«Alle oppdrag er kansellert. Hvert eneste ett»

Thomas A Olsen, opprinnelig fra Brekstad men nå bosatt i Sverige, har skrevet denne kronikken for å gi et lite innblikk i situasjonen til kulturarbeidere.

Thomas A Olsen under en forestilling i Dublin, Irland (t.v.), mens det andre bildet er fra hans hjemmekontor.  

Debatt

Verden har blitt så liten! Borte er de dager da det å dra inn til Trondheim var noe man fikk planlegge og tilrettelegge. Jeg husker da jeg gikk på Ørland Ungdomsskole og ble nødt til å ta fri den siste timen for å ta båten til Trondheim på fredager om jeg ville besøke slektninger en helg. Nå så tar det bare et par dager før et virus i Kina kommer seg til vår lille bygd i midten av Norge.

Min jobb de siste ti årene har vært som historieforteller, event-koordinator og prosjektleder. Fra den tiden da mine to kompiser, Morten og Ola Børge, og jeg tok til scenen under Ungdommens Kulturmønstring i år 1998-ish, har jeg stort sett jobbet med saker som krever et publikum. Jeg har underholdt, utdannet, informert og stort sett oppført meg som en likanes idiot. Helt utrolig så morsomt det har vært.

På Island tok jeg hånd om besøkende til Islands eneste viking-hotell, i Irland har jeg fortalt om vikinger i et tusen år gammelt tårn, og i Norge så har jeg stått på plassen der den største kongsgården har ligget og ropt ut alle mulige merkelige greier. Nå? I dag? Så plager jeg vettet ut av katten og de jeg bor med.

Som en konsekvens av dette så kan nå katten å gi high five. Og om du aldri har starten dagen med å få en high five av en katt, så har du ikke riktig levd, eller hva? Nest etter kaffe, så er dette den beste måten å starte dagen på. Om katten liker det eller ikke vet jeg ikke, men han blir alltid sur etter at han innser at jeg ikke har godteri gjemt noen plass mellom madrassen og puta. Usikker på om jeg vil sove med kattgodteri under puta, så han får fortsette å være sur.

Jeg har ingen aning om hvordan det står til med frilansere i Norge. Jeg kan bare fortelle om hvordan det står til med min situasjon, og situasjonen er som følger; Fullstendig f****d. Slikt kan man sikkert ikke skrive i avisa, så jeg antar at det blir sensurert, men det er sant. Med tanke på at min erfaring og utdanning er basert på å levere foran et publikum, så er det enormt vanskelig å overtale folk til å samles for å dele historier, opplevelser og eventuell korona. Fullstendig forståelig.

Alle mine oppdrag er kansellert. Våren og sommeren er min høyst innbringende sesong, det er da jeg tjener inn cirka 75 prosent av min årlige inntekt som jeg da lever på resten av året mens jeg forbereder meg for neste sesong. Alle oppdrag er kansellert. Hvert eneste ett. Jeg skulle fortelle historier i et slott i Sør-Sverige, overbevise fulle polakker i Polen om at Tor er den samme som Doner, bo i telt og på mark i flere uker i strekk.

I Sverige så har de egentlig ikke noe støtte for frilansere. Her er det opp til hver og en og klare seg selv. Sverige har skapt kontantstøtte for firma som sliter i disse dager, men siden jeg ikke har noen ansatte så fyller jeg ikke kravene for støtte. Ikke kan jeg ta det lånet den svenske staten tilbyr, fordi jeg tjener akkurat for lite til å klare kravene der også. Det virker som om Sverige bare bryr seg om de store firmaene og arbeidsgivere. Ikke de tusenvis av kulturarbeidere som må drive småfirma for å få betalt for sine oppdrag.

Når denne krisen endelig legger seg, så kommer kulturlandskapet verden over til å se veldig fattig ut. Tusenvis av kulturinstitusjoner har allerede blitt nødt til å stenge dørene for alltid. Hundretusener av kulturarbeidere går nå på sine siste sparepenger og må slutte med sin virksomhet fordi det tar for mye tid og bringer ikke inn den inntekten de hadde tidligere. Ingen av de kulturmennesker jeg kjenner, har lest om eller hørt om, gjør dette for å bli rike.

Vi gjør det fordi vi finner en tilfredsstillelse i å gi tilbake til samfunnet, vi gjør det fordi vi kan leve på det samtidig som vi skaper noe. Akkurat som hunden når den sleiker seg selv, vi gjør det fordi vi kan.

Og nå kan vi ikke lengre. Vi forsøker å finne andre måter å nå ut til vårt publikum. Streaming av konserter, forestillinger. Videoer på YouTube, Facebook og Instagram. Fra en personlig erfaring så vet jeg at det å tjene penger på slikt er så enormt vanskelig og bare forbeholdt de få.

Denne våren og sommeren kommer til å være en mørk sommer for mange av oss. Ikke bare kulturarbeidere, men også de eldre som ikke kan møte sin familie, eller korpsene som ikke kan gå i 17-Mai tog i år, eller tusener av andre folkegrupper som også fortjener at noen sier ifra på deres vegne. For min del, om ingenting endrer seg snart, så kommer jeg til å gi opp. Dessverre så er det så.

På slutten av denne sommeren så ser vi om verden kan gå tilbake til der vi var. Vi kommer til å se hvor mange kulturpersoner som er igjen og kan gå tilbake til å skape. Og jeg? Jeg kommer til å ha en katt som kan rulle rundt, spille død, og hente en øl til meg.

Thomas A Olsen