Derfor støtter jeg ikke Pride 

Organisasjonen FRI, som står bak Pride, gjør at jeg ikke støtter Pride i Åfjord, skriver «fosning» i dette leserinnlegget. Fosna-Folket kjenner vedkommende sin identitet.
Debatt

Den siste tiden har nabokommunen Åfjord vært pyntet til «fest». I alle regnbuens farger har det vært parade, appeller, regnbueflagg og kampanjer i skoler og barnehager. Til det har jeg først og fremst én ting å si: Hvilket fantastisk flott initiativ. At vi setter fokus på mangfold, og retten til å være seg selv, er veldig positivt. Toleranse er noe av det viktigste vi bygger samfunnet vårt på. Derfor, tommel opp for initiativet, og de gode tankene bak.

Det andre jeg vil si, er derimot langt mer kritisk, men også utvilsomt viktig. Jeg skulle nemlig ønske at kampanjen hadde vært frontet under noe annet enn Pride-logoen og regnbuefargene. Jeg var selv lenge ikke klar over alt Pride står for, før jeg tilfeldigvis hørte og leste om det. Jeg ble ganske sjokkert, og det samme ble flere med meg. Mangfold, ja visst. Toleranse, selvsagt. Men også så mye mer, som folk flest ikke hører om, og dessverre ikke er klar over. Og ja, jeg regner meg selv som både «moderne” og tolerant. Noen av mine beste venner er for øvrig homofile.

Bak Pride står organisasjonen FRI. Den driver målrettet lobbyvirksomhet mot norske myndigheter. I tillegg til toleranse, hva er det egentlig Pride og FRI står for, og jobber for å få innført i samfunnet vårt? Vel, kort sagt at alle grenser mellom kjønn, seksualitet og familie skal viskes vekk. For eksempel jobber Pride-bevegelsen for at alle kan velge sin egen familie, så lenge alle har lyst. Som det å innføre polygami i Norge, altså at man kan være gift med så mange man ønsker. Og at alle sammen skal kunne ha lik juridisk foreldrerett til barn. De jobber også for å innføre flere kjønn, som alle kan velge selv. Som politiker Truls Olufsen-Mehus har påpekt i en kronikk: «Ifølge Prides agenda kan barn ha tre foreldre, av tre ulike kjønn, der alle tre er gift med hverandre. Og der alle har samme foreldrerett.» Og da er vi ved kjernen av problemet. Mye av FRI sin filosofi er tuftet på fri sex og totalt mangfold, nærmest uten grenser. Hvis man har lyst, skal man ha lov. Men hva med barna, oppi alt dette? Flere av Pride-bevegelsens mål kan i beste fall omtales som samfunnseksperiment, med barna som innsats, og der vi bare aner konsekvensene. Og hvert eneste Pride-tog bidrar til å legitimere nettopp denne kampen. Husk gjerne det, neste gang du fronter regnbuefargene.

Det FRI derimot satser på når det gjelder barna, er såkalt rosa opplæring i barnehager og skoler. Igjen, deler av dette er også bra, ikke minst det som handler om toleranse. Men trenger vi FRI til å lære bort dette, og at vi støtter dem, når man vet hva foreningen jobber for ellers? Og hva gjør egentlig alt fokuset i barnehager og skoler på flere kjønn, flytende familieformer og homofili med barn og unge? Jeg mener virkelig ikke dette bare er negativt, for all del. Men i en ungdomstid der hormonene ofte lever sitt eget liv, tror jeg man skal være forsiktige med å forvirre barn og unge enda mer. Hvordan disse temaene presenteres, og mengden informasjon, er derfor avgjørende. Som sagt, kunnskap er viktig. Men formidlingen er utvilsomt enda viktigere. Her skulle jeg gjerne sett et alternativ til FRI.

Pride-bevegelsen jobber også for at barn kan kreve kjønnskorrigerende behandling, uten foreldrene sin godkjenning. For alle skal kunne velge sitt kjønn. Det er utvilsomt mange barn og unge som i tidlig pubertet preges av løpske hormoner og usikkerhet om kropp. Mange ønsker å finne seg selv. At Pride/FRI jobber for at barna skal kunne gjennomføre kjønnskorrigerende behandling midt i denne prosessen, er mildt sagt betenkelig. Mange av barna og ungommene kan utvilsomt gjøre noe de vil angre sterkt på senere. Og mange angrer sterkt senere. Når det er sagt; det er samtidig ingen tvil om at dette er vanskelige problemstilinger, og det finnes eksempler som styrker begge “sidene” av saken, inkludert mennesker som begår selvmord. Poenget mitt er bare at vi skal være forsiktige med å gi barn full kontroll over egen kropp, før de er fysisk og mentalt utviklet nok til å vite hvordan denne kroppen er. I puberteten handler usikkerhet om kropp og identitet ofte om psykologi. Da er det viktig at hjelpen starter i riktig ende. At et barn kan kreve å starte kjønnskorrigerende behandling før personen er gammel nok til å kjøre bil eller kjøpe røyk, er mildt sagt betenkelig. Aldersgrensen for sterilisering er til sammenligning 25 år for menn.

For øvrig, det er en forskjell på å utsette puberteten med hormoner, og å starte behandling for å «skifte kjønn», bare så det er sagt. Men hvordan hadde du som forelder reagert, hvis ditt barn hadde gjennomført kjønnskorrigerende behandling, mot din vilje? Mange forkjempere mener det skal kunne kalles omsorgssvikt hvis foreldrene sier nei, og vil ha barnevernet som et ris bak speilet. Igjen, de unge gjøres til samfunnseksperiment på frihetens alter, bokstavelig talt. Og om du tenker at dette ikke er aktuelt for ditt barn, så er det nettopp det for noen andres.

Når FRI har fått sterk kritikk tidligere, har de tidvis myket opp formuleringene og innpakningen av budskapene sine. Vi ser i dag at mange formuleringer har blitt litt «rundere i kantene». Og for all del, FRI jobber også for mye bra, bare så det er sagt. De er del av kampen for toleranse og mangfold. Problemet er bare at FRI har en klar politisk agenda, der flere av målene helt åpenbart er samfunnseksperiment. Og de har potensielt alvorlige konsekvenser. Nettopp Pride er et uttalt verktøy for å nå disse målene. Det er viktig å tenke over, midt i regnbuefesten.

Legitimerer vi Pride, legitimerer vi også alt det FRI står for. Det gjelder for alle som fronter regnbuefargene, om det nå er i Pride-toget eller via regnbue-logoer på Facebook. Da hjelper det ikke å gjemme seg bak at «FRI får uansett neppe gjennomslag for de mest ekstreme målene», som jeg vet noen tenker. Dette handler nemlig om å forandre samfunnet over tid (på godt og vondt). Eller at «FRI og Pride står også for mye bra». Som jeg skrev i starten, man kan fint ha en «Pride-uke» uten Pride-logoen og regnbuefargene. Med tog, appeller og fokus på toleranse og mangfold. Og at man kan elske den man vil, uansett kjønn. Og med kampanjer for toleranse i skolene og barnehagene. Man trenger ikke FRI/Pride for å gjennomføre dette. Og da slipper man hele den vanskelige problemstillingen med det FRI står for og jobber for, men som ikke alltid er så synlig på overflaten. Det gjelder både for arrangementskomiteer, kommuner, butikker, bedrifter og privatpersoner. Selv om de fleste nok har flagget regnbuen uten å være klar over disse tingene, også i Åfjord. Det er iallfall tilbakemeldingene fra de åfjordingene jeg kjenner, som har fått et ganske annet syn på Pride, med mer kunnskap om bevegelsen.

For man hører jo bare om kampen for mangfoldet, ikke sant? Og hvem er vel imot det... FRI er gode til å fronte offentlig det alle er enige om, som mangfold og toleranse. Det gjør det også vanskelig å være kritisk, for personer som reflekterer over hele FRI-politikken og agendaen. Når bedrifter, skoler og flere pynter med Pride-flagg, blir det svært vanskelig for ansatte å stå opp mot dette, så lenge det offentlig bare snakkes om mangfold og toleranse. Som sagt, hvem er vel imot det? Er man kritisk til Pride, er veien kort til å bli stemplet som homohater og gammeldags. Det er jo ironisk i seg selv, når man snakker om mangfold og ulike meninger...

Til slutt: Flere kommuner på Fosen må gjerne gjøre som Åfjord gjorde. For budskapene er utvilsomt viktige. Men gjør det uten Pride-flaggene! La oss ikke legitimere det kritikkverdige og eksperimentelle, og mange vil si det farlige, som FRI står for. Det holder ikke å lukke øynene, og si at «mye er jo bra med Pride også». For budskapene klarer vi å fronte uansett, med gode arrangement og kampanjer. Som nevnte Truls Olufsen-Mehus skrev i sin kronikk «Min første og siste parade»:

«Derfor går ikke jeg lenger i paraden eller sympatiserer med regnbueflagg. Det norske flagget derimot symboliserer verdier som likeverd, frihet og stolthet (pride). Hva flagger din kommune med?».

Og skulle det være noen tvil: Jeg vil rose initiativet i Åfjord, og er imponert over arbeidet bak og resultatet. Slike arrangement er viktige for mange, ja for hele samfunnet vårt. Tusen takk for mange gode budskap.

Vi er bare stadig flere som hadde ønsket at innpakningen var annerledes.