I forbindelse med den pågående bjørnesituasjonen på Fosen har ordførere fra samtlige seks kommuner på Fosen, samt Namdalseid, Verran og Inderøy valgt å sende en felles uttalelse om situasjonen. Ordfører i Åfjord Vibeke Stjern mener soneinndelingen ikke fungerer som den skal. Hun synes det virker som om Miljødirektoratet er mer opptatt av standsmål enn å opprettholde sonene.

- I 2011 ble det bestemt hvor bjørnen skulle være og ikke være. Når den nå befinner på Fosen, der det er bestemt at den ikke skal være, blir ikke rovdyrspolitikken forvaltet slik staten har bestemt, sier Stjern

Hovedansvar hos staten

Med denne uttalelsen håper kommunene å bidra til at staten forvalter rovdyrpolitikken på det de mener er en riktigere måte enn hva som blir gjort i dag. Hun poengterer at påpeker at kommunene kan bistå, men at hovedansvaret ikke ligger hos dem.

- Kommunene skal ikke stille med midler for gjeting. Staten må selv ta ut dyret, sier hun.

Nå håper de at staten kommer med tilsvar og at de klarer å påvirke utfallet. Stjern forteller om en fortvilet beitenæring i området, og at kommunen følger utviklingen og støtter opp der det trengs. Hun har tidligere bodd ti år i Lierne, hvor sauenæringen på et tidspunkt stod i fare for å bli lagt ned på grunn av bjørn. Stjern mener staten burde ta lærdom av hvordan det gikk i Lierne.

- Jeg synes det som skjedde i Lierne var tragisk, og at staten opptrådde vinglete. I situasjonen vi er inne i på Fosen, må staten håndheve de bestemmelsene som er gjort, poengterer Stjern.

Under kan du lese brevet i sin helhet.

Bjørn på Fosen – ikke i tråd med nasjonal og regional rovdyrpolitikk

"Vi har den siste måneden hatt en situasjon med bjørn som gjør skade på sau på Fosen. Dette er i strid med den todelte målsettingen for rovviltpolitikken som er vedtatt i Stortinget og forvaltningsplan for rovvilt i region 6. Skadesituasjonen skaper uforutsigbarhet, frustrasjon og usikkerhet for beitenæringen. I den forbindelse ønsker kommunene å gi et tydelig signal til overordnede myndigheter og forvaltning:

Soneinndelingen er et bærende prinsipp i rovviltforliket og den nasjonale rovdyrpolitikken. Fosen er et prioritert beiteområde, jf. rovviltnemndas forvaltningsplan for region 6. Beitedyr skal prioriteres foran rovdyr! Kommunene på Fosen ber om at den statlige forvaltningen gjennom Miljødirektoratet og Fylkesmannen er tydeligere i soneforvaltningen og mer aktive i forhold til å unngå rovdyr i de prioriterte beiteområdene. Dette innebærer at terskelen for å gi skadefelling i prioriterte beiteområder skal være svært lav. Skadefelling må i større grad gis forebyggende når det er potensial for skader på sau og rein. Når tillatelse til skadefelling er gitt, er det myndighetenes ansvar å avlive dette dyret raskt. Myndighetene bør være SNO, evt. med kommunale skadefellere som assistanse. Vi sitter nå med et inntrykk av at jobben er gjort (og ferdig?) fra myndighetenes sin side straks skadefellingstillatelse er gitt. Etter vår mening er det da jobben starter! Forvaltning betyr ikke bare å bevare, men også å ta ut de dyrene som er bestemt skal avlives. Dette må gjøres så raskt som mulig av folk som har kunnskap om dette. Det er behov for nye verktøy når det gjelder uttak av skadedyr, og det må løpende vurderes hva som er mest effektive fellingsmetoder. I den grad det mangler kunnskap må det initieres en utprøving, slik at vi kan finne de mest effektive metodene for uttak.

Kommunene på Fosen forventer at statlige myndigheter gjennom Miljødirektorat, Fylkesmann og SNO er aktive i sin rådgivning og bistand i en skadesituasjon, og deltar med tilstrekkelige ressurser i fellingsforsøk.

En forsvarlig rovdyrpolitikk tilsier at bjørn som beveger seg inn på et beiteprioritert område tas ut før skade oppstår. Forvaltningen har ansvaret for bjørnen også når den kommer utenfor forvaltningsområdet, og dette ansvaret må tydeliggjøres og konkretiseres bedre enn hva tilfellet er i dag.

Det er verdt å merke seg at samfunnskostnaden knyttet til skadesituasjonen og skadefellingen slik den fortoner seg i dag, er høy. I tillegg til kostnader knyttet til langvarige skadefellingsforsøk og erstatning av rovdyrdrepte dyr, vil både bonde og samfunn ha ekstrakostnader knyttet til blant annet avløser (bonden er på fjellet og leter etter sau), arbeid på gården som ikke blir gjort til rett tid, morløse lam, tapt avlsarbeid med videre.

En tydelig soneforvaltning og et effektiv regime for uttak av skadedyr er nødvendig for en god gjennomføring av rovdyrpolitikken. Vi ber om at statlige myndigheter vektlegger disse momentene sterkere, og utvikler ny praksis og nye verktøy for å ivareta disse prinsippene framover."