I Fissdalen i Rissa fortelles det at i gammel tid var en dame som var ille plaget med ei tuftekjerring som stadig tok seg til rette i fjøset. En jentunge fortalte i ettertid hva hun hadde opplevd da hun besøkte sin tante i Fiss-dalen.

– Flettet kuhalen

– Da jeg var jentunge var jeg ofte på besøk hos min tante i Fissdalen, som da var i 50-årene. Når hun om kvelden var på låven og hentet halm til kua si, ropte hun: «Ha dæ tu vein'n så æ å kan få mæ ein høyvænnel!»

– Det var nemlig ei tuftekjerring som forsynte seg av fôret og alltid var i veien for tante. Til gjengjeld for den mindre vennlige tiltalen, fant hun hver morgen kuhalen sammenflettet. Tante hadde på denne måten mye prakk med tuftekjerringa, er historien vår kilde forteller.

Vi kan bemerke til denne berettelsen at skikkelsen tuftekjerring er en avledning av den mer kjente tuftekallen eller tuften. Tuftekallen er den som først tufta, det vil si bygget, gården. Tuftene regnes blant de underjordiske og blir også brukt som et likestilt begrep med fjøsnissen:

«Når fjøsdøra lukkes og bonden går inn og setter seg rolig i stua, da lister en nisse seg stille omkring og steller med hesten og kua.»

– Kom ut i fullt sprang

Vår andre fortelling stammer fra Råkvåg. Utgangspunktet er historien til en 10 år gammel gutt, som i voksen alder står fram med sin opplevelse.

– Mor skulle til Trondheim en tur. Dampbåten som hun skulle være med, skulle gå klokken sju om morgenen. Men før hun reiste ville hun ha meg til å gå til nabogården og låne en tomsekk. Jeg hadde imidlertid lite lyst til å gå, da jeg ikke trodde at nabokona var oppe ennå.

10-åringen ble til slutt overtalt til å gjøre et forsøk på å få utført ærendet denne aprilmorgenen for en god del år tilbake.

– Da jeg kom fram til nabogården, fikk jeg se ei kjerring komme ut av fjøset i fullt sprang. Hun hadde alle slags farger på klærne, især på stakken. Jeg ble overlag glad fordi jeg trodde at det var nabokona som alt var oppe. Kjerringa sprang inn i stua og jeg skyndte meg etter. Vel inne i boligen får gutten til sin forskrekkelse se at nabokona ligger i den dypeste søvn.

– Hun sov nokså søtt, enda jeg hilste ganske høyt til henne to-tre ganger. Da ble jeg skikkelig redd, og hadde ikke hunden som lå på gulvet reist seg for å gå foran meg ut gjennom døren på andre siden av huset, tror jeg ikke jeg hadde kommet meg ut av bare redsel.

Svart i kropp og klær

Også ute i naturen har folk møtt merkverdige kvinner. En gjetergutt fortalte i ettertid følgende om opplevelsen han og en kamerat hadde hatt.

– Det var en lys sommerkveld vi fikk øye på et rart kvinnfolk. Hun kom springende fra ei myr, som vi kalte Jobrenna, i full fart og gjemte seg under ei lita furu. Der kom hun bort.

De to guttene i 12-14-års alderen la på sprang etter henne for se hvem det var.

– Da fikk vi se at hun igjen la på sprang og forsvant i skogen, forteller vår kilde. Kvinnfolket var høy av vekst og så vidt guttene kunne se var hun svart både i kropp og klær.

Huldra

Huldra er en betegnelse mange vil kjenne til, når det kommer til mystiske kvinneskikkelser. Hulder er i den norske folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske. Sentralområdet for huldreforestillinger er seterområder og skogstrakter på Østlandet, men det finnes også huldreforestillinger langs kysten og oppover i Nord-Norge, ifølge Wikipedia.

Samme kilde skriver at overnaturlige skapninger ikke så klart lar seg karakterisere, og det er også umulig å dra klare skiller mellom de forskjellige vettene, som er en fellesbetegnelse for alle overnaturlige vesener.

I dag blir huldra framstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig. Hun kan ha kuhale eller hestehale, noen ganger gaupeører, men ganske ofte er hun innhul bak eller kan se ut som en råtten stubbe bakfra. I opplevelsesfortellinger tror fortelleren først at han har en vanlig kvinne foran seg, men så ser han kuhalen eller den innhule ryggen og forstår at dette ikke er et menneske.

Gygra

Ser vi til den norrøne litteraturen finner vi trollkjerringer under betegnelsen gyger. Dette er betegnelsen for kvinnelig representant for jotnene. I likhet med jotnen, er gygra er enorm når det kommer til størrelse. Ifølge den norrøn mytologi kunne hun samtidig være både meget vakker og kløktig.

Wikipedia forteller oss at gygra også er sentral i flere middelalderballader, eventyr og sagn. Der skildres langbeinte gygrer ridende på kjempehester som er 18 alen fra knærne og ned, og likevel drar gygrene lår og legger etter seg langs jorda. I Norge utgjorde 1 alen 62,75 centimeter da den gikk ut av bruk.

I folkeminnet er ikke gygra bare stor, hun er også nokså stygg og sur. Hun har for eksempel en abnorm nese som hun bruker til å røre rundt i grua med, og øyne er så store som tjern. Gygra blir ofte også framstilt som ikke altfor smart, om enn ikke så dum som trollet. Gygrene i folkekulturen framstår noen ganger som kjerringa til risen, trollet, andre ganger er hun ugift. Den ugifte gygra ser ut til å være erotisk tiltrukket av vakre unge mennesker, og hun tar like gjerne skjønne jomfruer som sterke karer, ifølge Wikipedia. Men det kommer aldri så langt som til ekteskap. Den bergtatte jomfru eller gutt kommer seg alltid unna i siste lita.