To ungdommer presset en gang en finngutt til å vise hvordan forvandlingen foregikk. De ble vettskremte da det viste seg at gutten virkelig var en varulv.

«Manneulv»

Varulven er ifølge gammel folketro og mytologi et menneske som kan omskape seg til ulv. Ordet betyr «manneulv», ifølge Wikipedia. Det har vært forskjellige forestillinger i ulike land og gjennom historien om hvordan varulven omskaper seg og hva den gjør. Den blir likevel stort sett alltid beskrevet som vill og farlig og ute etter å skade mennesker og dyr. Ifølge en utbredt tradisjon gjennomgår varulver hver fullmåne en smertefull forvandling fra menneske til en blanding av menneske og ulv, beretter samme kilde. I varulvham blir de gale, oppfører seg ubehersket, får voldsom styrke og kan angripe både venner og fiender. Den som blir bitt, blir smittet av varulvforbannelsen, og må selv gjennomgå den samme forvandlingsprosessen ved hver fullmåne.

Varulvene har vært et yndet tema i litteraturen og i en rekke spillefilmer. Fra Fosen kan vi nå berette om historier om at det i tidligere tider skal ha opptrådt både varulver og varbjørner.

Samisk

Edvard Kruken, født i Kruken i Leksvik i 1870, var en levende interessert samler av lokalhistoriske fortellinger. Finnkallene og deres overnaturlige evner til å spre både av det gode og vonde, var av det Edvard Kruken fikk høre mye om. I dagligtale ble det samiske folket den gangen omtalte som finner. Barnebarn av Edvard Kruken, Kristoffer Kruken, hadde på trykk flere av de bestialske finnhistoriene fra Leksvik i Årbok for Trøndelag 1979.

– Min bestefars kone var født i Vanvikan i 1874, og vokste opp her. Flere av beretningene er hentet fra hennes oppvekst i 1880-årene – hendelser som hun fikk fortalt. Det er på det rene at leksværingene hadde stor respekt for det samiske folket. Det var et nomadisk folkeferd, som hadde en helt annen livsførsel. Lokalbefolkningen hadde så stor respekt for det som ble tillagt samene av egenskaper at folk ikke turte annet enn å tro, kunne Kristoffer Kruken fortelle Fosna-Folket i 1998. Han kjente til beretninger fra også andre steder hvor man trodde at samene kunne opptre i rovdyrskikkelser. Og ofte er det ulv og bjørn som går igjen i det som fortelles.

Store flokker med ulv

Man mente at finnene ikke minst kunne gande, det vil si utøve trolldom. At finnene også kunne skape seg om til fryktede rovdyr, finner vi i Fosen først i flere i beretninger fra Leksvik. Anna Martha Heggbakken på gården Kilen var en av dem som opplevde dette. Gården lå ensomt til, og ble ofte besøkt av følger med finner som ba om almisser i form av smør, kjøtt og flesk. Nesten alltid ble buskapen herjet av store flokker med ulv, tett etter at de hadde fått besøk av finnene. Anna Martha Heggbakken hadde sin opplevelse et av de første årene hun arbeidet som gjeter i Kilen:

«Mens et finnefølge lå på gården, kom det to varger og rev i hjel en sau for meg. Det var en stor gjeldsau de tok. Etter en stund med leting fant jeg rovet av den under en stor gran. Vargen hadde revet den opp under buken, dratt ut innvollene og tatt nyrefeiten.»

Da Anna Martha Heggbakken kom heim og fortalte om det som hadde skjedd, mente de der at det var to av finnene som hadde tatt på seg vargham og drept sauen. To av finnene hadde vært borte fra gården den aktuelle dagen, to som dagen før hadde blitt fortørnet over at de ikke hadde fått fint nok kjøtt. En gang var det i alt syv ulver som streifet om i Meltingsskogene. En bjørnejeger satte etter dem, og fikk satt inn et skudd i foten på den ene så den haltet. Året etter kom det et følge på syv finner til Kilen. Den ene haltet ...

La press på gutten

Edvard Kruken fikk av en 90-årig kone, fortalt om hvordan omskapelsen til ulv kunne foregå. Et finnefølge hadde fått losji på en av Røstadgårdene. En dag var hele følget ute, bortsett fra en knapt halvvoksen gutt. En del ungdommer på gården lurte på hvordan finnene kunne skape seg om til ulver. Gutten tilsto at de kunne gjøre det, men sa det var sjelden de gjorde det. Ungdommene spurte videre om gutten kunne vise dem hvordan det foregikk.

Han var først noe uvillig til å demonstrere dette, og sa: «Får mine foreldre vite det, blir de så fryktelig sint at de nesten slår meg i hjel.» Ungdommene la imidlertid fortsatt press på gutten får å få en demonstrasjon. De presset han så lenge at han til slutt ga etter, men ungdommene måtte love å ikke fortelle det til foreldrene hans. Gutten satte en betingelse til, og det var at han måtte få et dyr å rive hjel når han hadde skapt seg om. Han sa at han ikke kunne få av seg varghammen før han hadde gjort det.

Trakk hammen nedover hodet

Da ungdommene hadde lovet å innfri kravene som var satt, fant gutten fram finnsekken. Fra den hentet han noe som lignet silhår; en sil som var flettet sammen av kutagl. Silhår ble brukt til å legge i tresilene når melken skulle siles. Stykket han tok fram var rundt 18 ganger 20 centimeter stort og en centimeter tykt. Gutten brukte dette til utgangspunkt for varghammen. Han spyttet i silhåret og tøyde i det. Så la han det på hodet, mens han fortsatte med å tøye og trekke det nedover hodet og resten av kroppen. Til slutt var han helt omskapt til en ulv.

Ungdommene ble nå redde og sprang ut for å redde seg unna rovdyret. De fikk fatt i en hane og kastet den til varulven. Varulven rev hannen i stykker og spiste den. Etterpå tok gutten av seg varghammen – hammen trakk seg sammen til den opprinnelige størrelsen. Vargen var tilbake til den samme finngutten som før.

Finnkjøkkenet

Man mente også at finnene kunne skape seg om til bjørn. En bjørn som først ble skremt fra et sommerfjøs i Verran, tok veien opp Botnalia og sørover til Markabygda i Leksvik. Her kom han til husmannsplassen Buengenbakk. Bjørnen prøvde her å komme seg inn i sommerfjøset ved å bryte seg gjennom taket, men kona på gården klarte å skremme den bort ved å rope. Bjørnen tok da veien videre sør til gården Gangstad, hvor han prøvde å presse seg inn gjennom fjøsdøra. Bjørnen ble nok en gang skremt videre. Nå dro den vestover til husmannsplassen Småvollan, hvor den slo inn døra på sommerfjøset. Her slo den i hjel kua til husmannen, og dro den et stykke oppover i dalføret til et skjult avlukke. Folk på stedet ble vare røyk fru plassen hvor bjørnen hadde dratt meg seg kua. Det viste seg at et finnfølge hadde hatt sitt tilhold her i flere dager. De kokte og stekte kjøttet av kua til den var oppspist. Folk forsto det som at en finnkall hadde tatt på seg bjørneham for å få fatt på ferskt kjøtt. Siden har dette stedet blitt kalt for Finnkjøkkenet.

Slo av nesebeinet

Likeledes hendte det på gården Gangstad at et stort finnfølge kom og ba om husly og mat. Bonden gikk med på dette, men sa nei da den ene ba om kjøtt. Finnen ble sint og lovte bonden at det skulle bli kjøtt nok. Neste dag dro finnfølget. Da bonden gjette sauene på vest for gården, kom en diger bjørn settende. I all hast tok bonden en rogn på tykkelse med en staur. I vilt sinne langet han til bjørnen med rogna, og traff den over nesen. Slaget var så kraftig at bjørnen fikk nesebeinet slått av. Bjørnen rømte til skogs.

Året etter kom finnfølget på ny til Gangstad. En av finnkallene i følget hadde nesen innslått, så den fremste tippen sto rett opp. Det var han som året før hadde bedt bonden om kjøtt ... Stedet hvor bonden gikk i kamp med «finnbjørnen» blir fortsatt omtalt som Finnvollen.