– Desperate tider fører til desperate handlinger

Audhild Brødreskift, historiker og forfatter, har skrevet denne kommentarartikkelen.

Audhild Brødreskift.  Foto: Privat

Debatt

Det begynner å røyne på. Etter snart ett år med pandemi og påfølgende restriksjoner har mange av oss begynt å nå et metningspunkt. Dette er ikke et forsøk på å skjønnmale en situasjon som de fleste av oss finner krevende. Bare en statusrapport. Jeg vil påstå at vi er flinkere enn vi tror.

Jeg skulle bare gjøre noe hyggelig for katta vår, Albert (18). År ut og år inn med kattemat kan tære på tålmodigheten til en og enhver. Litt paté innimellom veier ikke helt opp for kjedsomheten i matskåla. Så derfor tenkte jeg at siste rest i boksen med makrellfilét kanskje kunne smake herren.

Er det mulig å glemme hvilken kamikazeøvelse det er å fjerne lokket på makrellfiletboksen? Selv om jeg fulgte alle sikkerhetsprosedyrer endte det selvsagt med rødoransje, stinkende flekker utover den nye tynnullgenseren. «Er det ikke typisk», tenkte jeg. «Her prøver man å gjøre noe koselig, og dette er takken!» Det må innrømmes at jeg SA noe annet, men heldigvis er Albert stokk døv, og spiste makrellen sin i ro og mak. I etterkant synes jeg denne episoden godt kan stå som en oppsummering på tida vi er inne i. Vi prøver å gjøre så godt vi kan, men av og til får vi en smekk i fleisen. Den trenger ikke være stor. Og det er da det merkes at lunta er litt kortere.

Ikke lenge etter kom jeg over et godt tips: Lukk øynene. Pust inn. Registrer hvor du har tunga di. Om du har den litt opp, betyr det faktisk at du er litt stressa. Så da gjorde jeg det. Registrerte. Og fant ut at jeg kanskje var litt stressa. Ikke bare på grunn av bagateller som makrellfiletsaus, men mer fordi jeg følte meg litt frustrert og lei. Koronalei. Boosten som kom for en måneds tid siden – nytt år, nye muligheter og alt det der – hadde liksom dabbet av. Det nye året skulle jo være året for vaksiner og lettelser i smitteverntiltak. I stedet har vi de siste ukene fått høre om mutanter og nedlukning.

Ok. Pust inn.

Det er da jeg tar meg sammen og tenker at det er tid for litt konstruktiv tenkning. Vi bor på Fosen. Heldigvis. Bortsett fra noen blaff her og der, har vi kontroll over smittesituasjonen. De fleste tjenester er åpne og tilgjengelige, så lenge vi følger smitteverntiltakene. Å bruke er maske er en frivillig sak og ikke et påbud. Pandemien har vist oss at demokratiet og velferdsstaten fungerer. Greit – ikke alt har gått på skinner, det prøves og feiles med ulike ordninger, men politikerne manøvrerer i ukjent terreng. Det er første gang for alt. Men vi trenger ikke fundere på om de ønsker oss vel. Vi skjønner at våre ledere, både politisk og helsefaglig, gjør så godt de kan. Og når alt kommer til alt, hvilket annet land ville vi ha byttet med?

Desperate tider fører til desperate handlinger. Skal man treffe slekt og venner tvinges vi til å tenke nytt. Med en varm kopp te og smittevernvennlig, innpakket sjokolade, er det mulig å sitte inntullet i pledd og ha en hyggelig prat med en venninne i 13 minus. Det blir faktisk et av høydepunktene i uka. Å tilbringe første juledag rundt bålpanna med rømmegrøt, pølse i brød og innlagt aking vil bli noe familien kommer til å huske for ettertida. Nordmenn har faktisk blitt så flinke til å oppholde seg ute at butikkene går tom for grillpølser. Ski og skøyter går unna som aldri før. Og vi skjønner at vi må belage oss på å feriere kortreist i tida som kommer. Mange fosninger har kjøpt hytte, enten i samme kommune, eller i en nærkommune. Fordi vi skjønner at vi trenger variasjon, et tilfluktssted. Nye prosjekter som får tankene over på noe annet.

Vi omstiller oss. Vi kjøper oftere friske blomster for å gjøre det hyggeligere hjemme i hverdagen. Det tenkes nytt når det gjelder fritidsaktiviteter og hobbyer. Korpsøvelser foregår for tida på Teams. Det er slett ikke det samme, men allikevel en god følelse å vite at man sitter 30 stykker foran hver vår skjerm på samme tid og øver mot samme mål. Motebildet preges av mye tynnull og deilige, tykke joggedresser. Mange har funnet ut at de kanskje ikke var fullt så sosiale som de trodde, og kjenner at koronatida har gitt dem ro til å finne sitt eget tempo i større grad enn før.

Hva gjør det med oss å leve i en tid hvor det sikre er at alt er usikkert? Det er tøffest for de unge. Forskning viser at ungdommene våre opplever mer stress, mindre trygghet og dårligere vennskapsforhold. Men det kan tyde på at barn og ungdom ute i distriktene kjenner mindre på dette. Allikevel er det en kjensgjerning at ett år med korona er en vesentlig større del av livet for den som er 16 enn den som er 46. En dag for dem fortoner seg trolig like lang som en uke for oss som er eldre. Derfor må vi heie på dem, og tilrettelegge for at barn og unge får lettelser der det er mulig.

Vi som har levd en stund vet at denne tida også vil skape minner som vil være gode for dem å ta med seg. Det snakkes fremdeles om bilfrie søndager under oljekrisen i 1973–74. Nå jeg hører latter og rop utenfor vinduet en sen januarkveld og finner ut at det er ungdommene på bygda som renner på rattkjelke, vet jeg at det skapes minner som også de vil ta med seg. Fra en spesiell tid som lærte oss mye, både om oss selv og evnen vi mennesker har til å omstille oss.

Det er lov å være lei. Det er helt greit at lunta kan være litt kortere akkurat nå. Men for hver dag som går kommer dagene til å bli lengre, og det vil bli varmere rundt bålpanna. Vi klarer dette også. Pust inn. Og pust ut.

Audhild Brødreskift, historiker og forfatter