Gay på landet

En dag er det ikke hvem man velger å elske som er avgjørende for hvordan man blir sett på som menneske, skriver spaltist i Fosna-Folket, Marit Bolsø, i denne kommentaren.

Marit Bolsø, ørlending og stipendiat ved Nord Universitet.   Foto: Marit Bolsø

Debatt

Da jeg flytta til Bodø fra Fosen i sommer, var det å komme til et litt større sted og finne et skeivt miljø en av tingene jeg så frem til. Før årene på Ørlandet skreiv jeg master ved et institutt hvor vi var mange skeive, og hvor hetero-folka i grunnen var minoriteten. Å være gift og ha barn og leve det heteronormative a4-livet var det som var det uvanlige. Det faglige miljøet mitt bestod av feministiske queer-teoretikere, og det sosiale livet mitt var i stor grad befolket med homser, lesber, transer og ikke-binære. Å komme til Ørlandet etter det var absolutt fint på mange måter - det finnes tross alt ingen steder hvor havet er større og himmelen høyere - men det var også litt ensomt, det skal sies. Når man plutselig befinner seg et sted hvor man ikke er innenfor normen alle andre lever etter, så kan man føle seg litt aleine innimellom. Jeg gjorde iallfall det. (Her må det legges til at jeg ble kjent med ordentlig fine folk etter hvert, og jeg savner dere veldig!)

Av ting som har vært trøblete i livet mitt, så er ikke det å være lesbisk en av dem, heldigvis. Men jeg skal ikke lete lenge blant folkene i de ulike homomiljøene jeg har vært en del av oppgjennom, før jeg finner noen som ble kasta ut hjemmefra eller som har kuttet kontakten med en eller flere familiemedlemmer fordi de har en kjæreste av samme kjønn. Og likevel ble jeg, litt naivt kanskje, overrasket over den SINTEF-rapporten som kom nå i sommer. Her viser undersøkelser gjort med utgangspunkt i 200 000 spørsmål fra nettstedet ung.no at de mellom 13 og 20 år er redde for å være skeive, eller redde for å fortelle at de er det. Jeg hadde vel en slags forestilling om at da vi kvittet oss med det deterministiske begrepet legning og begynte å si orientering i stedet, så skulle det endre på hvordan vi tenkte om homo/hetero. Men å finne ut av hva og hvem man liker er fortsatt trøblete, spesielt dersom det avviker fra den vedtatte normen. Og det er enda vanskeligere om man i tillegg befinner seg på et lite sted, ikke kjenner noen andre med samme erfaring og tror man er helt aleine.

Derfor vil jeg benytte anledningen til å sende et høyt hurra herfra, i full skuv over Saltfjellet, til Åfjord og til Anna Pettersen, som drar i gang Pride på bygda. Selv om lovverk for likekjønnet ekteskap kommer på plass, er det ikke dermed sagt at holdninger og måter å snakke om homofile og transpersoner forandrer seg, og det betyr heller ikke at det plutselig er enkelt og ansett som normalt. Det trenger å være synlig først. Vi trenger å være synlig. I byene, på bygda og alle steder, for skeive finnes overalt, det har vi bestandig gjort.

Da jeg kom hit til Bodø skulle det, lykkelig nok, vise seg at jeg ikke behøvde å gå lenger enn til lunsjrommet på jobben for å finne et skeivt miljø. Vi er en hel liten gjeng bare på fakultetet hvor jeg jobber. En av de andre stipendiatene skulle forklare hvem en av oss her på gangen var, og sa til en kollega av seg: det er hun lesbiske på sosiologi, vet du. Hvorpå kollegaen svarte: Ja, det pleide å funke at du sa det, men nå går det ikke lenger, de er jo lesber alle sammen der borte nå.

Jeg håper, slik Anna Pettersen håper, at det en dag ikke er hvem man velger å elske som er avgjørende for hvordan man blir sett på som menneske. Jeg håper også at det en dag ikke finnes noe skap å komme ut av, og at de der kjønnskategoriene blir litt mindre rigide. I arbeidet for å lage mer rom, trenger vi blant annet fabelaktige initiativ som Åfjord Pride. Så enn så lenge disse kategoriene fortsatt er viktige, vil jeg bare si, nei rope, slik vi ropte i forrige parade jeg deltok i:

Hipp, Hipp Homo!