Luft og ubegrenset med himmel

«Kommunen må sørge for at bygda blir mer attraktiv for de unge», skrev Adresseavisen på leder-plass 9. desember. Når noen skriver frasen «de unge», skal du være på vakt. For sannsynligheten er da stor for at vedkommende som har skrevet teksten ikke tilhører gruppen «de unge» selv, skriver Gunn Kari Hegvik, redaktør i Fosna-Folket, i denne kommentaren.

Solnedgang i Åfjord.   Foto: Terje Dybvik

Debatt

For som så mange andre den siste uken har også Adresseavisen diskutert konklusjonen til det regjeringsoppnevnte Norman-utvalget, som utredet konsekvensen av fraflytting fra utkantkommuner.

Avisen konkluderer med at «svaret er ikke enkelt, men mye tyder på at kommunene trenger mer statlig drahjelp.»

Et liv på betingelser satt av skiftende regjeringer, med andre ord.

For skal vi tro et av tallene fra regjeringens andre distriktsmelding i år, «Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn» (Brandtzæg-utvalget) bør bygda ha gode forutsetninger for å klare seg selv:

«70 prosent av landets eksportinntekter utanom oljen kjem frå dei fire distriktsnæringane maritim (verft osv.), prosessindustri, sjømat og reiseliv.»

«Distriktsopprøret som har løfta Senterpartiet til nye høgder, er difor ikkje eit krav om almisser frå by til bygd. Byfolk bør sjå det som hjelp til sjølvhjelp, eller om du vil: at distrikta skal få litt meir att for at dei reddar ræva til AS Noreg», skriv Bergens Tidende, som viser til konklusjonen til Brandtzæg-utvalget:

La kommunene beholde mer av verdiene som blir skapt lokalt.

De to utvalgene er satt ned for å finne en løsning på den norske bygdas grunnleggende problem:

«Bygda er et gamlehjem og snart en kirkegård. Det fins knapt unge igjen i distriktene.»

Setningen er dessverre helt sann, og jeg har lånt den av forfatter Agnes Ravatn, som selv flyttet fra Briskeby i Oslo og til Valevåg i Sveio, en kommune med drøyt 5000 innbyggere.

Men om det ikke er mulig å snu den globale megatrenden hvor unge folk flytter til byene, tror jeg likevel at stadig flere vil velge å gå mot strømmen.

For det er mulig - se bare her:

** Fra øya Mjømna i Gulen kommune på Vestlandet styrer Njål og Linn Dyveke Wilberg, ifølge Bergens Tidende, et internasjonalt IT-selskap, som blant annet har laget teknologien bak lydbok-selskapet Fabel. Gulen har drøyt 2300 innbyggere.

** Årets nettbutikk i kategorien hjem og hage heter Multitrend og har forretningsadresse Åmli i Agder, en kommune med drøyt 1800 innbyggere. Bedriften sysselsetter ifølge sine egne nettsider 40 ansatte.

** Fra Bygdeboksen i Åfjord jobber det nå rundt tre personer på heltid og rundt like mange på deltid, i tillegg kommer en del langhelg-jobbere som er innom nå og da. Åfjord har drøyt 4200 innbyggere.

Skal alle på bygda leve av å drive nettbutikk, nå da?

Nei, men bygda har noe som byen ikke har - nemlig god plass og lave levekostnader. I tillegg har pandemien det siste året gjort at en stor gruppe har oppdaget at de kan jobbe fra hvor som helst.

«Heimekontorløysingar er ikkje berre pandemiløysingar, men distriktspolitikk», skriver Ravatn.

Det bør gjøre det mulig å trekke til seg den neste gründeren, eller verdensborgeren, for den saks skyld.

Høyre-statsråd Viktor Normann er trolig den norske politikeren som i nyere tid har gjort mest for distrikts-Norge, ved at han tvangsflyttet flere statlige direktorat, og dermed arbeidsplasser, ut av Oslo.

Det er derfor verdt å lytte når han mener bygda bør prøve å trekke til seg folk som vil ha et annet liv.

- Jeg ville at barna skulle vokse opp på et sted hvor de kunne se stjernehimmelen, sa en jeg snakket med som hadde bosatt seg i skogen et sted på Fosen (for dere som ikke vet det - byen har lysforurensning som gjør det vanskelig å se stjernehimmelen).

Ei som hadde flyttet til Fosen, helt uten å ha tilknytning hit sa det kanskje enda finere:

- Jeg trengte luft, og ubegrenset med himmel.