Portrett faktaNavn: Vibeke StjernAlder: 45 årVokste opp: ÅfjordBosted: ÅfjordSivilstatus: Gift, to barnYrke: Ordfører, utdannet lærer

— Velkommen til institusjonen, smiler Vibeke Stjern idet bilen svinger inn på gårdsplassen til det store, grå huset med flatt tak.

Det er mandag morgen, og vi har kjørt de skarve tre minuttene det tar å kjøre til boligen i Nordhaugveien fra rådhuset i Åfjord.

Vibeke ble født i mai 1972. De første leveårene tilbrakte hun på en studentbolig på Moholt.

Tilfeldigheter

— Dette var et av de første husene i Åfjord med flatt tak. På folkemunne blir det fortsatt kalt institusjonen, forteller Vibeke om huset hun og ektemannen Agmund Vik fikk bygd i 2008.

Fra funkishuset med tre etasjer har Vibeke panoramautsikt over fjorden. Nærmeste nabo er mamma og pappa.

— Det var egentlig tilfeldig at vi endte opp i hagen til «morsan». Vi er ikke så flinke til å planlegge, og det bare skjedde. Men vi er veldig glade for det nå, ungene har jo hatt fire foreldre på et vis, sier hun.

Vibeke har aldri vært typen til å planlegge livet ned til den minste detalj. Når 45-åringen ser tilbake på livet så langt, er det mange tilfeldigheter som har ledet nettopp hit. Ordfører i Åfjord, politiker, lærer, tobarnsmamma, kone — og hus med flatt tak i hagen til «morsan».

Vibeke var rolig og forsiktig av seg som barn. — Der har jeg nok forandret meg veldig, sier hun

Tilbake til røttene

Vibeke ble født i Trondheim en maidag i 1972, og tilbrakte sine første leveår på en studentbolig på Moholt. Pappa Jostein studerte realfag, mens mor Unni jobbet som apotektekniker.

Da pappa Jostein var ferdig utdannet et par år senere flyttet den lille familien til Flatanger, men det skulle ikke gå mange år før det unge paret fra Åfjord ville hjem til røttene sine. Først til Stokksund, før de slo seg ned i Årnes da Vibeke skulle begynne i fjerde klasse. Da hadde Vibeke også fått en lillebror, Vegar.

— Det er veldig klisjefylt å si, men jeg unner virkelig alle den oppveksten jeg har hatt. Det var trygt og godt, minnes Vibeke.

Lille Vibeke var forsiktig og rolig av seg.

Heiagjeng

— Jeg var nok et ganske pinglete barn. Mamma fortalte meg at hun brukte å hoppe i søledammene for å vise meg at det ikke var farlig å bli verken skitten eller våt. Der har jeg nok forandret meg veldig.

Pingle til tross, da Vibeke begynte på skolen var hun med både på fotball, korps og håndball. Mor og far stilte bestandig opp som både trenere, lagledere, sjåfører og heiagjeng.

— Vi var 120 stykker som spilte i korpset den gangen, og jeg spilte barython. Vi reiste rundt sammen og hadde det veldig moro.

Håndball ble Vibekes store lidenskap som ungdom. Her sammen med jentelaget hun spilte sammen med fram til hun var 18 år. Far Jostein i front var trener.

Altoppslukende sport

Selv om Vibeke spilte i korps fra barneskolen og fram til fylte 18 år, var det håndball som skulle bli hennes store lidenskap som ungdom. Jentene som hadde spilt sammen siden barnsben av ble svært sammensveiset ­— og ikke minst knallgode spillere.

— Vi var et steikgodt håndballag. Vi var veldig dedikerte, og jeg kan ikke huske en ferie uten at vi drev med egentrening for å bli enda bedre. Det var altoppslukende, forteller hun.

Interessen dabbet slett ikke av selv da ungdomstid, hormoner, kjærester og fest banket på døra.

— Når vi fikk oss kjærester dro vi dem med oss på kamper. Jeg husker også at vi gikk rundt på fest med sponsorlapper, der vi delte ut kyss hvis guttene kom på kampene våre for å heie. Jeg mener det var pappas ide, ler Vibeke.

På vei opp Reisadalen med hunden Blackie.

Kjørte bil og røyka

For mange er tenårene ei tid for løsrivelse og opprør. For Vibeke fortonet denne perioden seg i ro og mak. I hvert fall ifølge henne selv.

— Jeg slo aldri i ei eneste dør som tenåring. Jeg fantes ikke opposisjonell mot foreldrene mine, og livet dreide seg stort sett om håndball og venner.

Hun husker imidlertid at hun og resten av den nærmeste venninnegjengen på tre fant på noen sprell i ungdomstida.

— Vi er fire damer som har vokst opp sammen i Åfjord, og vi har fortsatt som motto at «du skal ikke ha andre venner enn oss». Vi brukte å snike oss ned til kaia på Monstad for å smugrøyke. Det hender seg vi drar dit for å smugrøyke når vi møtes nå også, selv om ingen av oss røyker til vanlig, forteller Vibeke.

Vibeke har et nært forhold til foreldrene sine, også bokstavelig talt. Mor Unni og far Jostein bor nemlig i nabohuset.

Intriger og moro

Kvartetten lærte seg å kjøre bil på egenhånd, med kjøretøy lånt av storebror til en av Vibekes venninner. 16 år gamle Vibeke var andrepilot.

—  Da kjøpte vi inn masse godteri og kjørte noen få meter. Jeg husker spesielt en gang da vi kjørte helt ned på Stjern, da følte vi virkelig at vi hadde gjort noe galt. Det var jo flere hundre meter dit, sier hun lattermildt.

Da ungdomsskolen var over flyttet Vibeke inn på jenteinternat i Bjugn for å begynne på videregående. Vibeke elsket å bo slik, med masse mennesker rundt seg. Det ble et år med både intriger og mye moro, ifølge henne selv.

Desto større ble kontrasten da hun etter førsteåret flyttet inn på egen hybel.

Tente på hybelen

— Jeg hatet å bo for meg selv. Jeg tente jo faktisk på hybelen min en gang. Ikke med vilje, da. Men jeg holdt på å varme opp kjøttkaker da noen spurte om jeg ville bli med på butikken for å handle. Jeg var jo så lei av å være alene, så det takket jeg selvfølgelig ja til. Når jeg kom hjem stod det brannbil utenfor hybelen, forteller hun.

Ifølge Vibeke var det ikke snakk om store skader, men kjøttkakene hun skulle ha til middag gikk det verre med.

Vibeke liker ikke å være alene, med mindre hun har valgt det selv. Hun vil likevel ikke kalle seg en utpreget ekstrovert.

— Jeg synes det er bedre å søke ensomhet, enn å søke det sosiale. Å bo med masse folk passer meg ypperlig. Jeg trives i eget selskap også, men da vil jeg velge det selv. Og den retrettmuligheten er jeg helt avhengig av, sier hun.

På farten

— Nå må vi gå, sier Vibeke brått og kaster i seg siste rest av kaffekoppen.

Bordet er dekket med juice, knekkebrød, brie og spekeskinke. Hovedpersonen har ikke rukket å spise frokost denne mandagsmorgenen.

— Hiv deg med, så fortsetter vi i bilen, sier hun.

Vi skal hente sønnen Nore (11) på skolen og ta han med til legen for en sjekk. Vel fremme på skolen er det en lyslugget gutt med langt hår som kommer ut. Sønnen sparer til langt hår slik at han kan donere bort håret til Kreftforeningen.

— Du trenger ikke lue nå, det er jo så varmt, sier Vibeke og kjører avgårde til legekontoret.

11-åringen forteller om en snill mamma som ivrig heier når han spiller fotball og håndball.

Familie på fire. — Agmund er min rake motsetning og min beste venn, forteller Vibeke om ektemannen. Her sammen med sønnene Imre (15) og Nore (11).

Dobbelbooking

— Guttene mine kan ikke skjemmes over den gale moren sin for da hadde de knapt gjort annet. Sant, Nore? spør Vibeke.

— Jeg skjemmes aldri over deg, slår 11-åringen fast da vi er tilbake på skolen.

Men turen er ikke over. Denne mandagen har Vibeke også en avtale med en svensk student som skal skrive masteroppgave om vindkraftutbygging. Vi møter han utenfor Coop Extra.

— Jeg er en dobbeltbooker. Huff. Men det ordner vi, sier Vibeke og får satt studenten i arbeid ved rådhuset i Åfjord mens vi fortsetter praten hjemme i «institusjonen».

Kvinnen med krøllene har høyt tempo, og det er akkurat sånn hun liker det.

Vibeke Stjern liker seg best med tusen baller i lufta, både privat og i jobbsammenheng. Stor arbeidskapasitet og høyt tempo er noen av kjennetegnene på kvinnen med krøllene. Foto: Ina Marie Haugen

Best i kaos

— Jeg er fryktelig utålmodig, og får helt mark når ting tar lang tid. Jeg trives best i det totale kaos med tusen baller i lufta. Det eneste som stresser meg er når ballene ikke lander, og jeg ikke ser resultater, forteller hun og skjenker i en ny kopp kaffe.

Utålmodigheten og selvdisiplinen ble satt på kraftig prøve da Vibeke bega seg ut på jusstudier i Trondheim etter videregående. Etter ett år med studier la hun advokatdrømmen på hylla, og bestemte seg for å ta et jobbår istedenfor.

I denne perioden jobbet Vibeke både på apotek og hotell i Åfjord. Hun var også radiovert for Radio Fosen i en kort periode. Men det var verken farmasøyt eller journalist det skulle bli av henne. Hun fulgte i farens fotspor.

— Etter jobbåret mitt fant jeg ut at ønsket å bli lærer. Jeg hadde vel ingen konkret plan om å jobbe som lærer, men jeg var veldig inspirert av gode lærere jeg selv hadde på skolen.

Blunket til pubverten

Som 21-åring pakket hun sakene sine og flyttet til Levanger. Her ventet fem år med utdanning før Vibeke kunne kalle seg allmennlærer.

I helgene dro hun hjem til Åfjord, der hun jobbet som pubvert. En kveld kom en høy og mørkhåret nordlending inn på puben. Møtet ble skjebnesvangert.

— Han blunket til meg da han bestilte seg en øl, og da var jeg helt solgt.

Mannen fra nord het Agmund Vik, og ble etter hvert Vibekes kjæreste i 1994.

Veterinæren Agmund fikk seg etter hvert jobb i Lierne, og da Vibeke var ferdig med lærerstudiene flyttet hun etter.

Møtet med Arbeiderpartiet

— Vi ble boende i Lierne i nesten ti år, med et lite avbrekk da vi bodde i Bardufoss en kort periode. Agmund jobbet som sjef på et slakteri, mens jeg jobbet som lærer.

I Lierne var det verken håndball eller kafeer da Vibeke kom flyttende som nyutdannet. Sosial som hun var, måtte hun finne noe annet å bruke all den energien på.

Da hun ble forespurt av lokallaget til Arbeiderpartiet om hun ønsket å stå på liste til kommunevalget i 1999, var hun ikke tungbedt.

— Jeg har alltid vært veldig engasjert, uten å tenke på det som politisk engasjement. Jeg holdt blant annet en appell i kommunestyret som ungdom da vi ønsket oss idrettshall i Åfjord, og jeg var også med i studentparlamentet på Levanger. Da jeg ble spurt om å stå på lista til Arbeiderpartiet, fant jeg ut at det var et parti som stemte godt overens med mine verdier, forklarer hun.

To gutter

Etter valget i 1999 ble Vibeke fast medlem av kommunestyret i Lierne. Det var en rolle hun trivdes i, og et utløp for det gryende samfunnsengasjementet.

I 2001 tar imidlertid livet en ny vending. Vibeke er gravid. I februar 2002 blir hun mor for første gang, til sønnen Imre.

— Jeg var over 30 år da jeg ble mor. Jeg var så umoden før det at det var utenkelig å bli mor tidligere. Når det skjedde føltes det veldig naturlig, sier Vibeke.

Noen år senere, i 2007, kommer sønnen Nore til verden.

— Jeg er så glad for at jeg fikk to gutter. Tenk om jeg hadde fått ei jente, en miniversjon av meg selv. Det hadde jeg ikke orka. Jeg blir så lei av meg selv noen ganger. Se for deg å ha to av oss i samme i hus, sier hun og ler.

Kallet mot havet

Som nevnt har ikke Vibeke vært opptatt av å planlegge alt i livet. Men da hun ble mor fulgte hun en slags oppskrift.

— Jeg skulle gjøre det på samme måte som mamma gjorde for meg.

Vibeke, Agmund og lille Imre ble værende i Lierne i et par år før Vibeke kjente kallet. Kallet mot havet.

— Jeg ville tilbake til Åfjord. Jeg husker jeg kranglet med pappa om det, han mente hardnakket at man skulle bo der man hadde jobb. Men jeg ville hjem.

Og slik ble det. I 2004 avsluttet familien på tre det ti år lange kapitlet i Lierne, og flyttet til Eidem i Åfjord. Året etter gifter Vibeke og Agmund seg.

Gode skussmål

Mobilen lyser opp.

— Hei. Du kan jo bare komme bort en tur? sier Vibeke i røret.

Det er naboen som ringer. «Morsan».

— Det har vel ikke noe å si at det er en journalist her, vel? Jaja, vi får snakkes senere, sier Vibeke.

Vibeke legger ikke skjul på at hun har «verdens beste» foreldre. Båndene er tette. Det var kanskje derfor hun ikke så noe problem med å bygge seg hus på nabotomta.

— Agmund har sagt at det føles som om vi får besøk av vennepar når mamma og pappa kommer. Det må jo være det beste skussmålet man kan få, sier Vibeke.

Brakvalg i Åfjord

Med jobb som lærer på Åset skole i boks, går Vibeke og Agmund i gang med husbygging i Nordhaugveien.

Vibeke blir kort tid etter gravid med Nore, men det stopper ikke henne i å takke ja til å være førstekandidat for Arbeiderpartiet i Åfjord før kommunevalget i 2007.

— Det var kult, tenkte jeg. Det var jo helt usannsynlig at vi skulle vinne valget uansett.

Men Arbeiderpartiet gjør et brakvalg i Åfjord, og går fra tre til syv representanter i kommunestyret. Vibeke blir ordfører.

— Jeg husker jeg satt på en stol for meg selv like etter at resultatet ble klart. Dette er helt vilt, tenkte jeg. Det føltes som en altfor stor oppgave, minnes hun.

Politikerforakt

Noe overveldet begynte Vibeke i en ny hverdag med ordførerkjedet rundt halsen.

— Men jeg fant fort ut at jeg ikke skulle sitte alene på rådhuset. Det er det masse dyktige folk. Derfor kan jeg bli veldig irritert når folk snakker om politikerforakt. De som engasjerer seg i lokalpolitikk gjør en kjempejobb for lokalsamfunnene i Norge. Vi kjemper til syvende og sist for overlevelse som distriktskommune, sier Vibeke.

I 2011 blir hun gjenvalgt. Og igjen i 2015.

— Jeg håper at åfjordingene oppfatter meg som en ordfører som får ting til å skje. Og at jeg oppfattes som snill, med beina godt planta på jorda, sier Vibeke.

— Fryktelig provosert

Som ordfører i over ti år har Vibeke stått i flere tunge prosesser i Åfjord, deriblant vindkraftutbygginga. Noen kontroverser har det vært.

— Jeg har kjent på hvor viktig det er å stå opp for det du tror på. Jeg synes av og til det er slitsomt å treffe stortingspolitikere der du må sitte å lure på hva egentlig mener og synes. Der er ikke jeg, slår hun fast.

— Jeg har aldri vært så sikker som nå på at det i Arbeiderpartiet jeg hører hjemme. Samfunnet vårt blir mer og mer individualistisk. Åfjord og Fosen hadde ikke bestått dersom alle skulle ha tenkt på seg selv, sier hun.

Vibeke skyr sjeldent unna en diskusjon, og er ikke redd for å si meninga si. Noen tema får blodet til å bruse litt ekstra.

— Jeg kan kjenne at jeg blir fryktelig provosert over trangsynthet. Jeg forsøker å ha respekt for andres meninger, men når det gjelder eksempelvis rasisme eller homofobi sliter jeg med å styre meg, sier hun bestemt.

Kjente på frykten

Som øverste politiske leder i kommunen har hun også vært med i krisestab, blant annet når tragedier og dødsulykker har rammet lokalsamfunnet.

— Når slike ting inntreffer skulle man nesten ønske at man bodde i en svær by der ingen kjenner noen. Her på bygda blir sorgen felles, og man kjenner hverandre. Samtidig er det utrolig godt å se at man tar vare på hverandre under slike tragedier, sier hun.

For ett år siden ble Vibeke selv rammet av en krise, da ektemannen fikk en alvorlig kreftdiagnose. Da kjente Vibeke på en voldsom frykt.

— Jeg tror kanskje det gjorde meg voksen. Sånn ordentlig voksen, sier Vibeke tankefullt.

— Som familie taklet vi det fint, for hverdagen gikk liksom sin gang med fotballtreninger og jobb. Det var ei boble.

Friskmeldt

Nylig fikk familien gladnyheten om at Agmund var friskmeldt. For Vibeke ble mannens sykdom et vendepunkt.

— Det er jo litt klisje å si, men man slutter kanskje å fokusere på alt som egentlig ikke betyr noe. Jeg tror nok også jeg har blitt roligere etter at Agmund var syk.

Vibeke tror mange har en oppfatning av at hun er like energisk og, ifølge henne selv, «vill» på hjemmebane. Det stemmer ikke, mener hun.

— Jeg er ikke så vill hjemme. Nå i påska var jeg på hytta i ti dager i strekk med minimal mobildekning, uten strøm og vann. Det tar riktig nok noen dager før jeg finner roen, men det er et paradis for meg, sier hun.

Viktig med humor

Masterstudenten venter på rådhuset, før hun skal haste videre i to møter. Sønnen Nore har håndballtrening og fotballtrening rett etter hverandre, og Vibeke er naturligvis lagleder. Stresset? Overhodet ikke.

— Jeg blir kun stresset når ting står stille. Jeg er god på å få ting til å skje rundt meg. Jeg kom til og med for sent til mitt eget bryllup, selv da var jeg ikke stresset, ler hun.

Klokka skal bli 22 før Vibeke kommer tilbake til «institusjonen» i Nordhaugveien denne mandagen.

På krittavla på kjøkkenet, under husets regler, står det at man skal le mye sammen. Det er viktig uansett hvor travelt man har det, mener Vibeke.

— En dag uten ei skikkelig latterkule er ikke en fullverdig dag, spør du meg.