke oss det er noe galt med – og det MÅ vi huske!». Vi er mange, vi er sterke, og vi står sammen – da kan vi klare alt!

Søndag kveld sitter jeg ved gaten min på Gardermoen, og kjenner tårene presser på. Det har nok ikke gått skikkelig opp for meg før nå hva dette betyr. På flyet kommer tårene. Jeg tenker på alle de som ikke har turt til nå, og som nå er lengre inn i skapet enn de noen gang har vært. Jeg tenker på Jon og Kaare som mistet livet, og alle deres pårørende. Jeg tenker på alle som ble truffet, eller som måtte løpe fra skuddene. Jeg tenker på de som sitter langt unna og allikevel føler seg så angrepet, og på de 1700 kommentarene NRK måtte slette fra Supernytt sin TikTok om skytingen; en av dem var ordrett «Noen måtte jo gjøre det…» Jeg tenker på at Oslo, pride, Elsker og London aldri kommer til å bli det samme igjen – jeg kommer alltid til å kikke meg litt ekstra over skuldra.

Om ikke annet vil denne hendelsen stå som en kraftig påminnelse om at kampen langt i fra er over. Det har heller aldri det skeive miljøet trodd. Det går ikke en dag uten at skeive opplever ting som å bli spyttet etter, få kommentarer fra ukjente folk på gata eller i sosiale medier, eller til og med voldshendelser. Nå håper jeg virkelig hele samfunnet har fått opp øynene for at pride er en nødvendighet. Jeg vil oppfordre alle til å engasjere seg! Svar gammelonkelen din i familieselskapet og nettrollene i kommentarfeltet, heis regnbueflagget selv om det er litt utenfor din komfortsone, og bli med på pride om du er skeiv eller ei – vi elsker en god alliert!

Bare husk at når vi nå skal ut å kjempe videre, at dette var én manns handling, og vi bekjemper ikke hatet med rasisme – vi bekjemper det med kjærlighet.

Jeg vil avslutte med Kim Friele sine ord fra hennes egen dokumentar på NRK: «Vær så snill, hold øynene åpne og legg merke til signaler som måtte komme og som ikke er av det gode. Ta aldri rettighetene deres for gitt».

Kampen fortsetter – ingen er fri, før alle er fri!

Anna Pettersen, leder i Åfjord Pride