Saghaug er kjent for sitt engasjement for stedsutvikling i hele kommunen, og dette berørte han også i åpningstalen sin. Han ramset opp alle de stedene som ligger langs sjøen fra Leksvika innerst i fjorden til Råkvågen. Her er det mange steder der folk har bygd opp museer der de viser fram og dermed er med på å ivareta egenarten til de ulike grendelagene i den nye storkommunen. Å ta vare på dette mener ordføreren er viktig for at samfunnet i hele kommunen skal trives og utvikle seg.
– Det skal være lys i vinduene og aktivitet i grendene, sier Saghaug.
Konferansieren
Personen som sydde sammen åpningsseremonien var Einar Spjelkavik i Stjørnagruppa. Mannen med røtter fra nordlige trakter er løs i snippen og akkurat passe lite sjølhøgtidelig og uformell til at han gjør seg perfekt på en slik dag og i slike omgivelser. Han introduserte publikum for de to som utgjorde det musikalske innslaget. Helene Misund på vokal og Hans Bollandsås sto for denne delen av åpninga. Duoen representerer på en måte ånden i det som hele tida har gått som en rød tråd gjennom Bryggeutstillinga. En kan si det med ordførerens egne ord:
– At Bryggeutstillinga har bestått i over tre ti-år og stadig evner å fornye seg, er ikke annet enn imponerende. Det vitner om et lokalt engasjement som varmer hjertet til en ordfører, sier Saghaug.
Trivsel
Salteriet kulturbrygge er en godt bevart rest av det Råkvåg som vokste fram i samband med sildefisket i fjorden i forrige århundre. Silda gav sårt tiltrengt arbeid, aktivitet og penger til et lokalsamfunn innerst i Nordfjorden. Når silda forsvant, oppsto et tomrom som befolkninga har fylt med nytt innhold.
For 32 år sia begynte Randi Børø Vorpvik å arbeide med å skape fornyet liv og tru på heimbygda til stjørnværingene. Bryggeutsillinga var en del av dette, og det årlige Råkvåg Anno 1930 har blitt en suksessrik feiring og markering av Råkvågs storhetstid under sildefisket.
Ramma
Sildetida er over, og den sjøretta næringa i bygda betyr ikke lenger det samme for økonomi og sysselsetting. Til gjengjeld har gullalderen etterlat noen fantastiske kulisser som både fungerer utmerket ved framføringa av det årlige teaterstykket som Stjørna Teaterlag setter opp, og bokstavelig talt som ei smakfull ramme rundt den årlige bryggeutstillinga.
Salteriet Kulturbrygge inneholder ei permanent utstilling som blant annet heimbygdslaget bidrar til, og den huser sjølve kunstutstillinga.
Sjøllysende kunst
Det var Gro Vorpvik som engasjerte elever ved Mælan skole til å gjøre sine egne versjoner av et av bildene til kunstner og utstiller Ståle Gerhardsen.
– Jeg ble hoppende glad og rørt da jeg fikk se hva ungene har fått til, sier Gerhardsen. Han mener de har vært utrulig gode på å få med seg detaljer.
Kunstneren hadde også tre bilder utstilt i et mørkerom bak et forheng. Det var bilder der en dagslys bare ser en del av bildet . I mørke eller skumring trer detaljer malt i fosforiserende farger fram og legger en ekstra dimensjon til bildet. Som for eksempel «Elefanten I Rommet». I mørket ser en detaljer fra rommet i tillegg elefanten.
En av dem som lot seg underholde og fornøye av dette var ordføreren. Gerhardsen åpner for øvrig en utstilling med nye bilder på Galleri Hans i Ørland Kultursenter Sankthansaften. Seinere kommer han tilbake til Stjørna for å smykke ut den nye delen av Mælan skole i Sørfjorden. Erfaringa med ungene som har gjort sine egne parafraser over et av hans bilder gjør at han ser fram til det.
– Jeg gleder meg å jobbe med skolen deres, sier han.
Steinar Saghaug valgte å sitere forfatteren André Bjerke når han skulle uttrykke hvilken nytte kunsten gjør i samfunnet. I diktet heter det blant annet:
I høyere grad enn fornuftige mennesker aner
er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer.
Hvis kunsten ble tatt fra folk, ble det som å rane
dets øyne og dets ører, dets hud, dets nese og gane.
En kropp blir berøvet sitt lys, dens saft vil fortørke,
og blind vil den kave omkring som en robot i mørke.
For kunsten er mer enn et fag, den er mere enn kallet
for utvalgte få – den er formende kraft i oss alle.
Den er alt som er fruktbar uro, en fjær i vårt indre,
en drift som vil skape et større av det som er mindre.
Skulpturen som fremtvinger form av uformelig masse,
er virksom i barnet som leker med sand i en kasse.
Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formgleden fra det,
og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade.
og se, det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,
og broer og byer og skip vil det ingengang bygge!
Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige “nytter”
er formen som føler, er bildet som ser, er tonen som
lytter…