Navn: Roger EidshaugAlder: 51 årVokste opp i: TrondheimBosted: Ansteinsundet, RoanSivilstatus: Gift, tre voksne barnYrke: Leppefiskfisker m.m.

I mai 2001 dro jeg utover til Ansteinsundet en fin maidag for å intervjue en familie som hadde flyttet med små barn fra en leilighet i Trondheim. Det var en flott forsommerdag, og ekteparet Roger Eidshaug og Marit Kuvås sammen med barna Marte, Ingrid og Jørgen så ut til riktig å storkose seg i sitt eget lite paradis. Jeg må innrømme at jeg den gangen tenkte at dette måtte være overmot som nok ville kjølne av.

LES OGSÅ:* Først feiret han, få dager etter kom det store sjokket -Fosna-Folket* Einar har klokkertro på Roans framtid -Fosna-Folket

Familien Eidshaug og Kuvås ved rorbua i Ansteinsundet i 2001 Foto: Terje Dybvik

– Vi var nok litt naive

– Vi var nok litt naive.

– Da pappa hørte hva vi hadde for planer, så ristet han på hodet og spurte om vi visste hvilket bygdedyr vi ville møte. Det fikk vi også erfare, ikke minst fra politisk hold, føler Roger Eidshaug.

Det ha gått noen år, og Roger har fått langt mer av både hår og skjegg siden jeg møtte ham for aller første gang.

– Det var ett av barna som for et par år siden tullet med at jeg hadde blitt noe tynn i hårmanken. Da bestemte jeg meg for å la det bare gro. For ei tid tilbake møtte jeg en på butikken som ment at jeg nå virkelig så ut som en øyboer, ler Roger.

Marte var bare en måned gammel da hun ble ansteinsunding, Jørgen to år. Senere skulle Ingrid komme til, og hun var noen få dager gammel da hun ble øyboer. Selv om det nå har gått noen år siden barna ble store og flyttet på fastlandet, er det fortsatt den tidligere rorbua i Ansteinsundet de kaller for heim.

Jentoft Theodor Eidshaug ved husbrygga på 1950-tallet. Foto: Privat

Jentoft Teodor Eidshaug

Denne historien begynner imidlertid langt, langt tidligere. Roger bestefar Jentoft Teodor Eidshaug, opprinnelig fra Eidshaug i Rørvik, overtok på 1930-tallet to rorbuer i Ansteinsundet, som er en del av øysamfunnet Almenningen vest for Roan. Almenningen består av flere øyer og holmer, hvor Ansteinsundet ligger ved Værøya. De to hovedøyene er Ytterøya og Værøya. Her var et yrende liv knyttet til fiske fra gammelt av. Her var skole og butikk. Ansteinsundet er i særdeleshet i dag et ferieparadis for de mange som har overtatt rorbuene.

– Bestefar levde stort sett livet i Ansteinsundet, og hadde i tillegg bolig på fastlandet hvor resten av familien hadde sin helårsbolig. Rorbua, som i dag er heimen vår, ble ført opp her i 1895. Den er flyttet fra Harbak i Åfjord, og hvor den lenge den stor der før den endte her veit jeg ikke, forteller Roger.

Slik var brygga før man begynte med restaureringen. Foto: Privat

Fattet tidlig interesse

Roger Eidshaug vokste opp i en søskenflokk som telte to, en bror og en søster, i ei blokk på Othilienborg i Trondheim. Faren var skipper i utenriksfart og mye på reisefot i perioder.

– Jeg fattet veldig tidlig interesse for livet bestefar førte ute på øya her. Det var spennende å følge med på hva han gjorde i det daglige i forhold til fiske. Tidlig begynte jeg å tilbringe helger og ferier med bestefar. Det var et kummerlig liv. Hver søndag dro vi til kjelleren på den daværende kommunehuset og gamleheimen i Roan sentrum, hvor det var bademuligheter, minnes Roger Eidshaug.

Roger Eidshaug som liten pjokk. Foto: Privat

Bestefaren døde tidlig på 1990-tallet.

– I ettertid ble det spørsmål om hva man skulle gjøre med rorbua. Pappa spurte hva jeg mente, og da sa jeg nei til salg med en gang, smiler Roger som den gangen var .

Roger Eidshaug utdannet seg til kokk, og kom snart i arbeid ved ulike restauranter i Trondheim. Han drev også en egen kafé. I 1989 møtte han Marit Kuvås, og det ble full klaff. Paret flyttet sammen i Kongens gate. Senere ble det flytting til Rosenborggata og til slutt Tyholt. De stiftet familie.

Roger Eidshaug (i midten) på sin første skoledag. Foto: Privat

– Nesten ikke tid til familieliv

– Livet i restaurantbransjen medførte mye jobbing. Det var nesten ikke tid til familieliv i perioder. Allerede i 1995 snakket vi om vi i skulle prøve på et nytt liv i Ansteinsundet, minnes Roger.

Etter at nummer to var satt til verden, opplevde Marit at søsteren ble rammet av kreft. Hun ble kurert, men det fikk Marit til å tenke.

– Året var 1998, og kona sa at nå hopper vi i det og flytter utover, smiler Roger Eidshaug.

Den gamle rorbua var på dettes tidspunktet i elendig forfatning og lite egnet som familiebolig. Til alt hell var tømmerdelen av bua tett, slik at drømmen lot seg gjennomføre. Familien flyttet utover parallelt med at oppussingen av de 54 kvadratmeterne fordelt på to etasjer tok til.

Verdifull hjelp

– Det tok mye lengre tid å få til boligen som vi selv ville ha den. Til slutt fikk vi verdifull hjelp fra naboer og kjente som trådte til, forteller Roger.

Samtidig som rorbua ble det faste utgangspunktet hadde familien i tillegg bolig på land i Roan etter Rogers besteforeldre. I dag bor Marit Kuvås der i ukedagene, da hun jobber som lærer ved Sør-Roan skole.

Hver helg blir hun hentet av Roger.

Siden Eidshaug og Kuvås kom flyttende til Ansteinsundet i 1998, har Marit prøvd seg i flere jobber. Hun har arbeidet ved Kråkøy slakteri, KriFo Fisk, har vært hjemmehjelp, renholdsarbeider i Roan kommune og vært i arbeid ved sentrumsbarnehagen på Roan. Roger prøvde seg først som sjarkfisker. Senere ble han med på oppbyggingen av ferdigmatkjøkkenet ved KriFo Fisk ved Roan havn, han hadde noen år som deltidsansatt som tømrer hos Vidar Larsen og rundt seks år som røkter hos Salmar. Siden 2010 har han drevet med fiske etter leppefisk.

Første juledag 2017 i havgapet. Jørgen,Ingrid,Marit og Roger Eidshaug i sitt rette element. Foto: Privat

– Livet har så mye å by på

– Vi beholdt leiligheten i Trondheim og det er jeg glad for. Barna har dratt stor nytte av den de senere åra. Alle tre er fortsatt nært knyttet til Ansteinsundet og kommer gjerne utover med sine samboere. Vi har ikke så mange kvadratmeterne å tilby, men det går da fint. Vi har anbefalt alle tre om å benytte sjansen de har som unge til å reise og se seg rundt om i verden. Livet har så mye å by på som de bør utforske, mener Roger Eidshaug.

Han har tatt på seg en rekke ulike arbeidsoppgave. I dag driver han med fiske med teiner etter leppefisk for oppdrettsnæringen og passer dessuten en flokk med utgangersau. Leppefisk er en familie med såkalte pussefisker som brukes i oppdrettsmerdene for å begrense lakselusproblemene. Roger fisker i hovedsak bergnebb. I tillegg jobber han noe ved oppdrettsflåten til Salmar.

– Mest sannsynlig hadde jeg ikke greid å drive med leppefiskfiske på grunn av helsa, uten en fantastisk innsats fra mine barn og min kone, understreker Roger Eidshaug.

Hjertesykdommen

I 2011 ble Roger syk – alvorlig syk. Han ble liggende dårlig i flere uker med det som man trodde var en lungebetennelse.

– Det var stor utskifting av leger i Roan på denne tida, så det ble ikke så enkelt å følge det hele opp. Etter en måned satte Marit foten ned, og sa at nå måtte jeg dra til St. Olavs hospital for å finne ut hva det var som feilte meg. Jeg var i elendig forfatning, men kjørte selv inn. Da jeg kom fram var hjertekapasiteten nede på kun 15 prosent. Etter en måneds innleggelse ble sendt med ambulansefly til Rikshospitalet i Oslo. Jeg hadde en lidelse som medfører en betennelse i hjertet, forklarer Roger.

Først mente man at en hjertetransplantasjon var eneste håpet for å berge livet på Roger.

– Til alt hell klarte man å sette sammen en medisinering som har gjort at jeg kan leve brukbart med lidelsen min, selv om jeg i dag er 70 prosent ufør.

En stor flokk med spekkhoggere jaktet ved Almenningen i 2011. Foto: Marte Eidshaug

Geriljakokker

Roger skulle ikke bli den eneste som fikk problemer med hjertet.

– For rundt tre år siden begynte Marit å besvime litt for ofte for oss. Etter å ha vært overvåket en stund fikk hun operert inn en pacemaker for en ett års tid siden på grunn av den uregelmessige hjerterytmen. Hun jobber 100 prosent nå. I tillegg drev yngstedattera Ingrid også og besvimte, så hun går nå med innoperert overvåking av hjertet for å finne ut om hun også trenger pacemaker. Så vi har blitt en litt sånn hjertefamilie. Vi anser oss som friske og veldig heldige som har et så godt helsevesen, føler Roger Eidshaug.

Han praktiserer fortsatt litt som kokk.

– Jan Kåre Stamnes, en gammel kamerat av meg som også er utdannet kokk, er av og til på besøk. Han er levende interessert i jakt og fiske. Når han kommer gjør vi gjerne noe stunt sammen. Vi omtaler oss gjerne som geriljakokker, det vil si kjapt inn, kjapt ut og lite eller ingen forpliktelser. Vi har tatt på oss oppdrag ved Kuringvågen i Stoksund. Da vi disket opp med sjømatbord i ungdomshuset her på øya for et par år siden, som er den gamle skolen, kom det hele 60 gjester. Det var helt eventyrlig. Jeg vil framsnakke det fine samarbeidet mellom Kuringvågen og Stokkøya Sjøsenter med Bygda 2.0. Selv om de er konkurrenter så har de et flott samhold som alle parter tjener på.

Badestampen ute på trammen er populær sommer som vinter. Foto: Privat

Bygdedyret

– Du nevnte bygdedyret i Roan …

– Ja, det har vi fått føle på. Jeg har i mange år forsøkt å få til et lite næringsbygg ved siden av for oppbevaring av diverse fiskeutstyr. Det har vært utallige mange vendinger fram og tilbake med Roan kommune administrativt og politisk for å få et svar. Nå har jeg egentlig fått et ja, men må på nytt avvente en bebudet reguleringsplan for Allmenningen. Jeg er enig at det må reguleres, men at alt av næring skal reguleres bort her kan jeg ikke forstå.

«Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo», synger Ulf Lundell i sin kjente hit. Der finner man Roger Eidshaug i et nøtteskall. Eller kanskje han er litt som Terje Vigen i Henrik Ibsens episke dikt: «Der bodde en underlig gråsprengt en på den yderste, nøgende ø …»

– Det er noe helt fantastisk med det på kunne bo og leve som dette. Jeg kunne alltids bodd i Trondheim også, det har også sine fordeler. Man har nærhet til gode restauranter og kan gå på konserter når man vil. Men det er sluttsummen som er det vesentlige, og da er det det livet jeg har her ute som jeg setter aller høyest. Man blir veldig oppmerksom på alle endringer i naturen året gjennom. Den nattehimmelen man kan oppleve her er bare helt ubetalelig. For noen år siden dro Marte og en kompis ut med båt og fikk oppleve en stor flokk med spekkhoggere på nært hold. De svømte både under og rundt dem. Ganske ofte kjører vi oss inn i store flokker med både hvaler og spekkhoggere, men det er liksom Marte som har klart å forevige det med bilder.

Framtida

– Hvordan er det når høststormene setter inn?

– Jeg er aldri redd, men tenker mer praktisk på å sikre fortøyninger og så videre når det blåser opp. Dessuten har vi Salmar som en god nabo. De har tilgang på større båt enn jeg har, og har bistått att og fram til fastlandet flere ganger.

– Tror du en livsførsel som dette har noen framtid?

– Om det er flere tullinger som vil gjøre det samme som meg mener du? (Latter) – Jeg tror det vil være flere også i framtida, man da er det selvsagt viktig at kommunene er med på laget og tilrettelegger snarere enn å bli noen som motarbeider. Før det ble lagt ny strømkabel utover, kunne vi oppleve å være uten elektrisitet i et par uker. Hadde det skjedd i en by så hadde det blitt et ramaskrik uten like. Men man må selvsagt tilpasse seg på et helt annet nivå hvis man velger å bo som dette. Alt går i bølger. At det å leve som dette kan ta seg opp igjen, har jeg trua på. I dag er det god tilgang på nett her ute, så den som ikke er avhengig av med oppmøte på en konkret arbeidsplass kan godt ha dette som utgangspunkt. Jeg ser for meg ei fortsatt framtid her ute, det er helt sikkert, sier Roger Eidshaug med klar røst.

– Jeg skjemmes

Selv om han i store deler av året bor alene, er Roger Eidshaug opptatt av samfunnet rundt seg.

– Jeg skjemmes over å bo i en kommune som har sagt nei til flyktninger i en årrekke.

Og når det kommer til spørsmålet om sammenslåinger av kommuner er han like klar.

– Fosen bør bli én kommune. Jeg kan ikke skjønne all den tida som er brukt på hvem vi skal slå oss sammen med, hvor kommunesenteret skal ligge og hva de nye kommunene skal hete. Fosen med sine rundt 25.000 innbyggere, som er som en bydel i Trondheim, kan lett bli en kommune. I Fosen har vi det meste, og har alt å tilby. Hyttefolk, tanghøsting, vindkraft, oppdrett, turisme, restauranter og kultur. Det sitter mange på hver en holme og nes som produserer øl, sau, hjort, og flere som jakter alt både skarv, elg og hjort. Fosen som region må bruke fremtida til å stå sammen og ikke krangle innbyrdes. Vel, med tre barn i startgropa har jeg håp om at en eller alle kan returnere til Fosen etter hvert og kan ha en fremtid her, sier Roger Eidshaug – «en underlig gråsprengt en» som «trivs bäst i öppna landskap».