Gudleik og Anne Husby i Sierra Lione

Gudleik Husby opplever stor kontrast mellom oppvekstårene og hjemmet i Husebysjøen og misjonærtilværelesen i landsbyen Lunsar i Sierra Lione. Han og kona er nå kommet fram til et av verdens fattigste land for å være der i 3 år. Hun er utdannet jordmor og skal drive helsearbeid i landet . Gudleik er utdannet bilmekaniker og skal drive ungdomsarbeid knyttet til idrett.
New Articles

Ekteparet som har de to guttene Endre (2 1/2) og Eimund (1) syns nok at det var en del spenning med å dra ut. Sierra Lione har en historie med mye borgerkrig og etter den er det dype sår. Det er en veldig ung befolkning i landet, for gjennomsnittsalderen er på ca 40 år. Og i store deler av landet er fattigdommen stor.
- Førsteinntrykket var vi litt forberedt på, forteller Gudleik Husby fra Sierra Lione og legger til: Freetown har vært en vakker liten by sterkt preget av britisk arkitektur, og det er litt merkelig å finne små søte trehus i en afrikansk setting.. Fattigdommen er rundt oss hver dag, hele dagen. På grunn av krigen har mye av befolkningen flyttet til hovedstaden som slett ikke er dimensjonert for verken så mange folk eller alle bilene. Det er handel overalt, alle prøver å selge noe for å tjene til livets opphold; frukt, tobakk, kopphåndklær, tannkrem, mobilladere, bilmatter, myggnett, tøy, brukte klær, palmevin, bananchips, det meste kan kjøpes om du bare har penger. Som hvit er du ettertraktet som kunde, men ellers får du stort sett gå i fred. Det er tiggere her, men de er mye mindre påtrengende enn vi har sett i andre afrikanske land, selv om nøden ikke er mindre. Ellers er det er aldri stille; musikk, mennesker som ler, gråter eller skjenner, hunder som bjeffer, biler som tuter og gresshopper som spiller.
Stor kontrast mellom byen og landsbygda?
-På landsbygda er det annerledes. Mye mer stille, med unntak av gresshoppene, da. Og der er folk mer nysgjerrige på hvem vi er. Det å gå et kvarter hjemmefra til markedet er ikke noe man orker hver dag. Ikke på grunn av varmen eller fordi det er så langt, men fordi du får så mye oppmerksomhet. "Apoto, apoto!" (hvit mann, hvit mann! - avledet av porto-portugiser) Det roper fra alle kanter. Noen legger til "Apoto, seke!" (hvit mann, hei!) og det blir stor jubel hvis man vinker og roper ttilbake: "Seke!"(- Hei!) Og hvis vi har med ungene er det enda mer oppmerksomhet,
-Ellers går det allerede rykter i Lunsar om den hvite dama som ammer et barn som går. Det er ikke uvanlig her, men de hvite som har vært her før har visstnok alle gitt flaske til sine barn samtidig som de har anbefalt alle å amme!. Men å handle her er ikke enkelt. Alt skal prutes om og selv om du vet prisen er det ikke mulig for en som ikke snakker temne, det lokale språket, å få den prisen. De vet at du har bedre råd, og selger ikke til utenforstående (inkludert folk fra andre områder i Sierra Lione uten å legge på 20-50%.
Hvordan er arbeidsdagen?
- Foreløpig driver vi mest med å blir kjent, ordner huset så det blir greit å bo i, venner ungene til barnevaktene og prøver å lære språk. Jeg skal bruke idrett som middel for å nå unge mennesker og bruke denne arenaen til bl.a å motivere dem til å drive jordbruk.
Anne skal drive opplæring av tradisjonelle fødselshjelpere og kurs i ernæring og hygiene for kvinnegrupper hvor målet er at de skal lære dette fra seg til andre igjen.
Og livet som misjonær?
-Det som er spesielt med å være misjonær er nok at du blir veldig synlig, og at det du gjør hele tiden blir lagt merke til. Både som utlending og som representant for kirka blir man fulgt med argusøyne. Samtidig er det også en enestående mulighet til å være et eksempel. Det at alle vil komme og hilse på er jo også en mulighet til å fortelle hvorfor man er kommet, og det gir respekt her å fortelle at man skal bo her i tre år. De fleste synes det er flott at man vil komme og hjelpe til med å få ting på fote igjen etter en lang og ødeleggende krig, og det at man kommer for mer enn et kort besøk er med på å gi håp for framtida. Det at mennesker fra Europa bryr seg nok til å komme hit for å bo og prøve å hjelpe er nok viktig i seg selv, tror vi.
Og nå skal dere feire første jul der ute.
-Jula føles veldig langt unna enda, men også her har Supermarkedene i hovedstaden begynt å ønske kundene god jul og godt nytt år. Selv om ca 60% av innbyggerne er muslimer, feirer alle jul. Forskjellen er bare at de kristne går i kirka til gudstjeneste første juledag som er dagen de feirer jul her, og også på kvelden nyttårsaften (fram til midnatt) og på første nyttårsdag. Etter gudstjenesten drar folk hjem og spiser masse god mat. Det er også vanlig for folk i hovedstaden å dra på stranda og spise der, mens folk i Lunsar kan dra ut til en av innsjøene. Når det gjelder gaver er det i kirkene vanlig å gi litt ekstra til de som trenger det når det nærmer seg jul, det være seg mat eller klær. Ellers er det ikke vanlig å gi gaver som vi gjør det hjemme.
-For oss som familie blir det nok en annerledes jul i år. Vi har med adventstjerne og skal prøve å bake noen småkaker og lage litt julepynt av medbrakt glanspapir, men ellers blir det lite gavekjøp i år. Vi er enda ikke helt sikre på hvor vi skal feire jula, men at det blir lite familiebesøk er innlysende, forteller Gudleik Husby fra landsbyen Lunsar i Sierra Lione