Det er dagen før den store dagen, og familien på fire gleder seg til å gå i tog for tredje gang. To viltre småtasser løper rundt i huset og roper hurra og synger. På kjøleskapdøra henger mammas huskelapp.
– Joud forsøker å lære meg nasjonalsangen, men jeg syns det er vanskelig, sier Farah Mohamed (28) mens hun blar i de sammenstiftede arkene.
To språk
Hele familien snakker både norsk og arabisk. At de lærte språket så fort, er en viktig årsak til at de voksne raskt skaffet seg jobb på Brekstad. Farah jobber på Futura barnehage. Alaa Swid (34) jobber på Ørland bil.
Det røde huset i Yrjars gate er for tiden flerspråklig.
– Guttene snakket norsk før de lærte seg arabisk, forteller Alaa på norsk, samtidig som han snakker til guttene på sitt eget morsmål.
LES OGSÅ: Gla'melding fra Metorologisk Institutt
Norske flagg
Huset er ryddet til nasjonaldag. To norske flagg står i en vase på tv-benken. Guttene klatrer opp og tar ned hvert sitt flagg, som de vifter og roter rundt med.
– I Syria er det nasjonaldag 17. april, men den feires ikke som i Norge. Den er mer som en vanlig søndag. Folk har fri fra jobb, og slapper av, sier Farah.
Hun kom til Norge ett år etter mannen.
– Det var en lang og slitsom tur, i en veldig liten båt, sier han om ferden som gikk fra Syria, via Libanon, til Tyrkia og Hellas, før han ankom Norge i 2012.
Farah ankom Norge året etterpå, sammen med Joud (5). I magen bar hun på Zain (3).
– I Syria er det vanlig at fornavn betyr noe. Joud betyr omsorg. Zain betyr fin gutt, forklarer hun.
Hennes eget navn betyr glede eller en som smiler, mens mannens navn betyr opphøyd.
Hun smiler mye.
LES OGSÅ: Se blinkskudd fra tidligere 17. mai-reportasjer fra Fosen
Gleder seg
På nasjonaldagen skal de først i barnehagen, der begge guttene går hver dag. Så skal de møte borgertoget i Yrjars gate, rett utenfor det røde huset de bor i, før ferden går videre til Hårberg skole, der det arrangeres aktiviteter for store og små.
– Ungene gleder seg veldig! Vi skal spise is og kose oss.
Mens feststemningen er i ferd med å legge seg i rødt, hvitt og blått over det norske samfunnet, henger fortsatt mørke og dystre utsikter over hjemlandet.
– Det er så fælt det som skjer der. Krig og elendighet. Vi håper det kan bli i Syria som det er i Norge. Frihet og fred.
Det har snart gått fem år siden hele familien var samlet i Syria. Farahs familie bor i dag i Sverige, mens Alaas familie flyktet til Saudi-Arabia.
– Det er rart å tenke på, men vi vet at de har det bra. Vi holder kontakten via internett og telefon.
Store forhold
Farah gleder seg til å se og møte folk på nasjonaldagen. I den syriske hovedstaden bor det to og en halv millioner mennesker. På Brekstad bor det to tusen.
– Jeg liker at det er så mye folk ute i gatene. Det får meg til å tenke på Damaskus.
Farah har strøket guttenes hvite skjorter. Selv er hun ikledd hijab (hodebekledning som dekker håret) og lang og fin drakt.
– Den norske bunaden er veldig fin. Jeg har lyst til å prøve en, kanskje jeg får muligheten en gang, sier hun forhåpningsfullt.
– Hurra, hurra! roper guttene i kor, og vifter ivrig med flagget.
Småtassene er klare. Nå er det opp til mor å lære seg nasjonalsangen i tide.