– De tre Fosen-kommunene vil ikke ha det politiske tyngdepunkt som er nødvendig for å konkurrere med sterke kommuner

Ingvar Sæther har forfattet dette leserinnlegget.

Ingvar Sæther.  Foto: privat

Debatt

Åpent brev til medlemmene av Senterpartiets Sentralstyre: «Kommunesammenslåing og fylkesdeling. Senterpartiet bør fornye debatten om kommunereformen.»

Det er ikke mange igjen av oss som fikk erfaring fra og å oppleve både den tidligere fylkestingsorden og den som ble vedtatt i 1975, og som gjelder i dag også. Ved den tidligere ordningen var fylkeskommunen et fellesorgan for primærkommunene, og representantene ble naturlig valgt i kommunestyrene som kommunenes representanter. I de minste kommunene som fikk bare en representant ble det naturlig ordfører som ble valgt. I de større kommunene ble flere i tillegg til ordfører valgt. Det var nok særlig dette at det var fellesorgan for kommunene som gjorde at den tidligere ordningen ble mye viktigere og mer politisk interessant enn hva den nye ble. Alle kjempet for sin kommune, hvilket bidro til at det ble aktive og viktige forhandlinger for å oppnå flertall og resultat.

Det partipolitiske flertallet mente likevel at dette ikke var en akseptabel ordning. De ønsket at fylkeskommunen skulle bli en selvstendig juridisk forvaltning hvor representantene skulle velges ved eget valg av publikum. Håpet var at fylkeskommune skulle overta flere forvaltningsoppgaver, og ønsket at statens representant Fylkesmannen skulle avvikles.

I høringsfasen for denne reformen var det mange av oss i fylkestinget i Nord Trøndelag som hadde dårlig tro på at dette skulle bli noen bedring. I Senterpartiet var det særlig sterke meninger om dette. Vår SP høvding Arne Sandnes var fylkesordfører, og han var sikker i sine uttalelser om at den nye ordningen ville føre til svekkelse av den alminnelige politiske interesse, og dermed også svekkelse av vårt demokrati. Dette fikk han dessverre rett i. Fylkesmennene ble heller ikke fjernet. Tvert imot. De fikk større makt og myndighet, og til og med forvaltningsmyndighet nærmest i konkurranse med det folkevalgte fylkesting. Legalitetskontrollen beholdt de som tidligere. En av de aller største oppgavene til det tidligere fylkestinget var eierskap og driftsansvar av sykehusene. Det mistet de, og staten overtok.

Det at de valgte representantene til fylkestinget ikke lenger skulle ha noe ansvar for saker som angikk deres heimkommune bidro til at det ble lite interessant for publikum, og pressens omtale ble lite spennende. En kjent og dyktig journalist skrev for en tid siden at hun var stolt av seg selv for at hun klarte å holde seg våken under en fylkestingsdebatt. Det forteller i virkelighet svært meget.

I Sør-Trøndelag hadde Ap en dyktig fylkesordfører i Sverre Pettersen som i utgangspunktet var enig med sin partiledelse om at nyordningen som ble vedtatt i 1975 skulle bli bedre enn den tidligere ordningen. Etter noen år når nyordningen hadde vært praktisert innrømmet han i en lengre kronikk i Adresseavisen at dette nærmest ble en fiasko, og han uttalte også at skulle fylkeskommunen i fremtiden få sin berettigelse måtte det gjenskapes et forhold til primærkommunene.

Slike innrømmelser er ikke vanlig å se fra politiske ledere. Pettersen hadde tydelig sett det alvorlige i denne reformen og kunne ikke lenger tie om saken.

Når kommunene ikke lenger hadde fylkeskommunen som sitt fellesorgan førte det til et savn som skapte et slags 4. forvaltningsorgan, nemlig Regionrådene.

Et organ uten makt, men med uttalerett og et realt supperåd.

Dagens fylkeskommune har for lengst overlevd seg selv, og må derfor avvikles.

Når den pågående kommunereformen var til behandling på Fosenhalvøya, ble fylkesmannen og ordførerne i de 7 kommunene enige i å engasjere Nivi A/s for å vurdere både ulemper og fordeler med å danne en regionkommune. Firmaets konklusjon var i klartekst langt flere fordeler enn ulemper med å slå sammen til en stor kommune, og anbefalte kommunene til å fatte vedtak om det som et forsøk som kunne bli til nytte for hele landet. Spesielt for å se hvor mange oppgaver fra fylkeskommunen og fra staten som kunne overføres til en slik kommune.

Etter min mening ville dette være en kjempefin Senterpartisak fordi det ville komme hele landet til nytte, og i særdeleshet distrikts-norge. Dette gjelder ikke bare at man galant kunne avvikle fylkeskommunen, men at man styrker distriktene og kommunene ved at beslutninger kommer nærmere folket

Fra min lange erfaring med distriktspolitikk som ordfører, fylkestingsrepresentant, styreleder i KS på fylkesnivå fikk jeg inntrykk av at de sentrale ledere som departementsråder, ekspedisjonssjefer og byråsjefer hadde større forståelse for at statlige oppgaver kunne overføres til kommunene enn til fylkeskommunene.

Og dette var i en tid med relativt små kommuner. Om vi liker det eller ikke så har vi allerede i dag fått mange store regionkommuner og vil fremover få mange flere. For disse større kommunene vil fylkeskommunen føles som et unødvendig element, og ikke minst et konkurranseorgan med store kostnader.

Jeg har nylig skrevet ei bok «Fra aktiv grendepolitikk til storsamfunn» hvor jeg omtaler dette. Der tillater jeg meg også å peke på hva Fylkesmannen bør ha til ansvar og oppgaver, nemlig at forvaltningsoppgaver må tilhøre det folkevalgte leddet og at legalitetskontrollen må styrkes.

Det var meget beklagelig at anbefalingen fra NIVI A/S og Fylkesmannen ikke ble etterkommet når det gjelder kommunene på Fosen. Leksvik og Rissa ble til Indre Fosen. Ørland og Bjugn ble til Ørland, og Åfjord og Roan ble til Åfjord. Osen har vært i tvil om de skal tilhøre Fosen eller Namsos, men er fortsatt egen.

De tre kommunene som nå råder grunnen vil sikkert finne noen områder å samarbeide om. Utad vil de likevel ikke ha det politiske tyngdepunkt som er nødvendig for å konkurrere med sterke kommuner og en storby på sør-sida av Trondheimsfjorden. Åfjord og Bjugn kommunestyrer vedtok anbefalingen fra NIVI A/S om forsøk med stor kommune, de 7 rådmennene gjorde også det, men det hjalp ikke. Leksvik og Rissas ledende politiker var tidlig og tydelig på rask beslutning om fusjon mellom de to kommunene for å unngå en reel debatt om storkommune. Noen Sp-kolleger har fortalt at den beslutningen ble tatt før NIVI A/S forslag om forsøk med overføring av fylkets oppgaver ble lansert.

Reversering av Troms – Finnmark og Viken er et sentralt og aktuelt spørsmål. Den sammenslåingen som der ble vedtatt er det vanskelig å finne riktig uttrykk for. Galskap må antakelig være det mest riktige. Hvis vi skal satse på at fylkeskommunen er et riktig forvaltningsorgan for fremtiden vil en reversering være riktig å få gjort. Men med den kommunestruktur som nå avtegner seg for fremtiden har fylkeskommunen overlevd sin funksjon. Nå må det brukes energi på hvor mye som kan overføres av politiske oppgaver fra stat og fylke til de nye større kommunene. I disse spørsmål bør Senterpartiet ta føringen. Da kan ikke partiet bli beskyldt for bare å beholde det som er og var, men bli rost for å reformere til noe som er bedre.

Når Fosen takket nei til dette fantastiske forslaget bør partiet prøve å påvirke om noen kommuner i Viken eller Troms-Finnmark kan være interessert for et slikt forsøk.

Vi kan gjerne lære litt av Finland. De har en mer effektiv og moderne forvaltning med store regionkommuner OG INGEN FYLKESKOMMUNE.

Med den utrolige meningsoppslutningen som Senterpartiet for tiden har vil partiet ved neste stortingsvalg havne i regjering. Om det kommer til å skje i samarbeid med Jonas eller Erna vil forannevnte reform bli applaudert. En slik regjering med bare to parter, enten med Arbeiderpartiet eller Høyre vil den stå seg sterkt og vil være den beste løsning.

Ingvar Sæther
Vanvikan 26.01.21.

------------------

Har du lyst til å få ditt leserinnlegg på trykk? Send det inn til redaksjonen@fosna-folket.no

Du finner alle leserinnlegg som er publisert på Fosna-Folkets nettsider på Debatt-siden ved å trykke her.