Arnt Tore Andersen på Ørlandet, forfatter av flere bøker knyttet til jugoslavenes skjebne under krigen, var forrige helg på reise i Serbia sammen med en mindre gruppe fra Ørlandet. 29. september ble det nemlig markert at det var 30 siden det norsk – serbiske vennskapshuset i byen Gornji Milanovac i Serbia ble åpnet. Flere fosninger bidro sterkt til at realiseringen av dette huset, som sto ferdig i 1987. Deriblant Arnt Tore Andersen.
91 år i dag
Ifølge informasjon som Arnt Tore Andersen har samlet, ankom de 640 jugoslaviske krigsfangene i tre omganger og ble plassert i leiren på Austrått og den på Hovde. Første pulje, 156 mann, ankom 7. oktober 1942. 15-årige Radisav Planincic var i denne gruppen. November -42 ankom videre 197 fanger og i april 1943 287 fanger.
* Sterkt møte med plassen hvor faren var fange* Markerer 25-årsjubileum for vennskapshus
– 66 fanger døde som følge av sult, henrettelser, mishandling og sult. 72 klarte å rømme, hvorav 16 trolig klarte seg til Sverige og friheten, opplyser Arnt Tore Andersen.
Radisav Planincic, en av de siste gjenlevende, nærmer seg 91 år.
– Jeg møtte han heime i Rogatica, som ligger øst for Sarajevo. Der var morsomt å få snakke med ham igjen. Sist jeg møtte han var i 1983, da jeg jobbet som journalist i Adresseavisen, forteller Arnt Tore Andersen.
Kilde i 1983
De jugoslaviske krigsfangene ble blant annet satt i tvangsarbeid med opprettelsen av Austrått Fort på Lundahaugen. Den store trippelkanonen fra det tyske krigsskipet Gneisenau er i dag museum. I 1983 gikk debatten om batteriet skulle bli stående. Tyske interesser ønsket å plukke ned kanonen for å vise den fram i Tyskland.
Radisav Planincic var en av de tidligere fangene fra Austrått-leiren Arnt Tore Andersen intervjuet den gangen, sammen med Alexanar Mancic. Planincic og Mancic kunne fortelle at de hadde observert at fanger hadde segnet om og omkom mens de jobbet med fundamentet til kanonen på Lundahaugen. Videre hevdet de at også enkelte ble liggende igjen nede i anlegget og støpt inne. De understrekte at enhver jugoslav ville reagere hvis noe rørte ved anlegget.
Ble stanset
Nå er det flere som betviler at det skal ligge lik tilbake i fundamentet. Forfatteren og historikeren Cveja Jovanovic sier blant annet i Arnt Tore Andersens bok «Krigstid og fangeliv på Ørland 1940 – 45», at han vet at det døde fanger oppe i kanonanlegget men mente at de senere ble plukket opp og gravlagt.
Flyttingen av kanonen stanset, ikke minst etter at man lokalt fattet interesse for saken.
Arnt Tore Andersen plukket snart opp tråden da han møtte Radisav Planincic igjen.
– Det ble så vi snakket om blant annet oppholdet på Austrått.
– Kom det fram noe nytt om hvordan det var?
– Nei, jeg har snakket med ham om dette før, så det var egentlig ikke noe nytt. Han sitter som ab de siste gjenlevende som opplevde dette, og det som tenåring.
– Fåtall gjenlevende
Historiker og forsker Michael Stokke, som har skrevet mastergradsoppgave om sovjetiske sivile tvangsarbeidere i Norge, har i 13 år blant annet samlet informasjon om de sovjetiske fangene i Norge. Han sier at foruten Radisav Planincic, er det i dag kanskje en håndfull gjenlevende som opplevde fangelivet på Austrått.
– Det var en del unge som Planincic som endte opp i fangeleir. Noen hadde vært med eldre partisanbrødre, og på det viset endt opp i tyske fangenskap, forklarer Stokke.
– Lavere dødelighet på Austrått
– Hvordan var forholdene i Austrått-leiren?
– Dødeligheten var lavere på Austrått enn vi ser fra eksempelvis leirene i Nord-Norge. Det skyldes at på Austrått var det god bruk for fangene for å utført det arbeidet som skulle gjøres. Men det var helt klart tøft, og bistand fra lokalbefolkningen bidro utvilsomt til at mange berget livet. Mens regn og vind gjorde forholdene tøffe på Ørlandet, var det snø og kulde som forverret i nord, sier Michael Stokke.