Det er ingen enkel oppgave manusforfatter Marte Hallem har tatt på seg. Selv om den sanne historien om flukten til Sverige i 1942 inneholder både dramatikk, kjærlighet, savn og frykt, er det krevende å gjøre dette til et godt teater. Handlingen foregår på kaia, på Moan-gården, på setra og på ski til Sverige, mens teatret naturlig nok må spilles på ett og samme sted.
I tillegg er det personer, som mange har et svært nært forhold til, som blir portrettert på scenen. Det vil være mange meninger om hvordan faren og bestefaren fremstår. For Judith Bernstein og Anne-Ruth Spangenthal-Klein er det ekstra spesielt. De ser seg selv på scenen.
Skjebneåret
1942 var et skjebneår for de norske jødene. Det bodde om lag 2100 jøder her til lands før massearrestasjonene tok til i oktober og november det året. Rundt 760 norske jøder ble drept under nazistenes jødeforfølgelser.
Den første episoden i trilogien Operasjon Oleander har fått navnet Flukten og handler i første rekke om to jødiske familier som unnslapp nazistenes klør. Samtidig gir Hallem oss et innblikk i det større bildet. Både familien Klein og Bodd mistet mange slektninger i nazistenes dødsleire. Det er viktig at dette også kommer frem i teaterstykket.
Holocaust i miniatyr
Holocaust viser mennesket på sitt mest ekstreme og ondskapsfulle. Det viser hva vi under gitte forhold er i stand til å gjøre mot hverandre. Samtidig er det et eksempel på hvor farlig likegyldigheten kan være. Det var i stor grad norske politifolk som arresterte de norske jødene. De fulgte «bare ordre».
I historien om holocaust i Norge er det også mange helter. De som satte sine egne liv i fare for å hjelpe jødene i sikkerhet i Sverige. Operasjon Oleander – Flukten er først og fremst historien om dem.
Jødeutryddelsene under krigen er en unik grusomhet i verdenshistorien fordi det ble organisert som et industrielt massemord. Samtidig har folkemord funnet sted flere steder i verden etter krigen. Dessverre er det ikke usannsynlig at det også vil skje i fremtiden. Det minste vi kan gjøre er å minne oss på det som har skjedd og lære av feilene. Operasjon Oleander – Flukten er et viktig bidrag. Den viser holocaust i miniatyr. Da verdenshistorien kom til Trøndelag og Fosen.
Moan
Sola har nettopp gått ned og det er skumt når musikalsk leder og komponist Knut Ola Vang triller avgårde de første lette pianotonene. Svært så tidsriktige klær er god drahjelp når skuespillerne vil ta oss med tilbake til Moan-gården høsten 1942. De gamle bygningene i Ner-Killingberg hjelper også på å gi oss en følelse av «gammeltida».
På Moan i Leksvik møter vi de tre motstandsbrødrene Jon (Pål Hasselvold), Kristoffer (Terje Aunan) og Johan Moan (Petter Harald Kimo) samt deres foreldre Gunnar (Torbjørn Rennemo) og Marta (Kristin Rønne).
Den jødiske familien Bodd med mor Sarah (Barbro Hølaas Vang) og barna Sonja (Helene Øvergård Elvebakken), Arne (Sigurd Ramdal) og Judith (Lina Aunan) har allerede søkt tilflukt på gården. Innledningen gir et innblikk i hvordan det var å være tenåring og flyktning i Leksvik i 1942. 17 år gamle Sonja Bodd lengter etter en avveksling fra gårdslivet og vil så gjerne dra i bursdag til en venninne i Trondheim.
Trygg og selvsikker
Scenen er fremdeles en bar gressplen mellom de gamle bygningene i Ner-Killingberg. Likevel klarer den kalde lyssettingen og lydeffektene å gi deg en følelse av å være på kaia nede ved sjøen. Vi møter Irene Klein og den fire år gamle datteren Anne-Ruth. I november 1942 tar de også seg over fjorden fra Trondheim til Leksvik på flukt fra nazistene. Irene flyttet til Trondheim like før krigen etter at hun traff sitt livs kjærlighet Josef i Paris. Line Hallem gir henne en tyskaksent som virker svært troverdig. Bekledningen gir automatisk en følelse av 40-tallet.
Det spilles også mye på savnet av familiefaren Josef som sitter fengslet på Falstad. Hallem klarer å gi oss et innblikk i lengselen og uvitenheten Irene Klein må ha følt.
Den største sjarmøren og stykkets virkelige vidunderbarn er likevel sju år gamle Mali Johanne Odden. Hun fremstår trygg og selvsikker fra første stund. Leksvik-jenta spiller imponerende og er fjellstø i replikken.
Borghild og Ludvik
Borghild (Helga Haga) og Ludvik Kruksve (Mathias Melsæter Rydjord) får sin vel fortjente plass i oppsetningen. Borghilds gryende kjæresteri med nabogutten Jon Moan er en frisk og munter avveksling fra den triste rammen. Kanskje var det litt sånn de to ungdommene drev og flørtet da de var nyforelsket under krigen?
Borghild ble på tampen av sitt liv endelig hedret for sin krigsinnsats. Broren Ludvik hadde da for lengst fått sine velfortjente medaljer. Han deltok i de harde trefningene i Narvik i 1940, var sentral under juleflukten i 1942 og var med på sabotasjeoppdrag på tampen av krigen.
I Operasjon Oleander – Flukten får Kruksve sin fortjente plass. Han er på mange måter en kontrast til Moan-karene. Der Moan er mer impulsive, uredde og muligens også naive, var Kruksve kanskje en som overveide faremomentene noe mer. Dessuten hadde han verdifull erfaring fra kampene i 1940 i bagasjen.
Motivasjonen?
Petter Harald Kimo er blant amatørskuespillerne som får vist hva han duger til. I rollen som Johan Moan spiller han med temperament og gnist. Skaudalingen balanserer elegant og overspiller ikke.
Operasjon Oleander er teater, og ikke en dokumentarfilm. Det er viktig å ha i bakhodet når man ser oppsetningen. Det er ikke virkelighetens Johan Moan og Ludvik Kruksve man ser på scenen, men en kunstnerisk tolkning.
Et sentralt spørsmål i Hallems oppsetning er hva som drev motstandsfolkene som hjalp de jødiske flyktningene. Var det kun medmenneskelighet? Kanskje ispedd en dose eventyrlyst? Og muligens var hatet mot den tyske okkupasjonsmakten en viktig motivasjonsfaktor.
Avgjørende
Det er umulig å sitte i Ner-Killingberg i 2018 og føle den redselen flyktningene opplevde for 76 år siden. Likevel er det enkelte scener som gir oss et lite innblikk.
I tillegg til lyssettingen, er musikken den klart viktigste stemningssetteren. Her har musikalsk leder Vang og bandet gjort en fremragende jobb. Først og fremst låter det prikkfritt. Arrangementene er avanserte. Mye av musikken ligger som en grunnmur av lyd under skuespillet. På sitt beste leverer husbandet filmmusikk fra Ner-Killingberg til Hollywood. Gaute Skrove er brilliant på fiolin, gitarist Bendik Lund Haanshuus er spesielt fremtredende på de Django Reinhardt-aktige jazzlåtene, mens bassist Geir Egil Ulvin og perkusjonist Inga Rennemo er bunn stødig.
Musikken er avgjørende for å gjenskape 40-tallet. Om det skulle være noe, så kunne det godt ha vært høyere. Lydnivået løfter seg utover i stykket som et ledd i dramaturgien, men vi tåler enda mer trøkk.
Valg
I 1942 var Jon Moan og Gunnar Melien avgjørende for å redde Bodd-familien, mens samme Jon, broren Kristoffer samt Ludvik Kruksve og verdalingene Rikard og Jean Myhre berget Anne-Ruth og moren Irene. Alle heltene får ikke like stor plass i Operasjon Oleander. Desto flere rollefigurer på scenen, desto mer utfordrende vil det være for publikum å henge med på handlingen. Der har Hallem tatt noen tøffe valg. I 1942 var ungdommen Jean Myhre en svært viktig brikke som kjentmann i Verdalsfjella under Kleins flukt. I denne teateroppsetningen får han lite oppmerksomhet.
Medmenneskelighet
Flukten er først og fremst en viktig historie. Det er en sterk og fin historie om medmenneskelighet og mot. Det er verdier som aldri går av moten. Dette er alene nok til at denne teatersatsingen har livets rett. Tidvis klarer skuespillerne og regissør Espen Løvås å gi oss følelsen av noe av frykten og dramatikken de jødiske flyktningene må ha kjent på kroppen.
Fosens egen Pål Hasselvold er tydelig og tidvis morsom i rollen som Jon Moan. Moan, som døde i 2011, hadde helt sikkert vært kry om han satt i salen og så seg selv på teaterscenen.
Amatørskuespillerne fra Indre Fosen gjør seg heller ikke bort. Torbjørn Rennemo er som en koselig bestefar når han spiller Gunnar Moan, mens Kristin Rønne er passe småstreng som kona Marta.
Historien i sin helhet fortelles på en måte som gir rom for fordypning for den krigsinteresserte, mens den for de yngre forhåpentligvis kan vekke interessen for et viktig tema. Så må man ha i bakhodet at hver minste detalj ikke nødvendigvis er historisk korrekt.
Det er flere år siden motstandsheltene og flere av de jødiske flyktningene i stykket gikk bort. Nå har de fått et nytt liv.
Rollelista (skuespillernavn sist):
Jon Moan - Pål Andre Hasselvold
Johan Moan - Petter Harald Kimo
Kristoffer Moan - Terje Aunan
Marta Moan - Kristin Rønne
Gunnar Moan - Torbjørn Rennemo
Irene Klein - Line Heie Hallem
Anne-Ruth Klein - Mali Johanne Odden
Sara Bodd - Barbro Hølaas Vang
Sonja Bodd - Helene Øvergård Elvebakken
Arne Bodd - Sigurd Ramdal
Judith Bodd - Lina Aunan
Ludvik Kruksve - Mathias Melsæter Rydjord
Borghild Kruksve - Helga Haga
Lensmann/Los - Geir Are Nyeng
Statister: Isak Kimo, Ludvik Hølaas Vang, Marcus Trones, Jon Peder Nyeng
Kunstnerisk team:
Manusforfatter: Marte Hallem
Regissør: Espen Løvås
Komponist: Knut Ola Vang
Medvirkende bak scenen:
Musikalsk leder og pianist: Knut Ola Vang
Bass: Geir Egil Ulvin
Perkusjon: Inga Rennemo
Gitarer: Bendik Lund Haanshuus
Fiolin: Gaute Skrove
Teknisk:
Lyd/Lys: Stiklestad Lyd/Lys
Lysdesigner: Trond Walleraunet
Produksjonsstab:
Produsent: Foreningen Operasjon Oleander v/Barbro Hølaas Vang
Co-produsent: Scene Midt AS
Produksjonsleder: Kristoffer Moan
Produksjonsveiledning: Arnstein Langåssve
Inspisient: Anne Grete Nyseter
Sufflør: Inger Olsen Killingberg
Arena: Terje Hølaas
Kostyme: Bjørg Grønflaten
Sminke: Ann Iren Vårum
Rekvisitter: Lillian Hølaas
Markedsføring: Kulco/Thomas Kruksve
Programansvarlig: Kine Kilen
Grafisk design: Audun Kvam og Knut Løvås.
Anmeldelsen er basert på generalprøven fredag kveld.