Enkelte blir aldri helt voksne i livet. Per Roar tilhører den kategorien. En levende legende som Fosen-rocker, et fosensk svar på Mick Jagger – eller kanskje Deep Purples Ian Gillan. En entertainer, en vokalist som bruker hele scenen når han opptrer. Og som raskt får sitt publikum med på notene.
– En sprek pensjonist
– Du kan kalle meg en sprek pensjonist.
Sier han selv. Og ler.
Det gjør ofte Per Roar. Undertegnede må innrømme at han fortsatt har «rullingsen» som en last her i livet. Det fører til røykepauser. En av dem jeg jevnlig tilfeldigvis møter under dem, er evigunge Per Roar Schjølberg. Som gammel musiker selv, har vi alltid noe å snakke om. Men det er like gjerne været som opptar Per Roar i det daglige. Som det ihuga fritidsmennesket han her.
Per Roar er ivrig medlem av Ørland og Bjugn jeger- og fiskerforening. Ofte tar han turen til Fosseglytt i Bjugn, hytta som disponeres av foreninga.
– Noen kaller meg Mini-Monsen, det er bare morsomt det. Jeg trives, i likhet med Lars Monsen, veldig godt ute i skogen og fjellheimen. I Fosen har vi et eldorado å ta av når det kommer til flott natur. Dessuten er det god helsebot for meg som lider av leddgikt å vandre i terrenget. Før kunne jeg gjerne ta til takke med ei snøhule for ei overnatting, men jeg foretrekker noe mer komfort i dag, medgir Per Roar Schjølberg.
Fem brødre
Men la oss begynne med begynnelsen. Den er å finne på Stjørdal, hvor Per Roar vokste opp i en søskenflokk som telte hele fem gutter. Foreldrene som holdt styr på denne kvintetten var Kjell og Dagmar.
– Pappa var flyteknikker hele sitt liv og hadde sitt virke på Værnes da jeg kom til verden. Senere flyttet vi til Trondheim en periode, før familien endte opp i Tøndelvika i Bjugn – daværende Nes kommune, forteller Per Roar.
Han var da så gammel at han begynte i tredje klasse ved Oksvoll skole. Her ble familien boende fram til den flyttet til Ørlandet.
– Vi flyttet inn i et hus i Austråttlunden. Huset er i dag borte, men det lå ved parkeringen til lunden, forteller Per Roar.
Musikk og friluftsliv
Familien Schjølberg var en musikk- og friluftslivsinteressert familie.
– Alle sang eller spilte instrumenter, så interessen for musikk var der tidlig.
Gutteflokken bestående av Odd Arvid, Alf Egil, Rolf, Per Roar og Jan Inge fikk det med andre ord inn med morsmelka. Jan Inge Schjølberg gjorde blant annet karriere som vokalist i ørlandsbandet Broilers, gruppa som senere var opphavet til mer kjente Zebastian.
Rolf døde for elleve år siden av kreft.
– Det var tøft å miste Rolf, han var både en god bror og kamerat. Jeg savner ham, medgir Per Roar.
Kjell Schjølberg var ivrig orienteringsløper.
– Han startet Yrjar orienteringsklubb på 1960-tallet, og ble VM-mester i sin klasse på Kongsberg i 1985. Da han skulle ut og sette opp orienteringsposter i regi av Yrjar, ble jeg ofte med. Interessen for å ferdes i skog og mark fikk jeg den gangen. På fotballbanen var jeg ikke det helt store, det må jeg medgi. Jeg forsøkte meg på friidrett på 100- og 200-meteren. Der gjorde jeg det rimelig bra, men det var ute i naturen jeg først og fremst fant meg til rette, forteller Per Roar.
Oppdaget av skoleklasse
Familien flyttet senere til Opphaug sentrum. Men vi må dvele noe mer ved bolighuset ved Austråttlunden. For det var nede i vaskekjelleren der at artisten Per Roar ble oppdaget tidlig i tenårene.
– Jeg hadde lånt gitaren til en av brødrene mine, og lært meg seks-sju grep. Det gikk i låter av Gluntan og Creedence Clearwater Revival (CCR), da de var enkle å kopiere. Ved å synge inn i trommelen på vaskemaskinen fikk jeg til et herlig ekko.
– Gluntan og CCR var forbildene?
– Nei, egentlig ikke. Men de hadde låter som var enkle å kopiere på gitaren. Nei, skal jeg snakke om forbilder må det bli navn som Rolling Stones, Deep Purple og Whitesnake. David Coverdale, vokalist i begge de to sistnevnte, har også vært et forbilde.
Det Per Roar ikke visste, var at han også hadde fått sitt første publikum der han sto og «opptrådte» i all ensomhet. En skoleklasse på tur hadde hørt «konserten», og ville få med seg mer.
– Da jeg snudde meg var det fullt av ansikter å se oppe i det lange, smale kjellervinduet. Ett av de små ansiktene tilhørte Turid Vesthagen, som senere fortalte Børge Sundli at hun hadde hørt meg synge. Børge kom dagen etter kjørende på sin Tempo moped for å høre om jeg ville være vokalist i gruppa hans, minnes Per Roar.
«Stormfulle høyder» og Group Six
Gruppa var Wuthering Heights, «stormfulle høyder», og var oppkalt etter en tv-serie som gikk på 1960-tallet. Wuthering Heights hadde øvingene lagt til Røstad ungdomshus på Opphaug.
– Det gikk mye i låter av Sven Ingvars og Gluntan, minnes Per Roar.
Børge Sundli ble senere en sentral brikke i Group Six. Bandet, som hadde sin storhetstid på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, ble et av de mest populære orkestrene i Fosen. På vokal: Per Roar Schjølberg.
– Det var skikkelig trøkk da vi også hadde blåsere med.
Besetningen førte til at gruppa ble omtalt som «Fosens Chicago». Det med henvising til det amerikanske rockebandet Chicago, som også var kjent for å fylle ut lydbildet med blåsere. I 2008 hadde Group Six en reunion ved Brekstad Hotell i regi av Fosen Allstar.
Med japansk band i Yokohama
– Jeg skulle så etter planen avtjene verneplikt, men det ble det ikke noe av. I stedet mønstret jeg på et skip som gikk i utenriksfart. Det førte meg jorda rundt det påfølgende året.
I Yokohama fikk Schjølberg sin debut på en utenlandsk scene.
– Sverre Helland fra Ørlandet, som også hadde hyre på samme båt, hadde fødselsdag da vi var Japan. Så da stilte jeg opp som gjesteartist og sang med et japanske band i Yokohama, smiler Per Roar Schjølberg.
Etter gjenkomst til Fosen, var det et annet band som sto i beit for en vokalist. Gruppa var We og øvde i kjelleren ved festlokalet Vårtun. Vårtun var mest kjent under betegnelsen «Hårsen».
– Da vi fant ut at det var et amerikansk band som også het We, endret vi navn til Groo-Wee, forteller Per Roar Skjølberg. I tillegg til ham, var det Stein Eriksen, Børge Sundli, Dagfinn Aune og John Jørgen Kjevik fra Hitra som fylte rollene i gruppa.
Kjevik ble senere brukt som gitarist og steelgitarist av Ottar «Big Hand» Johansen. Han var også mye brukt som studiomusiker. Bernt Gjelvold, senere blant annet organist i Ørland, ble etter ei tid med i gruppa.
Hitway
Bandet Per Roar skulle forbli lengst i var Hitway. Det hadde sitt tyngdepunkt i Bjugn. Knut Hellem på trommer, Jostein Strand på bass, Knut Lysklætt på gitar og Arne-Erling Astad på keyboards og Per Roar på vokal var utgaven fra starten i 1977.
– Hitway hadde ambisjoner om å bli noe stort, så vi la lista høyt. Derfor ble det morsomt å være med også. Vi spilte rundt om i hele Trøndelag. Det var ei morsom tid. Jeg husker en gang vi skulle spille i Overhalla. Festlokalet lå langt inne i skogen i enden av en lang vei. Det kan da umulig komme noen hit, tenkte vi. Men så fyltes lokalet med flere hundre feststemte, og det ble kjempestemning, minnes Per Roar.
Det ble mange mil på veiene med Hitway.
– Først hadde vi en Mercedes-Benz-buss. Senere ble den en lilla Fiat som vi gjorde oss godt bemerket med. Under ei utstilling av bandbusser på torget i Trondheim var det vår buss de fleste ville se nærmere på. Da var bilen nyrenovert også og vel verdt et syn, humrer Per Roar.
– Jeg var sågar forlovet en gang
Grunnstammen i Hitway skulle senere også utgjøre utgangspunktet for gruppa Teodor Tuff. Den kom sammen i 2008 og spilte inn plate i Nidaros Studio. Gruppa var oppvarmingsband da Europe og Whitesnake spilte i Trondheim, og senere da Deep Purple gjestet et fullsatt Oslo Spektrum året etter.
Per Roar Schjølberg har hatt en rekke ulike yrker opp gjennom åra.
– Ja, jeg har prøvd meg på mye forskjellig. Jeg har vært dramalærer i Ørland og Bjugn, husmaler, jeg har jobbet i Ørland kommune og i Kværner. Etter at jeg ble plaget med leddgikt, ble det slutt på yrkeslivet for min del.
– Du har aldri slått deg til ro med ei dame i løpet av livet …
– Jeg har vært i flere forhold opp gjennom åra, men de færreste orker å holde ut med en som er på farten hver eneste helg. Ja, jeg var sågar forlovet en gang, men det ble det heller ikke noe av. Livsstilen har hatt sin pris.
Nok ei rockegruppe Per Roar Schjølberg var en viktig del av, var New Cats i første halvdel av 1980-tallet. Den besto av medlemmer fra Ørland og Bjugn. Gruppa ble ikke så langlivet, men stilte i Trøndersk Mesterskap i rock to ganger og kom til finalen den ene.
– Slutt på bandlivet
– Nå er det slutt på bandlivet, lover Per Roar.
– Hvorfor det?
– Nei, det orker jeg rett og slett ikke med lengre. Folk flest vet ikke hvor mye arbeid det er med kjøring, øvinger og rigging av utstyr. Nå stiller jeg på ulike show for en kveld eller to, som «Back to the 80`s» i Bjugn Kulturhus og «Min julesang» i Ørland kultursenter. Det er greit nok. 3. juli skal jeg for eksempel opptre med gruppa Tre vise menn under country- og dansebandfestivalen på Austrått. Det ser jeg fram til.
– Du forbindes gjerne med rock og heavy rock. Men du beskriver deg selv som altetende på feltet …
– Jeg er ikke redd for stillheten og det stillfarne, og kan kose meg med å høre på viser av Alf Prøysen. Også klassisk musikk kan jeg nyte. Alt til sin tid, sier Per Roar Schjølberg som nok blir å se og høre på scenene rundt om i ulike sammenhenger også i åra framover.
- Jeg er redd for muslimsk flertall. De får flere unger enn oss.
Var landets yngste banksjef
Portrettet: Melkebonde, bygdepatriot – og ihuga forkjemper for Ørland-Bjugn
- Det var høgt under taket hos oss
Bamsen som sa NEI
- To av ungene døde i løpet av natta, den tredje senere samme dag
Nils Arne Eggen som vekkerklokke
- Jeg tror ikke på Gud. Jeg vet!