15. september i år hadde vi i denne spalten historien om Skrømthaugen på Vik på Ørlandet, som hadde det offisielle navnet Møllehaugen.
Funnet under krigen
Tilnavnet henspiller på uroen av «de underjordiske» på stedet. Ei mølle som ble satt opp på stedet ville ikke fungere, og ei kirke som senere ble bygd måtte forlates på grunn av uroligheter i grunnen. Under 2. verdenskrig fikk tyskerne behov for å slette ut deler av haugen. De oppdaget da to menneskeskjeletter. Konservator Theodor Pettersen, som ledet institutt for arkeologi og kulturhistorie i Trondheim, foresto utgravingen i 1941. Det ene kraniet bar preg av halshugging. En svær spiker som gjennomboret hodeskallen tydet på at den hadde vært satt på en stake.
LES OGSÅ:* Grotesk vise hadde rot i virkeligheten -Fosna-Folket* En grusom oppdagelse -Fosna-Folket
I kirkeboka for Ørland i 1723, kan man finne en dom fra året før. Dommen over Anne Cathrina Nielsdaatter Fævog lyder på at hun skulle miste sitt liv under sverdet og hodet satt på en stake. Henrettelsen skal ha funnet sted på «Wig» – altså Vik.
Kong Christian Den Femtis Norske Lov
I 1722 var Norge under dansk styre. Gjeldende lovverk for Norge fra september 1688, var Kong Christian Den Femtis Norske Lov. Strafferettslige bestemmelser i dette lovverket ble i store trekk gjeldende fram til 1842. Deler av Kong Christians lovverk er fremdeles gjeldende i dagens lovverk i Norge.
En forordning av 16. oktober 1697, som omhandlet «grove Morderes Straf», tok for seg drap på nære pårørende. Den fastsatte i detalj hvordan morderen skulle tortureres før henrettelsen: Knipes med gloende tenger av skarpretteren utenfor åstedet, deretter tre ganger på veien mellom åsted og rettersted, og til sist for femte gang på retterstedet. Så skulle «Haanden lefvendis afhugges», og til sist hodet med øks. Hånden skulle festes på samme stake som hodet, og kroppen legges på hjul som mat for kråkene. Først i 1815 ble «alle Piinsler, som ved Lovene er anordnede tilligemed Dødsstraffene» avskaffet, ifølge Wikipedia.
Monsieur
Under gjengis dommen over Anne Cathrina Nielsdaatter Fævog slik den ble skrevet. Vi har dog oversatt den gamle danske språkdrakten til norsk for å gjøre stoffet mer forståelig.
LES OGSÅ:* Da Adressa «slo opp» nabodrapet i 1767 -Fosna-Folket* Rikmannssønn endte som gal øksemorder -Fosna-Folket* Halshogd etter å ha samarbeidet om drap -Fosna-Folket
Forvalter Behrent Røst ved Austråtts gods på Ørlandet var den som innkalte Anne Cathrina. Han tituleres «Monsr» i teksten. Dette er en forkortelse for den franske tittelen Monsieur, det vil si «Mister». Ifølge Store norske leksikon ble monsieur et alminnelig tiltaleord i Danmark-Norge til mannlige rangspersoner.
Å føde i dølgsmål vil si å gjennomføre en fødsel uten profesjonell bistand.
Dommen
«Monsr Behrent Røst ved Austråtts Gods hadde innkalt Anne Cathrina Nielsdaatter Fævog for sin ulovlige barnefødsel 27. mai 1722 ute i skogen i dølgsmål. Hun ble framstilt for retten og punktvis spurt om følgende:
1. Hvem var far til barnet? Hun svarte Lars Olsen, «tienende på Fævog, ellers i Inderøens Fogderi og Prestegjeld på gården Støfrum».
2. Om samme mannsperson, som er barnets far, noensinne hadde bedt eller påvirket at hun enten i dølgsmål skulle føde barnet eller ta livet av det? Hun svarte nei.
3. Om hun ikke hadde orientert barnets far eller noen andre på gården at hun var med barn? Hun svarte nei.
4. Hvor og på hvilket sted hun fødte sitt foster og om det var et gutt- eller pikebarn? Hun svarte ute i skogen som kalles Vestvig skaug eller mark, og at hennes fødte foster var et guttebarn.
5. Hun ble spurt på hvilken tid på dagen hun satte sitt barn til verden? Hun svarte «imellom duur og nonstid. Dette vil si i løpet av første halvdel av dagen.
6. Om hun så eller fornemmet at barnet hadde liv da det var født? Hun svarte ja, det hadde liv da det kom til verden.
7. Ettersom hun selv har bekjent at det var levende da det ble født, på hvilken måte hadde hun behandlet sitt fødte foster? På spørsmål om hun med håndspåleggelse eller på annet vis med vilje hadde drept sitt foster, svarte hun at hun hadde tatt barnet over strupen og kvalte det etter at det ble født.
8. Om hvor hun siden hadde lagt det, svarte hun hadde lagt det under en stubbe og dekt over med mose uten å gjøre seg noen videre tanker om dette.
Deretter ble Maren Olsdaatter Fævog, Elen Olsdaatter og Karen Olsdaatter kalt fram. De bor på samme gård Fævog, alle gifte og eldre kvinner. Først ble de spurt om de noensinne var vitende om at nevnte synderinne Anna Cathrina Nielsdaatter var med barn før hun hadde født sitt foster. De svarte at de aldri var vitende om dette, før hun hadde født ute i marka og kommet heim igjen. Da hun kom tilbake og ville gå inn, møtte Ellen Olsdaatter henne ute på gårdsplassen og fulgte etter henne inn i stua, hvor hun da straks kvitterte de ting som følger med en barnefødsel.
Hun spurte henne så hvor det foregående var blitt av, om hun ikke hadde født barn og hvor hun det hadde gjort av det. Hun ville ikke svare på dette, så Ellen Olsdaatter sendte derfor bud etter Maren Olsdaatter og Karen Hansdaatter. Da de kom viste Ellen Olsdatter hva synderinnen hadde kvittet seg med, hvorpå de samtlige ba henne om å gjøre en ren bekjennelse om hvor hennes foster var blitt av.
Etter lang tids taushet svarte hun dem omsider at det lå i skogen. De ville ikke finne det uten at hun selv ble med, hvilket hun gjorde. I den svake tilstanden hun var i, ble hun støttet opp av de andre. Etter lang tids søken der hvor hun mente at fosteret lå, kunne de ikke finne det. En jente ved navn Ellen Knudsdaater, som var nærværende i retten, var den som fant det døde barnet. Det lå ved en stubbe dekket over av mose. Kvinnene gikk sammen med synderinnen og fant barnet som meldt henlagt. De så to blå flekker, en på hver side av halsen på barnet. De brakte barnet med seg hjem og la det i en likkiste 30. mai.
Den tredje dagen etter ble det besiktiget av lensmannens sønn Jacob Michelsen Fævog og de to mennene Jens Enochsøn Selnes og Gabriel Jacobsen. Kvinnene kunne ikke gi en forklaring.
Jens Enochsen og Gabriel Jacobsøn Selnes møtte for retten. Da de ble til spurt hvorledes de ville beskrive det døde foster, forklarte de at de ved (Hyllachmus?) oppløsning fant to rødblå flekker, en på hver side av halsen fremme ved strupen, som de ikke kunne forklare. Deres besiktigelse skjedde tredje dagen etter at denne gjerning var skjedd.
Deretter ble barnefaderen Lars Olsøn Stafrum framkalt. Han forklarte at han ikke kunne nekte for å være barnets far, men aldri hadde tilskyndet eller vært rådspurt om drapet på fosteret, langt mindre vært vitende at hun var med barn før dette skjedde. Hvoretter Monsr Behrent Røst etter foregående utspørring avsa dom i saken, så vel over synderinnen som barnefaderen.
Dømt og avsagt
Deris Kongl Majts Allernaadigste Lovs 6 Capt 7de Artikkel sier at et lettferdig kvinnemenneske som dreper sitt foster skal miste sitt hode, og hodet settes på en stake. Den nestfølgende åttende artikkel forklarer hvorledes den skal straffes som føder i dølgsmål. Denne synderinne Anna Catharina Nielsdaatter har ikke alene ut i dølgsmål født sitt foster i skogen og på åpen mark, uten at det var åpenbart for noen at hun var med barn. Ut ifra det hun selv forklarer, var barnet eller fosteret levende da det kom til verden, og at hun har kvelt og drept det, dømmes hun etter nevnte lovens artikler å miste sitt liv under sverdet og hodet satt på en stake.
Da mannspersonen, som aldri har vært rådspurt eller tilskyndet synderinnen Anna Cathrina Nielsdaatter enten ut i dølgsmål å føde eller drepe fosteret, så kan han ei videre dømmes til annet enn bøter til sitt herskap med 12 riksdaler, hvilket at meldte Lars Olsen Støfrum utredes og betales 14 dager etter denne doms lovlig forkynnelse.»
