Veien hjem

Har du kjent på følelsen? Følelsen av å runde en spesiell sving på vei til Flakk. Se fergeleiet foran deg og Fosen på den andre sida av fjorden. Stått på Valset og vite at du er på vei hjem, skriver Audhild Brødreskift, historiker og forfatter i denne kommentaren.

Audhild Brødreskift, historiker og forfatter   Foto: privat

New Articles


Mange fosninger har alltid visst at det var her de ville bo. Andre har vært like overbevist om det motsatte. Og så har du dem som måtte ut å se seg om for å vite at det var her de hørte hjemme. I to tidligere innlegg er det satt fokus på «Jentene som vil vekk» og «Jentene som ble».

Dette er en betraktning fra en «Jente som kom tilbake».

Oslo 1997. Jeg satt på en benk i en park ved St. Hanshaugen. Like før hadde jeg vært på visning i et kollektiv i nærheten. Akkurat nå satt en kjekk legestudent og ble oppvartet med kaffe og strålende smil av de to unge studinene som hadde et ledig rom. Vi andre hadde kjapt skjønt tegninga og forlatt åstedet. Et par timer tidligere hadde jeg fått noe å tenke på. Noe som snudde alle planene mine på hodet. Men det hele startet ti år tidligere. Eller gjorde det det?

Trondheim 1987–1992. 16 år. Det eneste jeg ville var å reise ut. Komme meg vekk. Opphavet ville at jeg skulle gå videregående i Rissa, men der hadde de ikke musikklinje. Det hadde for så vidt ikke hjulpet om de hadde hatt det heller. Det heter «å få luft under vingene». Og det var det jeg trengte. Luft.

I en ny rapport fra OsloMet kommer det fram at jenter er mer utsatt for en negativ «distriktseffekt». En stor andel jenter føler at de ikke passer inn. De kjenner mer på mobbing, kroppspress, dårlig opplevd helse og dårlig selvbilde. Jentene forteller at de ikke føler de kan være seg selv, og opplevelsen av negativ sosial kontroll fører til at man ønsker seg bort.

Heimdal vgs. 1987-1990. Videregående ble en fantastisk opplevelse med musikk i alle former og formater. Det viktigste jeg lærte der var en aksept for å være seg sjøl. I en klasse på 25 virket det som om de fleste hadde kjent på litt av det samme. Behovet for et sted å utfolde seg. Kle seg som man ville, uttrykke seg tydelig. Fem av oss var fra Fosen. Vi var stolte over bakgrunnen vår, og hadde en egen greie på det. Vi var fra Fosen, og i det lå en felles identitet.

Dragvoll 1990-1992. Ny hybel og grunnfag og mellomfag historie på Dragvoll. Plutselig satt du i et auditorium sammen med 300 andre, uten å kjenne en sjel. Overgangen var voldsom fra et tett og godt miljø på videregående og til å klare studiene helt på egen hånd. Det var første gang jeg kjente på ensomhet. Hva har det med Fosen å gjøre? Det var ikke så mange hjemmefra på Dragvoll på denne tida. Klassekameratene fra både Fosen og Heimdal var spredt rundt omkring i landet og på ulike studier. Nå måtte man begynne å bygge relasjoner fra grunnen.

Nære relasjoner. Resultatene fra OsloMet sin undersøkelse viser at distriktsungdoms oppvekst er preget av nære relasjoner, sosial støtte og tilhørighet og aktiv deltakelse. I undersøkelsen forteller ungdommene om en kultur for å delta i det som skjer, om solidaritet og at alle skal få mulighet til å være med. Var det sånn?

Jeg husker en oppvekst hvor det var naturlig å bidra. Ikke bare hjemme i arbeid på gården, men også i alle mulige andre sammenhenger. Var det noe som skulle skje, ble det kalt inn til dugnad. Og folk stilte opp. Man fikk ting til å skje. Om det var pakking av partiprogram før valgene, dugnader på museet, bingo til inntekt for korps og samfunnshus. Og gjennom dette bygdefelleskapet som du vokser opp i blir du kjent med folk som er både eldre og yngre enn deg. Det knyttes bånd mellom generasjoner. Du får kanskje en sommerjobb. Og du lærer deg – uten å tenke stort over det der og da – å føle et ansvar for lokalmiljøet ditt. At nettopp du er et av alle de tannhjulene som skal til for å få lokalsamfunnet til å fungere. Du kjenner på en følelse av at det er bruk for deg.

Jeg vil si det er to typer studenter. De som drar til ett sted og blir der til de er ferdige, og de som reiser rundt og tar et fag her og der. Det er plusser og minuser med begge deler. Den førstnevnte typen har lettere for å gro fast dit de kommer. De rekker å starte med fritidsaktiviteter og bygge opp et nytt nettverk. De rekker å slå rot. Jeg var visst av den andre sorten. Det var for mye utferdstrang og så mange spennende fag å velge mellom. Problemet var at de ikke fantes i Trondheim.

Bø i Telemark 1992–1993. Nytt flyttelass. Ny hybel. Bø var ei dolp i landskapet. Ikke vind, ikke vann, bare store, tunge grantrær som sugde all energien ut av deg. Bø var nylig blitt kåret til Norges styggeste tettsted. Og det er en grunn til at den populære serien Rådebank er spilt inn nettopp her. Vi hadde dimmekalender på kjøkkenveggen i kollektivet hvor vi krysset av for hvor mange dager vi hadde igjen på dette begredelige stedet.

Læreren i kultursosiologi var komikeren Harald Eia, som nettopp var ferdig med studiene. Vi ble hans første og eneste kull. Den fremste talsmannen for generasjon X – den ironiske generasjonen – levde som han lærte. Vi fikk et år med ironisk undervisning, og svarte ironisk på eksamensoppgavene. Utpå sommeren fant vi ut at sensorene tilhørte en annen generasjon – sannsynligvis litt tidligere i alfabetet.

Organiserte fritidsaktiviteter. Resultatene fra UngData-undersøkelsen forteller at ungdom i distriktene oftere deltar i organiserte fritidsaktiviteter enn andre, og at miljøet er mer inkluderende på tvers av sosioøkonomiske skillelinjer. Stemmer det?

Fosen på 70- og 80-tallet var enten idrett eller korps. Gi ungen et horn før idretten tar deg. De fleste av oss deltok i enten det ene eller det andre. Noen få i begge deler. Utvalget fritidsaktiviteter var ikke det helt store, og jeg vil tro det var en del som ikke følte at de passet inn verken her eller der. Jeg dumpa mer eller mindre tilfeldig innom opptaksprøven i korpset. Det ble på mange måter redningen.

Det gjelder å finne en arena hvor man får bruke seg sjøl. Hvor man omgås folk som liker det samme som deg. Kjenne på følelsen av å delta og oppnå noe i fellesskap. Det er det samme hva det er – alle trenger et fellesskap og mulighet for mestring. Og disse arenaene er det viktig å finne i ung alder. Du vet jo ikke sånt når du er ti, men når du ser tilbake førti år senere, står det ganske klart at uten tilknytningen til gjengen i korpset, så er det ikke sikkert du hadde flytta hjem i det hele tatt.

Fosen 1993–1994. Etter ett år i innlandet var det nødvendig med drastiske grep. Innlandslufta skulle ut av systemet. Det måtte bli noe med båt og sjø. Hvorfor gå over bekken etter vann? Hjemmefra kunne man se rett ned på båtbyggeriet til Fosen Folkehøgskole, som den gang lå på Kystens Arv. Året ble tilbrakt sammen med ei jente og tolv gutter på Båtskott. Det ble segling, veving, skallesøm og plantefarging. Men det var også et musikkorps som alltid ble glad når du dukket opp, dugnader med seglekompiser, konserter og turer i fjæra med venner.

Og ja, det var godt å være hjemme på Fosen. En del av meg hadde allerede begynt å kjenne på følelsen. Men jeg kjente også at jeg ikke var klar for å slå meg til ro. I Bergen hadde de et fag som het etnologi.

Push & Pull. Da vi lærte om den norske emigrasjonen til Amerika på 1800-tallet, ble vi kjent med begrepene Push & Pull. Push var det negative: Hva var det som skjøv eller presset nordmenn bort fra hjemlandet sitt? Pull var de positive faktorene: Hva var det som dro eller lokket i den andre enden?

Om vi ser på dette i en mindre geografisk målestokk, er det det samme som gjelder også når det kommer til Fosen og verden omkring. Hvorfor drar vi, og hvorfor velger vi å komme tilbake? I rapporten til OsloMet kommer det fram at motivasjonen til å flytte vekk fra distriktene ikke i så stor grad handler om hva som lokker. Det er ikke det at man absolutt vil inn til det spennende bylivet. Det er rett og slett det at man vil vekk. Det er for mye «push» i forhold til «pull». Da gjelder det å finne ut hva disse push-faktorene består av.

Noe handler naturlig nok om at unge mennesker ønsker å ta en utdanning. Vi kan ikke ha alle studieretninger på Fosen. Ergo unge mennesker oftest dra ut for å fullføre en utdannelse. Heldigvis har vi en flott universitetsby rett over fjorden. Noen velger å pendle. Andre velger hybellivet. Men på et eller annet punkt kommer vurderingen: Skal jeg flytte tilbake? Hva er det som trekker da?

Bergen 1994–1995. Nytt flyttelass, ny hybel. Dette var året fikk vi beskjed om at sensorene ville ha oppgavene maskinskrevet, enten på skrivemaskin eller PC. Det var bare å investere. Datakunnskapene til de fleste av oss var temmelig begrenset. Da eksamensoppgaven forsvant ut i det store intet dagen før levering, var krisen et faktum. En medstudent i etasjen under reddet situasjonen i siste liten, og studieåret var berget.

Bergen var en fin by, men ett år var nok for meg. Da jeg fikk tilbud om et engasjement som registrator ved Kystens Arv, takket jeg ja.

Fosen høsten 1995. Tilbake på Fosen og i jobb. Tilbake til korpset som alltid ble glad når de så en forvillet hornist. Tilbake til gården, hvor det var behov for en hjelpende hånd. Det var godt å være hjemme. Det var jo her jeg hørte til? Men høstmånedene gikk fort, og det var fremdeles for tidlig å komme hjem. Jeg ville lære mer. I Oslo hadde de et halvårsstudium som het Museumskunnskap. Det fristet veldig.

Oslo våren 1996. Nytt flyttelass ble pakket. Rent a Wreck stilte med bil. Jeg flytta inn i et kollektiv på Tåsen. Rommet var ikke møblert, men i et kott fant jeg en gammel madrass og en benkeplate som kunne fungere som skrivepult. Det siste møbelet var en pinnestol jeg tok med opp fra kjøkkenet.

I et halvt år dro vi rundt i Oslo og store deler av Østlandet hvor vi besøkte ulike typer museum. Foreleserne var flinke og engasjerte personer som brant for det de holdt på med. Det var lærerikt og spennende

Fosen 1996–1997. Tilbake på Fosen. Da museumsbestyreren, som det het den gang, sluttet, ble jeg spurt om å være konstituert bestyrer ved Kystens Arv. Jeg takket ja. Antagelig mot bedre vitende. Store deler av det kommende året var jeg eneste ansatt, samtidig som museet var involvert i en stor, felles utstilling i Nidarøhallen i forbindelse med Tusenårsjubileet i Trondheim. Jeg holdt på å jobbe meg i hjel.

På vårparten ble jeg bedt om å søke på stillingen. All ære til dem for det. Men jeg ville så gjerne fullføre. Kjenne at jeg hadde det siste papiret i boks. At jeg hadde kompetansen i orden hvis jeg skulle flytte hjem igjen. På samme tid uttalte en mannlig toppolitiker på Fosen at de foretrakk realkompetanse. Altså de som ikke hadde utdanning eller ikke nødvendigvis relevant utdanning. Utsagnet gjorde sterkt inntrykk. Jeg hadde håpet at alle årene i utlendighet skulle være et gode. Nå ble jeg usikker på om det ville være behov for meg i tilfelle jeg flyttet tilbake. Kanskje var det ikke noe poeng i å skaffe seg mer kompetanse og kunnskap? Jeg skjøv tankene vekk. Det føltes ikke riktig å gi seg på oppløpssida.

Jeg bestemte meg for hovedfag i etnologi i Oslo. Sommeren 1997 dro jeg nedover for å finne meg et sted å bo. Reisen var merkbart tyngre denne gang.

Oslo sommeren 1997. Jeg satt på benken på St. Hanshaugen og funderte. På Blindern et par timer tidligere hadde jeg kommet i snakk med professor i historie. Han var sikker på at det jeg ønsket å skrive om var vel så mye historierelatert som innenfor etnologi. Hvis det han sa stemte, kunne jeg ta hovedfag i Trondheim. Pendle. Jeg satt på St. Hanshaugen og kjente på følelsen. Følelsen av å lande. At det var et sted man hørte til. Jeg tok opp telefonen og slo nummeret jeg kjente best. Pappa svarte i den andre enden. Jeg spurte:

– Kan jeg komme hjem?

Epilog. Siden 2004 har jeg jobbet fra hjemmekontor. Etter mange år som ensom svale i så måte, har pandemien ført til en fullstendig omlegging på dette området. I løpet av kort tid har det blitt full aksept for å jobbe hjemmefra. Næringsliv og jobb er viktig, men kan kanskje bli vektlagt annerledes i framtida, om god og stabil nettilgang gjør det mulig å kombinere arbeidsliv med familieliv. Endringer i måten vi jobber på gjør at stedet vi velger å bosette oss i større grad bli et verdivalg. Det vil oftere handle om livskvalitet, hvor skolestruktur, fritidstilbud og kultur- og naturopplevelser vil være viktige elementer.

De siste årene har det kommet flere nye tilflyttere, særlig barnefamilier, som ser ut til å velge kommunen nettopp fordi den er som den er. De har ikke nødvendigvis familiær tilknytning til stedet, men velger aktivt Fosen fremfor andre bynære steder. Dette er et spennende forskningsfelt. Hvorfor velger de Fosen? Er det fordi Fosen fremdeles ikke er en forstad til Trondheim, men allikevel har en nærhet til byen gjennom døgnkontinuerlige fergeavganger? Har vi goder som vi selv ikke er tilstrekkelig bevisst på? Er bro over Trondheimsfjorden det eneste saliggjørende, eller har tida løpt fra en slik tankegang? Har yngre i etableringsfasen andre behov og ønsker nye måter å leve på?

For de som valgte å flytte, og for de som bestemte seg for å komme tilbake har det trolig vært en lang prosess med avveininger for og imot fram til en endelig beslutning. De vil sitte på mye kunnskap om disse verdivalgene.

Indre Fosen kommune starter nå et treårig prosjekt hvor innbyggerforeningene i de ulike delene av kommunen vil bli involvert. Sammen med kommunen skal de bidra til å utvikle lokale handlingsplaner med forslag til hva som kan gjøres for å tiltrekke seg barnefamilier og voksne. Dette blir et spennende prosjekt å følge videre. Nøkkelen ligger allerede i befolkningen, her ligger det en uforløst ressurs. Vi som bor her, vil jo også gjerne ha ungdommene våre tilbake.

Arbeidet med å få fosninger til å flytte tilbake starter lenge før de i det hele tatt tenker på å dra. Da må vi skape tilhørighet og felles identitet fra barna er små, og selv gå foran som engasjerte innbyggere i vårt eget lokalsamfunn. Engasjement oppstår ikke av seg selv, men smitter på en positiv måte lett videre. Gi barn og unge en følelse av at de hører til og at det er bruk for dem. Det kan igjen skape fleksible bånd som bidrar til å trekke dem tilbake når de har vært ute i verden og sett seg om.