Hvordan norske bønder klarer å samle motivasjon dag etter dag for å gå ut og gjør den jobben de gjør med så lite anerkjennelse tilbake er for meg helt uforståelig.

Da jeg utdannet meg som barnehagelærer var det i løpet av studiet mye snakk om den tause kunnskapen. Den kunnskapen som sjeldent blir satt ord på, skriver Ragnhild Rømma Bakken, i dette leserinnlegget.

Ragnhild Rømma Bakken.  Foto: privat

Debatt

Kunnskap som man ofte har tilegnet seg gjennom erfaringer. Kommer ikke kunnskapen til utrykk er det heller ikke så lett å «løfte den» og verdsette barnehagelærerens jobb. Dette kan selvsagt overføres til de fleste yrkesgrupper, og jeg tror det er dette som skjer med bonden. Vi vet ikke det vi ikke vet.

Mang en bonde har startet sin utdannelse i litt for stor fjøsdress og med litt for høy høygaffel. Tassende etter en far eller en bestemor som stødige forbilder.

Erfaring og læring gjennom et langt yrkesliv. Kulturbærere og naturforvaltere.

På 50 og 60 tallet startet «flukten fra landsbygda». Fortsatt strømmer flere etter. Det fører til at færre og færre har en bestemor på landet eller en onkel på «bøgda» de besøker når de har ferie. Færre og færre kjenner en bonde, og det blir færre og færre bønder å kjenne. Ikke alle barn vet at melka kommer fra kua og ikke alle barn har sett en ku.

Vi har distansert oss fra det naturlige og ser nå på det som noe unaturlig. Ser vi en bonde i en dramaserie på TV er det ofte en bygdeoriginal, en «tomsing». En vi ikke kan identifisere oss med, uansett. Så når vi ser at bønder roper høyt om bedre betalt skjønner vi ikke greia. De har da så mange traktorer og store maskiner at de må da tjene bra, må de ikke?

Periodevis krever gårdsdrift oppfølging 24/7. Paradoksalt er det få bønder som har økonomi til å kunne leve kun av gårdsdriften, de må ha annen jobb i tillegg. Regnstykket går ikke opp, på flere vis.

I Fosna-Folket kunne vi 11. mai lese om bonden som oppfordret oss til å lage maten selv om vi ikke synes bøndene fortjener mer. I Norge i legges det i snitt ned to gårdsbruk, hver dag. Hvordan skal dette ende? Sånn satt på spissen, kanskje blir vi nødt til å produsere maten selv?

Jeg vil gi barna mine norsk melk. Jeg vil servere rent kjøtt fra eget hjemland, forøvrig et av landene i Europa med minst antibiotika bruk blant husdyrhold. (Det kan jo være greit å gjøre immunforsvaret minst mulig antibiotika resistent, i tilfelle en ny sort pandemi eller noe..)

Det er ikke bare gårdsbruk vi mister om vi heller satser på videre industrialisering av matproduksjon og økt import. Vi mister et rikt kulturlandskap, en levende bygd. En egenverdi vi vet å sette pris på når vi reiser på Norgesferie, men når vi kommer hjem og ser en bonde på «Debatten» ser vi ikke sammenhengen.

Det er på tide å ta en for laget. Det er vi forbrukerne som nå må si fra på vegne av de som lar oss komme til dekket bord, hver eneste dag. De som på dugnad står klar til alle døgnets tider for å produsere og levere. Hvordan norske bønder klarer å samle motivasjon dag etter dag for å gå ut og gjør den jobben de gjør med så lite anerkjennelse tilbake er for meg helt uforståelig. Men jeg er dypt takknemlig. De gir oss mat å leve av, nå må deres hverdag bli levelig. Verdsett bondens arbeid, verdsett bondens kunnskap. Vi kunne ikke gjort det bedre selv. Vi kunne ikke gjort det selv.