Hvorfor kommer amerikanske bombefly til Ørlandet?

Det er dette befolkningen på Ørlandet nå får føle på kroppen: hvordan det er å være innbygger i en småstat som ikke kan, og aldri har vært i stand til, å forsvare seg selv, skriver Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og professor ved Forvarets høgskole, i denne kronikken.

Fra ankomsten til de første amerikanske soldatene på Ørland flystasjon mandag.  Foto: Forsvaret

Debatt

I disse dager kommer det amerikanske bombefly til Forsvarets hovedflystasjon på Ørlandet. Poenget med oppholdet er å gjenopprette kunnskapen og erfaringen som forsvant med den kalde krigen: standardiserte rutiner, prosedyrer og driller for hvordan norske og amerikanske styrker kan krige sammen, i lufta og på bakken. For uten samtrente styrker i fred blir det vanskelig å samarbeide i krig. Heldigvis avviklet Lancer-flyene evnen til å bære atomvåpen på 1990-tallet. Siden den gang har flyene blitt mest brukt til å angripe IS- og talibankrigere i Irak, Syria og Afghanistan med konvensjonelle missiler. Men samarbeidet er ikke uten problemer. For all bruk av militærmakt er en kontroversiell form for politisk kommunikasjon.

Tormod Heier, professor ved Forvarets høgskole.  Foto: Forsvaret

Amerikanske bombefly som ønskes velkommen til Ørlandet sender nemlig sterke signaler i hytt og gevær: til russere i øst og amerikanerne i vest. Men også til egen befolkning, som til daglig lever i ett av verdens fredeligste land. Men som også kommer under kryssild når spenningen mellom atommaktene øker. Slik var det under den kalde krigen, og slik er det også i dag. Men dette skyldes ikke de amerikanske bombeflyene isolert sett. For flyene utgjør ingen stor trussel mot Russland, de få ukene flyene er på Ørlandet. Det som er mer alvorlig er at bombeflyene inngår i et større mønster, som etter den russiske Krimanneksjonen i 2014 har blitt sterkere. Og det er at områdene rundt Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er på vei inn i en ny kald krig. Dette er riktig nok ikke den samme kalde krigen som på 1980-tallet. Men den har mange likhetstrekk. Ett av dem er mindre tillit mellom USA og Russland. Dermed rustes det opp i begge leirer, noe som setter Norge i en vanskelig skvis.

For problemet til innbyggerne på Ørlandet, og for landets innbyggere ellers, er at Norge spiller en viktig rolle i den nye kalde krigen. Norge er nemlig en viktig lytte- og varslingspost for forsvaret av USA. Dette er fordi de russiske atomstyrkene på den andre siden av russergrenen utgjør en eksistensiell trussel mot USAs om det skulle oppstå en krise eller en krig. Norske flyplasser, radarer og havneanlegg er derfor viktige installasjoner som USA trenger for å demme opp for russisk militær aktivitet, både i Norskehavet og ute i Nord-Atlanteren. Også dette bidrar til å øke tomteverdien av Norge, fordi støttepunkter på Ørlandet, Andøya og andre steder langs norskekysten bidrar til å holde det militære trykket oppe i nord.

Russland på sin side trenger også Norge. Særlig de nordligste fylkene. Ikke minst for å kontrollere luft- og sjøkorridorene som kommer inn mot Russlands viktigste utenrikspolitiske instrument: atomstyrkene på Kola. Som randstat i utkanten av de russiske grensene ligger dermed Norge i spenningsfeltet mellom USA i vest og Russland i øst. Det er dette befolkningen på Ørlandet nå får føle på kroppen: hvordan det er å være innbygger i en småstat som ikke kan, og aldri har vært i stand til, å forsvare seg selv. Men som likevel er avhengig av både å være en god alliert i vest, og etter beste evne: en god nabo i øst.

For poenget med å invitere de amerikanske bombeflyene til Ørlandet er å vise Russland det eneste språket de forstår: at makt må møtes med motmakt. Men dette alene løser ingen problemer. For verdens største land i øst vil aldri la seg skremme til lydighet. Dette er ydmykende. Noe slikt vil verken tolereres av regimet i Kreml eller i befolkningen for øvrig. Den amerikanske avskrekkingsstrategien, som Norge og NATO er så opptatt av, må derfor også balanseres med beroligende tiltak. Ikke minst for å øke sikkerhetsmarginene rundt Ørlandet, Andøya, Evenes, samt luft- og sjøområdene utenfor – i hele Nordområdet. For innbyggerne på Ørlandet vil aldri få sikkerhet om ikke russerne i Murmansk eller St. Petersburg opplever det samme. Dette er fordi at konkurransen om å skaffe seg mest mulig sikkerhet på bekostning av naboen, ikke virker. Sikkerhet er og blir et udelelig gode, ikke et nullsumspill. Sikkerhet rundt Ørlandet, og ellers i Norge, er bare mulig å oppnå gjennom dialog, samarbeid og kompromiss.

For norske myndigheter er det derfor vanskelige avveininger som må tas når USA presser på for å få til realistisk samtrening med Luftforsvaret på Ørlandet. For det er denne samtreningen som danner ansatsen til en troverdig avskrekkingsevne i nord. Samtidig som den samme treningen også eksponerer Norge som strategisk front i forsvaret av USA og de vestlige NATO-landene. For desto viktigere Norge blir som springbrett for amerikanske fly- og anti-ubåtoperasjoner mot Russland, desto høyere opp kommer også Norge på den russiske radaren. Ikke minst når det skal velges ut mål som må uskadeliggjøres i en tidlig fase av en krise eller krig. For en randstat som Norge går derfor avskrekking og beroligelse hånd i hånd. Trusler om straff, som ved å øke samarbeidet med amerikanske bombefly på Ørlandet, må alltid følges opp med utsikter til belønning overfor Russland. Dette er ikke noe enten-eller. Det er et både-og. Når det trues med mer pisk gjennom amerikansk trening i Trøndelag må det samtidig lokkes med gulerøtter overfor Nordflåtens hovedkvarter i Severomorsk. For eksempel gjennom avtaler som regulerer en strengere praktisering av alliert nærvær på norsk jord. Samtidig som Nordflåten toner ned øvingsaktiviteten utenfor Finnmarkskysten, dropper jammingen langs norskegrensen, eller innstiller simulerte flyangrep mot militære mål i Vardø og Bodø.

Så lenge denne statsmannskunsten glimrer med sitt fravær, i Washington D.C., Moskva og Oslo, vil Ørlandet og resten av landet fortsatt holdes i stormaktenes jerngrep. Slik er det å bo i en småstat som ikke holder orden i eget bo. Og som dermed tvinges til å outsource nasjonale forsvarsoppgaver til USA. Sågar når det gjelder håndtering av mindre nasjonale hendelser, episoder eller kriser nord for polarsirkelen. Det er ingen enkel vei ut av denne klemma. Å starte en forsert gjenoppbygging av norsk forsvarsevne slik at det er norske og ikke amerikanske styrker som opererer tettere på russergrensene, vil være en god start. I mens kan Utenriksdepartementet sondere mulighetene for dialog og samarbeid slik at sikkerhetsmarginene økes fremfor å minskes. For jo mer tillitsskapende arbeid som legges ned i nord, desto oftere kan vi tillate oss å invitere amerikanske bombefly til Ørlandet.