Det er sent på høsten, og postbudet er på vei med posten til Tømmerdalen og Hovsgrenda. Det er sent på dagen alt, og mørket faller fort på. På bakken er det kommet et lite snølag, og han ser spor i snøen etter føttene til en person som går i samme retning Langdalen der den gamle grendeveien mellom Leksvik og Tømmerdalen gikk. I dag er den omgjort til skogsvei og er en yndet tursti for dem som vil ut i naturen.

En skygge av personen

Postmannen får etter hvert se en skygge av personen som går framfor ham. Men han kommer ikke nær ham. Ute i «Porkhuskleivan» forsvinner synet i mørket. Den som har gått opp «Porkhuskleivan» i gamle dager, vet hvor ugjennomtrengelig mørkt det var der. Det var der Olaf i Tømmerdalsaunet hogg øksa i hain «Gammel-Erik», så eldmørja sto rundt ham og forsvant i bakken. Og øksa ble så godt herda i eggen at den trengtes ikke å slipes så lenge kailien hadde den, og det var over femti år. Samme øksa mistet all sin kraft da Olaf døde.

Lyspæra i lykta ble ødelagt

Far min hadde også observert en person i samme område flere ganger, men hver gang han hadde forsøkt å tenne lommelykta for å se hva det var, sprang lyspæra i lykta. Storskogen lente seg inn over postmannen der han gikk opp gjennom «Porkhuskleivan». Men han hadde gått der til alle årstider, så han visste hvordan det kjentes.

Kanskje lo han litt også den kvelden, over de merkelige «tegn» som sto i barken på grantrærne langs veien. Det så ut som om fem fingre hadde klønt av barken. Merkene kunne se skremmende ut, men de hadde sin naturlige forklaring. Det var en historie som var litt pynta på om en kvinne som skulle være så karmannsgælin at hun dreiv å grudde av seg lystene på trestammene langs veien, samtidig som hun klønte av barken med neglene. «Kunstneren» for disse merkene var en tømmerdaling med kvass kniv og god fantasi, og med litt trollskap i tillegg.

Sporene forsvant rett i snøen

Ute på «Litjbrattbakken», der dalen åpner seg vestover, så postmannen personen klart og tydelig i silhuett over åsene i Tømmerdalen. Mørket fall mer og mer på i novemberkvelden, men en måne lyste lett gjennom et skydekke. Postmannen gikk ned Storbrattbakken og nedover til Tømmerdalselva og over Vakleivbakken.

Der så han personen like framfor seg klart og tydelig. Sagbruket til Øvertømmerdalen lå der i måneskinnet, og det var is på dammen. Plutselig ser postmannen at personen framfor ham går av veien og under brua. Han ser nå tydelig sporene i snøen, og kan ikke dy seg, men går etter. Da blir han stående rådløs. Personen er ikke der, sporene forsvinner rett i snøen. Han tenner lommelykta, men personen er borte.

Siste gangen

Postmannen gjennomfører turen helt ut til Hovsgrenda med posten, og går samme ruta tilbake. Det merkelige er at det er siste gangen det fortelles en opplevelse om en mystisk «person» i Langdalen.

Jeg har selv gått der mange ganger i mørke kvelder og på nattetid. Og har aldri opplevd noe. Skogen er også ryddet bort de siste år.

Navnet «Porkhuskleivan» kommer fra at det ligger to store steiner inn til veien der, og at flere har hørt lyder av grisegrynting fra baksiden av steinene.