Og jeg opplever det ganske ofte. Selv om vind eller regn forsøker å ta noe av natur- og bevegelsesglede, ender det som oftest opp med en velsigna god tur. God for kropp og sjel.
Knotten
Og dagens tur, for eksempel, ble verken spennende eller behagelig, for å være helt ærlig. Det var en sånn verken-eller-dag, med rar, nesten ubehagelig fuktig luft.
Og knotten gjorde alt den kunne for å ødelegge ro og trivsel. Og det var ikke «den», nei, men de – store deler av knottgjengen i kommunen. Og ja, det føltes ganske mislykka at jeg hadde kjørt til et nytt område for å gå tur akkurat i dag. («Hjelp og trøst, hvorfor dro jeg hit? Og akkurat i dag?»).
Her kommer du i skikkelig fjellstemning
Men man må jo prøve å gjøre seg kjent i nærområdet, også. Jeg har bodd her i to år nå, og det gjenstår mye uberørt natur for mitt vedkommende – selv om jeg går rundt og er overbegeistra for det jeg har oppdaga.
Mye fint
Men tilbake til mislykkaturen i dag. Jeg oppdaga så mye fint. Tross alt.
Måtte jo feste øynene litt andre steder når vær og ikke-utsikt var ganske så grått og … ja, lite inspirerende, kan vi si. Jeg skal ikke si at lufta var grå av knott, men enkelte steder føltes det sånn.
Men så... Øynene mine oppdaga det ene vakrere enn det andre etter hvert som jeg gikk: Ei skogstjerne midt i et grønt «teppe» ved en bekk. Steiner med helt spesielle mønster. Flotte, grønne nyskudd. To svært forskjellige, små bekker. Den ene brei og litt svaberg-lignende.
Den andre helt alminnelig i et helt alminnelig trøndersk terreng med skog og myr og litt av hvert. Ikke så ulikt livet, forresten: Litt av hvert.
Mindre mislykka
Mislykkaturen ble mindre og mindre mislykka. Så nå sitter jeg her og takker Skaperen for natur- og bevegelsesglede, og mange små, store opplevelser. Også denne gangen.