Formålet med turen var å se resultatene av Fosengave-innsamlingen 2021, som Dina Special Children. Stiftelsen bygger Afrikas største landsby for barn og unge med spesielle behov.
Ni fosninger til Afrika: – Jeg får høre at vi må kjøre på og at folk bryr seg
Reiste utenlands for å spille inn musikkvideo til en god sak: Fikk med stor stjerne
Fosengaven er den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres av ekteparet Geir Yngve og Anja Hovde på Ørlandet, i samarbeid med Ørland Sparebank, Ørland kommune og Fosna-Folket.
Håpløst?
Vi skulle gå i møte med en annen virkelighet enn den vi selv er kjent med, i håp om å lære og lære bort til andre betydningen av hjelpen man kan utgjøre for andre mennesker.
Rune Edvardsen: – Gaven fra fosningene er unik
I Uganda, med sine vel 47 millioner innbyggere der cirka 42 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, er det umulig å hjelpe absolutt alle, og dette er kun ett av mange fattige land i verden.
Ofte kan det føles håpløst å prøve å hjelpe, hvor skal man en gang starte? Slik har i hvert fall vi følt det, men etter det vi har sett og opplevd i Uganda, kan jeg love dere at det ikke er håpløst i det hele tatt. For å ta ordene ut av Fosengavens grunnlegger Geir Yngve Hovdes munn: «Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!»
Midlertidig senter
Den første dagen vår i Uganda skulle vi besøke det midlertidige senteret til «Special Pearls of Uganda». Det er opprettet av Dina-stiftelsen til Runde Edvardsen som befant seg i Ugandas hovedstad, Kampala. «Special pearls of Uganda» var mottaker av Fosengaven i 2021 og vil være mottaker i år også. Når senteret er bygget skal det romme 500 barn med spesielle behov og deres familier, og skal være et sted der de kan jobbe, lære, leke og være trygge.
Vi skulle få besøke deres midlertidige senter som på dette tidspunktet hadde 11 barn, noen av disse barnas mødre hadde fått jobb på senteret gjennom Dina Stiftelsen. Senteret er ikke bare for barna med spesielle behov, men skal være med å hjelpe hele familien. Barna skal bli deres «inngangsbillett», og dermed gå fra å være ett «problem» til å bli den som gir familien muligheten til et nytt og bedre liv.
Et «opp-ned land»
På vei til senteret var vi ganske nervøse og spente hele gjengen. Hvordan kom barna til å være? Hvordan kom vi selv til å reagere i møte med noen av deres smertefulle opplevelser? Vi diskuterte dette en del, og kom frem til at vi måtte ta det «Hakuna Matata», slik det faller seg.
Vi merket ganske fort at Uganda var et «opp-ned land» i forhold til Norge. De kjørte på den andre siden av veien, det var mennesker som balanserte tunge ting på hodene sine, kjøretøy over alt og vakre dyr og fugler som vasset i elver fulle av søppel, det så nesten ikke ekte ut. En annen ting vi fort la merke til var vennligheten til uganderne, de vinket og smilte til oss, som gjorde oss mer bekvemme.
Ved ankomst senteret var vi veldig nervøse, men det snudde på seg i øyeblikket vi gikk inn døra. Vi ble møtt av 11 glisende barn. Spesielt ett barn hadde ett veldig nydelig smil og en enda finere latter. Denne jenta er 14 år og heter Fatuma. Vi fikk høre historien hennes, hun var autistisk og var blitt solgt av sine foreldre til menn som fikk gjøre det de ville med henne. Hun har da blitt så traumatisert at hun ikke lenger snakket.
Skulle bli ofret av heksedoktorer
Videre ble vi kjent med en artig fyr som het Kakosa, han lider av CP og skulle bli ofret av heksedoktorer. Det var veldig sterkt å høre alle barnas historier og det kom en tåre eller to. Hadde det ikke vært for disse menneskene som jobber her eller for initiativet til Rune Edvardsen, hadde mange av disse barna ikke lenger vært blant oss. Det sier mye om menneskelig resistans at disse barna fortsatt klarer å smile å le, vi har mye å lære av dem. Inne i senteret var det veldig fint og ryddig, barna hadde til og med en TV. Vi satte fort i gang med musikk og lek som var til stor glede for både oss og barna. Vi dro hjem den dagen med opplevelser og minner som vi aldri vil glemme.
Sett på som ulykkebringere
Dag nummer to dro vi til det som skulle være en av de verste slummene i Uganda. Vi besøkte fire familier som har barn med spesielle behov. I starten visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss, vi fikk en slags «flue på veggen»-følelse. Heldigvis fikk vi noen arbeidsoppgaver etter hvert, vi fikk bære både ris, mel og annen mat som vi skulle gi ut til de familiene vi besøkte.
Mange familier består av bare mor eller bare far, skilsmisse er veldig vanlig blant parene som får barn med spesielle behov så ofte er det kun en forsørger for flere barn. Vi intervjuet foreldrene og fikk høre hvordan de klarte seg. Ofte måtte de bære barna lange veier for å dra til sykehuset og det er vanskelig å få tilgang og råd til medisin. Disse barna er sett på som ulykkebringere, så det er ikke enkelt å få hjelp, det er mye overtro blant uganderne. Alle disse fire barna skulle få komme til senteret og få hjelp.
Greit til tross for omstendighetene
I slummen var det veldig uhygienisk. Det var en sterk lukt av avføring og søppel, kloakken var kun en grop som strakk seg langs husene. Selve husene, om det kan kalles det, var veldig små og ofte bare ett lite rom med seng og kanskje en TV. Barna var ekstremt nysgjerrige og flere fulgte etter oss mens vi leverte ut mat til familiene. Det virket som barna hadde det greit til tross for omstendighetene, de smilte og var lekne. Når en av oss dro frem såpeboblene ble det mye latter og fascinasjon blant barna, det er ikke mye som skal til for å gjøre dem glade.
En av de sterkeste øyeblikkene i slummen vi opplevde den dagen, var da vi møtte på en ung mor på 20. hun hadde ikke kontakt med faren til barnet sitt, en gutt på to år som av ukjente årsaker ikke kunne gå. I starten av intervjuet virket hun litt likegyldig og apatisk, men etter at hun ble tilbudt jobb på senteret lyste hun opp av håp. Hun skulle få flytte inn i senteret med sønnen sin og få jobb og utdanning der. Flere av oss felte en tåre som vitner til dette øyeblikket.
Godt gjennomført
Dag nummer tre benyttet vi til å besøke det nye senteret som er under oppbygging. Vi ankom et av de nydeligste stedene vi har sett. Senteret bygges på en bakketopp med en fantastisk fin utsikt. Det varmer virkelig i hjertet å vite at barna og familiene får hjelp, jobb, utdanning og et sted å bo i tillegg til nydelige omgivelser. Alt er så utrolig godt gjennomført på alle nivå at flere av oss ble målløse.
Den siste dagen skulle vi innom senteret til barna en siste gang for å si farvel, det var et veldig sterkt øyeblikk og nok en gang presset tårene på. Vi fikk høre at det ikke var vanlig at barna fikk besøk, noe som gjorde det vanskeligere å si farvel. Det var bittersøtt, de har det utrolig bra, men samtidig vil du være igjen der med dem eller ta de med hjem. Vi får trøste oss med at vi kan hjelpe hjemmefra via Fosengaven, forhåpentligvis sammen med dere.