Og jeg opplever det ganske ofte. Selv om vind eller regn forsøker å ta noe av natur- og bevegelsesglede, ender det som oftest opp med en velsigna god tur. God for kropp og sjel.

Knotten

Og dagens tur, for eksempel, ble verken spennende eller behagelig, for å være helt ærlig. Det var en sånn verken-eller-dag, med rar, nesten ubehagelig fuktig luft.

foto
Foto: Helga Hugdal Ødum

Og knotten gjorde alt den kunne for å ødelegge ro og trivsel. Og det var ikke «den», nei, men de – store deler av knottgjengen i kommunen. Og ja, det føltes ganske mislykka at jeg hadde kjørt til et nytt område for å gå tur akkurat i dag. («Hjelp og trøst, hvorfor dro jeg hit? Og akkurat i dag?»).

Men man må jo prøve å gjøre seg kjent i nærområdet, også. Jeg har bodd her i to år nå, og det gjenstår mye uberørt natur for mitt vedkommende – selv om jeg går rundt og er overbegeistra for det jeg har oppdaga.

Mye fint

Men tilbake til mislykkaturen i dag. Jeg oppdaga så mye fint. Tross alt.

Måtte jo feste øynene litt andre steder når vær og ikke-utsikt var ganske så grått og … ja, lite inspirerende, kan vi si. Jeg skal ikke si at lufta var grå av knott, men enkelte steder føltes det sånn.

foto
Foto: Helga Hugdal Ødum

Men så... Øynene mine oppdaga det ene vakrere enn det andre etter hvert som jeg gikk: Ei skogstjerne midt i et grønt «teppe» ved en bekk. Steiner med helt spesielle mønster. Flotte, grønne nyskudd. To svært forskjellige, små bekker. Den ene brei og litt svaberg-lignende.

foto
Foto: Helga Hugdal Ødum

Den andre helt alminnelig i et helt alminnelig trøndersk terreng med skog og myr og litt av hvert. Ikke så ulikt livet, forresten: Litt av hvert.

Mindre mislykka

Mislykkaturen ble mindre og mindre mislykka. Så nå sitter jeg her og takker Skaperen for natur- og bevegelsesglede, og mange små, store opplevelser. Også denne gangen.

foto
Foto: Helga Hugdal Ødum