Håndtering av morgendagens kriser krever investering i mennesker

Å alltid forberede seg på den neste krisen avdekker lett en type fantasimangel. Det er alltid lettere å se bakover enn framover, skriver Tom Myrvold (H), ordfører i Ørland, i dette leserinnlegget.

Tom Myrvold, ordfører i Ørland   Foto: privat

Debatt

Vi sikrer oss mot krig, så kommer terrorismen. Vi sikrer oss mot terrorismen, så kommer pandemien. Vi er sikkert godt rustet mot pandemi når den neste krisen kommer – selv om den sikkert består av noe ingen kunne se for seg. I 9/11-kommisjonens rapport het det at «the most important failure was one of imagination».

Vårt moderne samfunn med all sin teknologi gjør hverdagen enklere, men med økende sårbarhet som resultat. Det norske samfunnet har i stor grad vært forskånet fra de største krisene etter andre verdenskrig. Myndighetene har hatt muligheten til å rette oppmerksomheten og ressursene mot folkets velferd, og har fått tilsvarende få muligheter til å erfare om landets beredskapsplaner faktisk holder mål. Påvirket det hvor godt forberedt vi var til å håndtere koronaviruset?

Boken «The Black Swan» av forfatteren Nassim Taleb omhandler «the impact of the highly improbable», og argumenterer for at store hendelser, kalt «Black Swans», er langt mer vanlig enn vi tenker. Grunnen er delvis den sterke påvirkning av moderne statistikk på vår tenking. De fleste antar at alle slags ting er normalfordelt, mens særlig kriser i følge Taleb, har en iboende tendens til å ikke være det. Ingen så dem komme, men i ettertid har vi hatt en fantastisk evne til å forklare dem. For å ikke glemme å få dem til å se mindre tilfeldige og mer forutsigbare ut enn de egentlig var.

Forskning om hvordan vi forholder oss til fortiden og bruker den som guide til en usikker framtid er opplysende. Vi er rett og slett ikke spesielt flinke til det. Våre erfaringer, intuisjoner og dømmekraft fører oss oftere på villspor enn ikke. Derved blir de forholdsregler og beredskapen vi (tror vi) utvikler komme til kort i møte med den neste krisen. Flaks og uflaks spiller mye større rolle enn vi liker å tro.

Det betyr ikke at beredskapsøvelser, trening og planlegging er bortkastet. Scenarioplanlegging for eksempel er nyttig for å lage et beslutningsgrunnlag for håndtering av hendelser i situasjoner med stor usikkerhet og hvor det er flere veivalg. Det handler bunn og grunn om å trene ledere til å være robuste og å gå fremtiden i møte med kunnskap om styrker og svakheter som grunnlag for egne prioriteringer. Sentralt her er at det er treningene av menneskene, ikke planverket eller organiseringen som er det vesentlige. Opplagt vil mange mene. Men likefullt lett å glemme.

Det meste av mitt yrkesaktive liv har dreid seg om kriseledelse og det å forberede seg på det utenkelige i en eller annen form. Være seg i tjeneste i Norge, som ordfører eller i utenlandstjeneste for forsvaret. Etter å ha levd med kommunal kriseledelse døgnet rundt det siste året er den samme; det er menneskene og ikke systemet som har gjort oss i stand til å håndtere pandemien. Sågar i enkelte tilfeller menneskene på tross av systemet.

Modige mennesker på alle nivå som har forstått at det er ikke nok for lede å bare fatte en beslutning. Det viktigste er å stå i konsekvensene av utfallet. Personer som har forstått at det er viktig å stå oppreist og ikke begynne å skylde på andre. Ledere som rett og slett har funnet ut hva som gikk galt og ryddet opp i saken. Vel vitende om at løsninger ikke har vært perfekte. Det har ikke vært behagelig. Men viktigst er at ting ble riktig til slutt. Det er en hyllest til alle menneskene på alle nivå som har stått i krisen. Mennesker som har utvist fleksibilitet, hatt utholdenhet, men først og fremst utvist mot og tatt ansvar.

Den regjeringsoppnevnte Koronakommisjonen skal om kort tid legge fram sin rapportrapport. Jeg frykter det blir en lang rekke organisatoriske, byråkratiske og ressursmessige tiltak. Sannsynligvis så generelle og opplagte at kun opposisjonspartier på Stortinget i valgkampmodus finner funnene sensasjonelle eller oppsiktsvekkende. I mindre grad om ressurser til investering i lederskap, beslutningstrening, sertifisering av krisehåndteringsledere, og strategier for delegasjon av myndighet basert på tillit. Intet mindre enn en lang rekke organisatoriske og ressursmessige tiltak er jeg redd for.

Hvordan mener jeg vi kan forholde oss til krisen og det ukjente? Vel, la oss som utgangspunkt starte med å akseptere at vi hverken kan forutse eller unngå kriser. Det er en risiko vi aldri vil kunne eliminere. Vi må lære oss å leve med usikkerheten og ruste oppvoksende slekter til å takle uforutsette hendelser bedre enn vi selv har maktet. Dette er en av de store utfordringene i dagens globaliserte samfunn, og den er av pedagogisk natur snarere enn noe som kan løses organisatorisk eller ressursmessig alene. Det handler om mennesker.