Elektrifisering av oljeinstallasjoner i Nordsjøen

Bjørn Glørstad har sendt oss dette leserinnlegget.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Jan Arne Wold / Equinor / NTB

Debatt

Vi blir tutet ørene fulle daglig om at vi i Norge må kutte miljøutslippene, men det er et bomskudd uten sidestykke å elektrifisere offshore olje/gass installasjoner på sokkelen.

Litt merkelig tankegang å mene å tro at elektrifiseringen av offshore produksjonsplattformer skal gi oss et bedre miljø, nasjonalt og globalt. Klimaeffekten er tilsvarende null.

Da dette først ble brakt på bane så baserte miljøvernfantastene seg på gamle og utrangerte gassturbiner hvor virkningsgraden lå på mellom 20-30%. Dette er med dagens teknologi økt betraktelig. For de som kanskje ikke vet hva virkningsgrad betyr så er det så enkelt som at hvor effektiv en maskin eller en prosess er, og defineres som forholdet mellom tilført energi og utnyttbar energi. En produksjonsplattform krever enormt mye energi for å produsere både olje og gass. Separeringen av vann, gass og vann krever en masse energi / oppvarming som tas fra gassturbinens eksos.

Oljen skal igjen pumpes over til lagertanker og tankbåter. Gassen skal komprimeres til høyere trykk, da i flere steg som foregår ved hjelp av store elektriske motorer som driver kompressorene. Gassen må komprimeres slik at den kan sendes i rørsystemer til kontinentet, altså Europa.

Den beste løsningen miljømessig er vel kombikraft. Dette er en kombinasjon av gassturbiner og dampturbiner. Overskuddsvarmen (fra eksosen) fra gassturbinen brukes til å produsere damp, som igjen driver en dampturbin. Energien til å drive alt dette skjer ved bruk av gassturbiner som får tilført gass som produseres på oljeinstallasjonen.

Det finnes med andre ord andre løsninger. Offshore kombikraftverk kan idag gi en elektrisk virkningsgrad på hele 51,5 % . Dersom anlegget i tillegg dekker varmebehov, kan virkningsgraden bli mellom 60 og 80 %.

Her skal vi altså legge milevis med strømkabler ut fra land til installasjoner ute i Nordsjøen for å både produsere og sende gassen til gasskraftverk i Europa. Der vil eksempelvis tyskere eller andre land på kontinentet produsere strøm av gass som det norske folket har subsidiert gjennom å sende strøm gjennom kabler ut til plattformene slik at de igjen kan produsere og sende gassen i rør til kontinentet.

Tap i strømkabler er nesten 7 %. Det sies det ikke så mye om. Da Johan Castberg feltet i Barentshavet skulle elektrifiseres så skulle dette skje gjennom verdens lengste vekselstrøms kabel og da ville det forsvinne 10 MW av strømmen på veien ut. Ifølge konsekvensutredningen av feltet ville dette ført til et årlig samfunnsøkonomisk tap på 30 millioner kroner ved en kraftpris på 35 øre. Dette var et felt alene og tar man alle feltene samlet så vil vel dette da igjen bety at vi snakker om et samfunnsøkonomisk tap i flere hundre millionersklassen!

Ett argument oljeindustrien ofte bruker er at gassturbinene har så lav virkningsgrad at utslippene blir veldig store, men da Equinor i sin tid regnet på kostnadene for elektrifisering av Johan Castberg-feltet i Barentshavet og fant ut at det ble for dyrt. De kom da samtidig med en annen løsning for å kutte utslippene. De hadde utviklet det de selv kalte «en svært energieffektiv løsning for bruk av gassturbiner til kraftgenerering». Ved bruk av varmegjenvinning får de hele 64 % virkningsgrad fra turbinene, «noe som er unikt for gassturbiner på plattformer».

Equinor har sagt at selskapet vil trenge 10–12 terawattimer (TWh) landstrøm til å elektrifisere alle sine installasjoner. Det er mye strøm, veldig mye!! Ifølge oljebransjens Konkraft-samarbeid kan vi løse dette med mer vannkraft, statlig subsidiert havvind og en «edruelig» utbygging av vindkraft på land. For å sette dette i litt perspektiv: Pr 2020 produseres det rundt 10 TWh i året fra vindkraftverkene.

Satt på spissen så vil all kraft produsert fra vindturbiner gå til Equinor sine installasjoner alene. Tenk på all den naturen som er og blir rasert på grunn av dette!!!

Equinor planlegger alene investeringer på rundt 50 milliarder kroner innen 2030. Men forutsetningene for at dette skal være mulig, er fortsatt «stabile rammevilkår og nødvendige investeringer i elektrisitetsnettet». Det vi si at oljeselskapene krever at staten skal betale for 78 prosent av investeringene. All elektrifiseringen av offshore installasjoner vil kreve store investeringer i kraftnettet, og det betales for av oss strømkunder gjennom nettleien.

I rapporten «Elektrifiseringstiltak i Norge» anslår NVE i tillegg at en økning av kraftforbruket med 23 TWh vil øke den gjennomsnittlige kraftprisen med 7–10 øre per kWh. Det betyr rundt 2000 kroner ekstra i året for en gjennomsnittlig husholdning.

Hva gjør vi med galskapen når oljealderen er over om anslagsvis 50 år eller at miljøfantastene vinner igjennom og stopper oljeproduksjonen før den tid?

For politikerne bidrar elektrifisering til å oppfylle Norges mål om utslippskutt. Og for oljeselskapene betyr det at de kan gjøre seg attraktive for investorer og banker. Dette må du som strømforbruker betale.

Oljeindustrien står for våre største utslipp. Men er det sånn at politikerne bare skal svelge rått fortellingen om at det er elektrifisering av sokkelen som er den eneste løsningen?

Man må etterlyse mere fakta i diskusjonen rundt elektrifisering. Men det betyr at vi må ta med alle fakta, ikke bare de som er til fordel for oljeindustrien.

Vi trenger flere politikere og statsråder som stiller kritiske spørsmål til dette – før de vedtar noe som både rammer folks lommebøker, annet næringsliv og samfunnet som helhet. Og før vi får et nytt folkeopprør.

For dette er et tiltak som ikke engang har en dokumentert global klimaeffekt, og som mest av alt er til for å pynte på tall.

Bjørn Glørstad

------------------

Har du lyst til å få ditt leserinnlegg på trykk? Send det inn til redaksjonen@fosna-folket.no

Du finner alle leserinnlegg som er publisert på Fosna-Folkets nettsider på Debatt-siden ved å trykke her.