Vinterens dypeste mørke

Jeg tenkte jeg skulle skrive en tekst om tilhørighet. Dere vet. Om familieflokken og venneflokken, skriver Marit Bolsø i denne kommentaren.

Marit Bolsø Brodersen bruker sommeren på å rydde ut av huset hun bor i på Ørland.   Foto: Terje Dybvik

Debatt

Om å komme hjem til jul, for eksempel fra Bodø, eller hvor som helst egentlig, og trekke pusten under all denne himmelen i dette flate landskapet. Om å føle en slags dyptloddende tilhørighet, helt på cellenivå, til sjøen og skipsleia og den langstrakte horisonten. Å komme tilbake, å la det litt merkelige sosiale jet-laget gå over, og gå ut. På butikken. På gata. På puben. Jeg ville skrive om å treffe de der folka man har en relasjon til på måter som aldri kan finnes igjen andre steder. Det er noe helt eget med relasjonene til de som var der, i nærheten eller i periferien, da du var liten, eller litt større, da du rotet det til eller fikk ting på stell, de årene du vinglet i livet og prøvde å finne riktig form på det hele, da alt var kleint og vanskelig, de der folka som kjenner til den du var før du somlet og surret deg sammen til å bli til den du er. De folka som vet kæm du e oinna. De husker navnet på en gammel tante, eller de gikk i klasse med faren din, eller husker deg fra barneskolen. Forholdet til de folka kan være alt mulig - trøblete, lett, trygt eller truende, men uansett adjektiv, kan du aldri finne det andre steder eller etablere det på nytt senere.

Det skulle jeg skrive om. Men så er det jo ikke sånn for alle, slik det aldri er sånn for alle. Og i år er det ekstra mange av disse «alle» som kanskje ikke kommer hjem til jul. Som ikke kan gå ut på puben eller på butikken, som ikke får snakket med de som gikk i klassen til en søster eller en onkel, og ikke får muligheten til å gå langs demningen i Grandfjæra og se mot horisonten og høre til, vevd inn jorda og livene til alle rundt på ordløse måter, ikke denne jula. Ikke i år. Ikke i 2020.

Og det skal skrives mye om akkurat det i dagene fremover, om det absurde året 2020. Om begrenset antall gjester, om å være koronafast, om jula som ikke gikk som planlagt. Karantenejul, ensomhetsjul, alenejul, sørgejul. Og vi skal diskutere, og skribenter skal skrive, om smittevernsregler og restriksjoner. Og noen skal si at det er viktig å tenke på psykisk belastning og totalkostnadene det utgjør over tid, andre skal si det er bedre med en økonomi som går rundt enn et nedstengt land, og andre igjen skal skrive at det er viktigere å få slutt på pandemien, for nå er vi så lei, så usigelig lei, av munnbind og r-tall og fysisk avstand. Det kan likne en god, gammel julemiddag det hele, noen synes at folk er for uansvarlige, noen bruker mer sprit enn andre, og noen er så lei av hele diskusjonen at de bare ser ned i bordflata og venter på at det hele skal gå over.

Ministere skal holde konferanser og taler og si at vi klarer dette sammen, at det er en dugnad, at det snart er over. Snart er det over skal de si, vaksinene kommer, vi må bare holde ut litt til. Ja, hvordan gjør man det igjen, hvordan holder man ut litt til når man allerede har holdt ut i ni evigheter? Finnes det noen regler å følge for å holde motet oppe?

Jeg tror ikke det, dessverre. Selv om de trengs mer enn vaksiner. Men jeg har tre forslag til trøst om ikke annet, tre ting jeg pleier å tenke på når det trengs litt mer mot enn jeg egentlig har tilgjengelig for å komme gjennom mørke vinternetter. Både i direkte og i overført betydning:

1. Sommerfugler! Jeg har skrevet om sommerfugler før, og grunnen til at jeg liker dem så godt er denne: Når de har spunnet seg inn i kokongen sin etter å ha levd livet som larve, så går de i oppløsning. Helt i oppløsning! De blir til rennende suppe før de på mirakuløst vis tar form igjen, og siden klatrer ut i verden. Det er ganske gangster. Ting kan gå helt i oppløsning, og likevel bli fullt av farger etterpå, for senere å flagre rundt i sola.

2. Og den sola, den snur. Det skal den ha (Jada, og egentlig gjør den ikke det og alt det der, men la oss nå bare holde på formuleringen likevel). Først blir det mørkere og mørkere, og så, en dag helt umerkelig sakte, sakte, begynner lyset å vokse utover igjen.

2. Juleevangeliet. Når vi nå først er i desember, så hvorfor ikke. Mytologiske fortellinger kan bære dype sannheter i seg, og juleevangeliet er en av de fortellingene. Historien ble formulert av forfattere som til ulike tider og på ulike måter ønsket å gi en gruppe forfulgte, fortvilte mennesker en symbolsk fortelling til å holde motet og trua oppe. Trua på at noe nytt kan fødes midt i alt det håpløse. Noe nytt kan oppstå, på de mest uforutsette, mørklagte steder.

Det kan kanskje, iallfall noen dager, hjelpe å tenke at fortellingene om håp er skrevet i alle sommerfuglvinger. I alle solsnuer, og i alle evangelier: Det er ikke hit, til vinterens dypeste mørke, som føles som allestedsværende, at håpet blir sendt for å dø. Det er hit, til vinterens dypeste mørke, håpet blir sendt for å gjenoppstå.