Sist helg var det stort kalas heime på Vestrått på Ørlandet, da billedkunstner Aud Regine Schei Lilleengen passerte nok en milepæl i livet.
Jeg møter henne på heimebane. Fortsatt står partyteltet i hagen, hvor 60 sist helg feiret at Aud har passert 80 år.
LES OGSÅ:* - Vi har 76 synonym for fjell. Danskene har bare 13. -Fosna-Folket* Disse 50-talls-elevene møttes igjen - Fosna-Folket* Hvor i all verden er sporene etter deg, Yokojama? - Fosna-Folket
– Jeg ble helt rørt
– Det ble et utrolig flott og minnerikt selskap med slekt og gode venner til stede. Sang, musikk og mange varme og gode ord. Jeg ble helt rørt, sier Aud Lilleengen.
Vi sitter i vinterhagen sammen med hennes tvillingsjel i livet: ektemannen Svein – poet, livskunstner, oppfinner og gårdbruker med en forkjærlighet for film, teater og viser av Calle Jularbo og Cornelis Vreeswijk. Blant annet.
De bor på gården på Vestrått som Auds far Bjarne Schei drev i sin tid. Han skulle bli en viktig inspirasjonskilde tidlig i livet.
– Han var flink til å tegne og male. Drømmen hans var å bli sanger, da han hadde en flott tenor- og barytonstemme. Hans lodd i livet ble å drive denne gården, men han oppfordret meg stadig til å utvikle det talentet jeg også hadde for å tegne og male, forteller Aud Lilleengen, som gjennom sin far både utviklet interessen for billedkunsten men også en stor fascinasjon for opera.
Det første oljemaleriet malte hun som tolvåring.
Ryggen, Juul og Schanche
Teppekunstner Hannah Ryggen og hennes mann kunstmaleren Hans Ryggen, var venner av familien.
– Hannah Ryggen og det budskapet hun hadde i sin kunst gjør henne til en viktigere kunstner enn selv Edvard Munch. Hun var en myndig dame, minnes Aud Lilleengen som har skrevet bok om barneårene under krigen: «Små gryter har også ører».
– Jeg liker å skrive, og har laget en god del bilder som også har en tilhørende tekst på seg.
Ole Juul på Ørlandet og Emil Schanche på Nes i Bjugn er to andre store kunstnernavn som Aud Lilleengen kan nevnes i sammenheng med.
– Dere krangler aldri?
Aud og Svein er to sider av samme sak. Ekteparet er en tett duo, som kan fullføre hverandres setninger og som oftest vet hva den andre tenker.
– Dere krangler aldri?
– Vi har våre diskusjoner, ja – men vi er like på mange plan. Når vi sitter ved frokostbordet går det gjerne i politikk, for det er et felt som opptar oss begge, medgir «Audemor», som Svein ynder å kalle henne.
– Mangelen på egenskaper som romslighet og toleranse blant dagens politikere er skremmende, fortsetter Svein, og trekker fra Tysklands forbundskansler Angela Merkel som et godt eksempel på noen som står for det motsatte på dagens internasjonale arena.
«Nei, sluitt å toill no, Svein»
Dialekten avslører at Svein langt fra er noen innfødt fra gammelt av. Tilfeldighetene brakte han sammen med Aud.
– Jeg jobbet ved flysimulatorbygget ved Ørland flystasjon. Like ved lå kontrolltårnet og ops-bygget, og de som jobbet der omgikk vi mye med, beretter Svein.
Ved ops-bygget hadde Aud sitt daglige virke på denne tida. Til alt hell for både Svein og Aud.
– Populærversjonen er at vi møttes på bussen, starter Svein.
«Nei, sluitt å toill no, Svein», avbryter Aud. – Jeg jobbet som kontordame ved «ops-en», og ble kjent med Svein der. Han hadde så fantastisk blå øyne, minnes Aud. Og ler om sin siden alltid tilstedeværende tangopartner.
De tre døtrene Camilla, Veslemøy og Line har alle valgt ulike former for kunstneriske karrierer, og noen av barnebarna følger også i samme spor. Båndene mellom generasjonene er tette.
– Jeg har en så flott og støttende familie, skryter Aud uhemmet.
Aud fulgte med
Om det var Sveins blå øyne som virkelig overbeviste Aud, skal ikke jeg rote noe nærmere i. De to ble imidlertid snart et par, og Aud fulgte senere med da Svein flyttet på seg gjennom jobben. Til blant annet Kolbotn og Malmö.
– Svein har alltid støttet meg og min interesse for kunsten. Og vet du hva: han har aldri gjort noen poeng av at jeg er så kort, det har aldri vært noe tema. Det har det heller ikke vært for venner av oss, mens andre kan være snare om å bemerke dette. Jeg er lang nok som jeg er, selv om det til tider kan være litt upraktisk av seg. Jeg er som jeg er, sier Aud. Bestemt.
De giftet seg i 1961.
Kunstakademiet
Samme året ble Aud elev av den svenske kunstneren Kjell Lönnblad Malmö, hvilket hun fortsatte med til 1963. I årene 1966–1967 ble hun elev av Ferdinand Lunde, som sammen med kona Aase Asp Lunde startet malerskole i Oslo.
I 1974 satte Aud og Svein nesa atter nordover til Ørlandet. De skulle overta gården. Kunsten forble imidlertid Auds store interessefelt, og i 1979 holdt hun sin første separatutstilling i regi av Ørland-Bjugn Kunstforening. To år etter ble så Aud tatt opp ved Kunstakademiet i Trondheim, hvor hun studerte i fire år.
– Da jeg kom inn der som en av ni av et stort antall søkere, ble jeg skikkelig stolt, medgir Aud.
Dronning Sonja
Siden den gangen har hun stilt ut på en rekke separat- og kunstutstillinger i både inn- og utland. En rekke offentlige institusjoner, bedrifter, kunstforeninger og Norsk kulturråd har kjøpt henens bilder. Blant mange private er dronning Sonja.
– Det var skikkelig morsomt, medgir kunstneren selv.
Ørland og Bjugn Sparebank har begge besluttet å kjøpe hvert sitt bilde av Lilleengen i forbindelse med at hun nå har passert 80. Solveig Bolling Melhuus tok turen innom bankene og oppfordret dem til å foreta den investeringen. Hun fikk ja fra begge. Men bildene er ennå ikke malt.
– Jeg vil se hvor de skal henge før jeg bestemmer meg, forklarer Aud Lilleengen.
– Jeg føler stadig at jeg har mer å lære
Jeg følger paret gjennom den gamle historiske hagen med store trær og en hagedam. Vi skal se innom atelieret Svein har bygd for kona.
– Det er over 30 ulike tresorter her, forteller Svein, før Aud avbryter og må forklare om hvor mye hun elsker sollyset som finner veien til bakken. I hagen står to splitter nye hagebenker i tre, som er i gammel og tradisjonell utforming.
– Jeg har alltid ønsket meg en slik, og så fikk jeg to i gave fra døtrene mine.
I atelieret er det små og store bruddstykker fra et langt kunstnerliv.
Aldri pensjonist
– Du har valgt deg et yrke hvor man egentlig aldri blir pensjonist …
– Nei, og jeg føler stadig at jeg har mer å lære. Drømmen hadde vært å få et atelier i Trondheim, hvor jeg kunne fått komme nærmere andre som driver profesjonelt. Det ligger en tanke og budskap i det jeg gjør og hvordan jeg gjør det.
– Har du noen forbilder?
– Rembrandt van Rijn, Helene Schjerfbeck, Inger Sitter og Kitty Kielland er noen av dem jeg vil nevne.
En skikkelse som har en sentral del i flere av Aud Lilleengens bilder, er en sterk kvinneskikkelse som levde sitt liv i nabolaget til Aud: Fru Ingerd Ottisdotter – eller fru Inger til Austrått som hun var best kjent som. Adelskvinnen og eieren av Austrått inspirerte også Henrik Ibsen til å lage skuespillet «Fru Inger til Østeraad» på midten av 1800-tallet.
Dødsangst
– Er 80 år bare et tall?
– Jeg har vært heldig med helse. Livet har fortsatt så mye å by på, og jeg har så mye ugjort. Jeg føler meg ikke gammel, samtidig som jeg vet at tiden jo renner ut. Flere kjære venner og familie har gått bort, så jeg føler at jeg har vært tett på døden. Jeg har dødsangst, men det er noe jeg slitt med helt siden jeg ble lagt i narkose da jeg skulle føde mitt første barn. Å reise langt for å holde utstillinger vegrer jeg meg i større grad for, så noe har alderen gjort med meg.
– Er du religiøs?
– Nei, men elsker å være i kirker. Når vi er ute og reiser må jeg alltid innom dem. Både for at de har mye flott kunst, men også fordi de er viktige kulturbærere.
Tro kopi av biskopen
Aud beveger seg inn på et annet viktig område i livet til Aud og Svein: reiser. Gjestene i 80-årslaget ga sammen en sum som vil bidra til nok en tur sørover i Europa. Mest trolig blir den med tog.
– Vi elsker å reise, og da gjerne sørover i Europa, som på sett og vis er vår nasjons vugge. Opera, kunst og teater står gjerne på programmet, forklarer Aud.
Og de kommer lett i kontakt med andre mennesker de aldri har truffet før.
– Det er noe med Svein som gjør at andre lett tar kontakt. I ei kirke i Nicosia på Kypros skjedde det noe helt utrolig. Vi satte oss ned på en av benkene, da vi skulle bivåne en seremoni der. Så ble vi oppmerksomme på at alle så slik på Svein. Da det hele var i gang, forsto vi hvorfor. Biskopen som kom inn og skulle lede det hele var en tro kopi av Svein, så mange hadde trodd det var han som allerde satt i kirka, ler Aud.
– Mindre troskyldig med årene
En av byene de har besøkt flest ganger er italienske Venezia. Ei lita øy i Tyrrenhavet utenfor nordkysten av Sicilia er også et sted som trekker. Øya er Salina, og er plassen hvor «Il Postino», eller «Postmannen» som filmen heter på norsk, ble spilt inn på 1990-tallet.
– En fantastisk film, som jeg anbefaler til alle, legger Svein inn.
Han har fortsatt et par år til før han når samme alder som kona.
– Jeg er litt glemsk av meg, men det har jeg alltid vært. Nå kan jeg skylde på alderen, smiler Aud.
– En blir mer klokere med årene?
– Jeg har alltid vært litt barnslig til sinns og troskyldig av meg. Jeg har kanskje blitt mindre troskyldig med årene, blitt mer på vakt. Det er mye jeg angrer på. Men jeg ser alltid framover, sier Aud Lilleengen.