Det var først like før og under hovedraset de fleste startet flukten fra området

Det er mange likheter med kvikkleireskredet i Gjerdrum i romjula og det som skjedde i Rissa våren 1978, skriver Audhild Brødreskift, historiker og forfatter av boken «Rissaraset. Grenda som forsvant».

Rissa i Sør-Trøndelag 19780501: Et leirras på over 400 mål feide med seg 8-9 gårder. Verdier på over 10 mill. kroner gikk tapt. Her oversiktsbilde over leirraset.  Foto: Thorberg, Erik

New Articles

Et «normalt» kvikkleireskred oppstår vanligvis på grunn av én av to årsaker: Menneskelig påvirkning (inngrep i naturen) eller ved naturlig erosjon (vann som graver hull på kvikkleirelommer i nærheten av elveløp o.l.) I de fleste tilfeller oppstår en smal skredport som kvikkleira renner ut gjennom, og som etterlater seg en pæreformet grop i landskapet. Det ser ut til at det er dette som har skjedd i Gjerdrum, selv om ytre deler av skredet følger en nærliggende bekk.

Audhild Brødreskift, historiker og forfatter.   Foto: Sigrun Overland

Rissaraset skilte seg ut i så måte, med sin særegne, kileformede fasong. Årsaken er at det første skredet – initalskredet – skjedde helt nede ved strandkanten på innsjøen Botn. Det var derfor ingen faste masser som «holdt igjen» leirmassene når de ble omrørt og fikk flytende konsistens. Når leira i området først kom i bevegelse, fløt leirsuppa uhindret ut i innsjøen helt til kvikkleirelomma var tom. Starten på rasområdet ble derfor det bredeste, og ikke det smaleste.

Forsiden til Fosna-Folket 2. mai 1978.  Foto: faksimile Fosna-Folket

Rissaraset strakte seg 1,5 kilometer fra sjøkanten og innover i landskapet, og var ved utløpet ca. 200 meter bredt. Mellom fem og seks millioner kubikk masse forsvant i Botn. I Gjerdrum er rasgropa beregnet til ca. 300 x 700 meter. Det er beregnet at 1,4 millioner kubikk masse har rast ut.

Tidspunktet på døgnet

Både Verdalsraset i 1893 og raset på Gjerdrum fant sted nattestid. Folket som bodde i nærområdet fikk ingen forvarsel om det som var på gang, og katastrofen fikk derfor et større menneskelig omfang. Rissaraset skjedde om ettermiddagen, og de som var i umiddelbar nærhet til initialskredet ble raskt varslet og kom seg vekk fra området. Det var derimot ingen som kunne forestille seg hvilket omfang skredet skulle få, noe som gjorde at det først var like før og under hovedraset de fleste startet flukten fra området. Kun tilfeldigheter førte til at alle med unntak av én person kom seg ut av området.

Fra forsiden på VG 3. mai 1978.  Foto: Faksimile VG

Det kunne ha gått adskillig verre. Siste lørdag i april var alltid dagen for den årlige barnebasaren i den nedre delen av bygda. De to avdelingene i Barneforeningen Lysglimt arrangerte denne tilstelningen sammen i den gamle Fissa skole, som nå var tatt i bruk som misjonshus. Basaren startet alltid klokka 18.00, og var et av årets store høydepunkt. Et par av de yngre mødrene i arrangementskomiteen hadde foreslått at basaren kunne flyttes til klokka 15.00, slik at de kunne få lørdagskvelden sammen med hele familien. Fissa skole var ikke stor, og det var ikke plass til andre enn kvinner og barn – fedrene måtte holde seg hjemme. Men en kombinasjon av tradisjon, en begravelse mange skulle i og våronna som var i gang, gjorde at forslaget ble forkastet. Hovedraset gikk mellom 14.45 og 14.55, og konsekvensene ville ha vært fatale om tidspunktet hadde blitt endret.

Beliggenhet og bebyggelse

Kvikkleireskredet i Gjerdrum skjedde ikke bare på det mest ugunstige tidsrommet, men også sentrumsnært og midt i et boligfelt. Til sammen 31 boenheter ble direkte rammet, og et større boområde vil trolig ikke bli mulig å flytte tilbake til. I tillegg ble også tre nærliggende gårdsbruk berørt. I Rissa fant skredet sted i ei jordbruksgrend. Gårdene lå spredt nede ved innsjøen, men innover i skredområdet var bebyggelsen noe tettere. Beboerne her ble alarmert av de som flyktet fra starten av skredet, og rakk derfor å komme seg unna. 32 personer i Rissa mistet alt de eide, tallene i Gjerdrum er ikke klare, men vesentlig høyere på grunn av befolkningstettheten i rasområdet. 1000 personer ble evakuerte fra Ask umiddelbart etter skredet, og av disse har 2-300 nå fått flytte tilbake igjen. I Rissa ble 208 personer evakuert fram til grunnboringer var foretatt og området klassifisert som sikkert.

Nasjonal kartlegging

Rissaraset ga startskuddet for en nasjonal kartlegging av marine leiravsetninger – det vil si saltvannsleire med potensiale til å bli kvikk. Området var ikke definert som rasfarlig fra før, og selv om man støtte på problemer ved flere byggeprosjekter i området, var det ikke lagt restriksjoner på bygging eller inngrep i Fissa. Kunnskapen om kvikkleire i 1978 var ikke allment kjent, og Fissagrenda lå ikke i det man oppfattet som et typisk skredutsatt område.

På Gjerdrum var man klar over at området hadde høy risiko for å bli utsatt for kvikkleireskred, og kommunen hadde også nylig bestilt rapporter for å ytterligere kartlegge forekomstene av kvikkleire i Gjerdrum. Både NVE og NGI hadde vært involvert i forbindelse med utbyggingen av området, og kommet med retningslinjer for nybygg. Her hadde man kunnskapen om grunnforholdene på forhånd, men ettertiden vil vise om tiltakene som ble foreslått var tilstrekkelige, ble fulgt, og om utbyggingen helt eller delvis kan være årsak til katastrofen.

Statsminister Odvar Nordli i samtale med gårdbruker Ottar Johnsen. Faksimile fra Adresseavisen 28. april 1980.  Foto: faksimile Adresseavisen

Bildene fra området viser at boligfeltet lå på en høyde ovenfor en bekk/ravinedal, og at det har vært alarmert om endringer i bekken i forbindelse med overflatevann og endring av elveløpet så sent som i november 2020. Ravinedaler – dype skjæringer med en bekk i bunnen – er et typisk eksempel på områder som kan være skredfarlige. Det har også vært en høst med mye nedbør i området, og det en kjensgjerning at de fleste kvikkleireskred skjer i forbindelse med høy vannstand eller flom høst eller vår. Fissagrenda lå under en åsside med mange bekker som ledet ut i området, og skredet fant sted i vårløsningen. Det er imidlertid viktig å huske på at tilsig vår og høst ikke alene kan forårsake kvikkeleireskred, og at det ikke utløses av én høst med mye nedbør. Utvasking av salter i leire tar hundrevis, kanskje tusenvis av år, og er bare et av flere momenter som kan forsterke sannsynligheten.

Innsamlingsaksjonen

Umiddelbart etter raskatastrofen i Gjerdrum satte nabokommunene i gang en innsamlingsaksjon hvor de som ønsket kunne levere klær og utstyr til de som har blitt stående på bar bakke. Idrettshallen på Nannestad, Holterhallen, er nå fylt med nødvendighetsartikler, og den lokale sanitetsforeningen har en viktig rolle i å skape trygghet og gi omsorg til de som kommer for å skaffe seg det aller nødvendigste. Omsorgen for de rasrammede i Rissa var like stor. Det var også sanitetsforeningen i Rissa som fikk i oppdrag å organisere sortering og utdeling av klær, husgeråd, sengetøy og møbler som kom inn fra fjern og nær. Skogly samfunnshus ble et viktig møtested den første uka etter katastrofen.

De som ikke hadde anledning til å bidra med gjenstander, ønsket i stedet å støtte de rammede ved å sende penger. De regionale avdelingene av Røde kors og Norges Bondelag startet en felles innsamlingsaksjon som ble kalt Rissa-aksjonen. Flere av de regionale avisene deltok også, og oppfordret folk til å komme innom redaksjonen og gi sitt bidrag. Etterpå ble navn og beløp publisert i avisene, som hver dag trykket en oversikt over hvor mye som hadde kommet inn. Da aksjonen ble avsluttet, hadde aksjonen innbrakt 2,4 millioner kroner, noe som tilsvarer nærmere 11 millioner kroner i dagens verdi.

Bjørg Kvithyll og Kristmar Horneman var to av sanitetskvinnene som bidro på Skogly samfunnshus da det ble startet en innsamling av klær og utstyr til de som hadde mistet alt. Faksimile fra Adresseavisen 3. mai 1978.  Foto: faksimile Adresseavisen

I forbindelse med Gjerdrum-skredet er givergleden like stor, og det er opprettet flere innsamlingsaksjoner via nettløsningen Spleis. Ifølge NRK kom det i løpet av det første døgnet inn hele 6,5 millioner kroner på de over30 ulike kontoene.

Statsministerbesøk og kongefamiliens rolle

Raskatastrofen i Rissa fikk etter datidens mål stor nasjonal oppmerksomhet. Det samme er tilfellet for Ask. Selv om det ennå er tidlig, kan vi allerede nå se en stor forskjell på hvor aktivt statsministeren og kongefamilien involverer seg når innbyggerne blir rammet av naturkatastrofer.

Rissaraset skjedde to dager før 1. mai, da daværende statsminister Odvar Nordli skulle tale på et 1. mai-arrangement i Trondheim. Talen ble holdt, og han beklaget til den oppmøtte pressen at han ikke hadde mulighet til å ta turen over Trondheimsfjorden og til Rissa for å treffe de berørte. Hele to år skulle gå før han våren 1980 besøkte rasområdet, hvor han kun hadde tid til å treffe én av de rasrammede, gårdbrukeren Ottar Johnsen. Årsaken til at han kom, var at det hadde kommet fram kritikk på at oppdyrkingen av området tok for lang tid. For bøndene i området hjalp det ikke med nybygg og nye landbruksmaskiner hvis man ikke hadde jord klar til å drive på og skaffe inntekt fra. Det skal riktignok sies at både landbruksminister Oskar Øksnes og kommunalminister Arne Nielsen var på befaring allerede 3. mai, og trolig ble sett på som Nordlis forlengede arm opp mot kommunen.

Ikke før sommeren 1979, i forbindelse med den offisielle åpningen av det nye fergesambandet Flakk-Rørvik og Nord-Fosenveien besøkte Kong Olav Rissa. Han hadde da bedt spesifikt om å få møte de rasrammede, som i fellesskap hadde bestemt at det var de eldste som skulle få æren av å hilse på monarken. Kong Olav stilte i uniform, som var et vanlig antrekk for hans generasjon når man var ute i offisielt ærend. Fra et utkikkspunkt ved Rein kirke fikk kongen et overblikk over rasområdet og snakket med noen av de berørte før ferden gikk videre til veiåpningen.

På tross av at katastrofen i Gjerdrum skjedde i romjula, kom både statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland til Gjerdrum allerede samme dag. 3. januar var både kongeparet og kronprinsen i Gjerdrum for å treffe de berørte og få en bedre forståelse av hva som hadde skjedd.

Adresseavisen hadde oppdatering i hver utgave over hvor mye leserne klarte å samle inn til Rissa-aksjonen. Til slutt var summen oppe i 140 000 kroner som ble sendt over til «katastrofekontoen» i Rissa Sparebank. Faksimile fra Adresseavisen medio mai 1978.  Foto: faksimile Adresseavisen

Noe av årsaken ligger sikkert i den korte avstanden mellom hovedstaden og katastrofeområdet, men mest av alt sier det kanskje noe om en utvikling som har skjedd over tid. Nyttårsorkanen på nordvest-landet i 1992 kan sies å være et vendepunkt i så måte. Mange som ble rammet av orkanen følte seg lenge «glemt» av storsamfunnet. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland viste ikke tegn til å dra til områdene som var berørt. Til slutt var det Kong Harald som tok affære. I boblejakke, slagstøvler og jakthatt gikk han rundt i området, snakket med de rammede, og viste en varme som i etterkant viste seg å være utslagsgivende for at den nye kongen overtok rollen som folkekonge etter sin far som hadde gått bort året før. Episoden i 1992 ble også en øyeåpner for det politiske Norge, som forsto at nærhet og omtanke fra statsledelsen når innbyggerne blir rammet av katastrofer er viktig for å skape et godt bånd mellom de som styrer landet og de som bor i det.

Et «før» og «etter»

For mange i Rissa var raset i Gjerdrum en kraftig påminnelse om vår egen hendelse. Mange hadde nylig repetert den 42 år gamle historien, og gjennomlevd minner man kanskje mer eller mindre bevisst hadde gjemt et stykke bak i minnebanken. Ikke mange dagene er et nytt kvikkleireskred i nyhetsbildet, og gjør at alt blir skremmende nært igjen. Diskusjoner og bekymring om grunnforhold kommer naturlig nok opp på nytt og blir et aktuelt tema i samfunnsdebatten. Rapporter gjennomgås en ekstra gang. Det kan virke som om det er nødvendig med jevnlige advarsler. I etterkant av skredet i romjula ble det sagt at det ikke er tillatelsen til små inngrep i skredutsatte områder som er feil – det er summen av alle de små som til slutt er avgjørende. Bare de som har sett og opplevd en raskatastrofe kan vitne om de enorme kreftene som rår og de ødeleggelsene et slikt skred kan forårsake.

I Rissa ble det et «før» og «etter» Rissaraset. Trolig vil det også bli slik i Ask i Gjerdrum.