«Berre ein heim!»

«En gang i livet gikk jeg på Fevåg skole, i småskolen hadde vi ei lærerinne som leste små stykker og eventyr for oss», åpner Olga Berg dette leserinnlegget med.

Olga Berg på gården Skårvang.  Foto: Sigrun Overland

Debatt

Ingen fortelling gjorde slik inntrykk på meg som Per Sivles fortelling: Berre ein hund.

Fortellingen om hunden Hall og hans eier. Hall ble tilslutt skutt og sorgen var stor for en liten gutt i fortellingen og for ei lita jente med et vart sinn.

Nå har jeg fått vite at huset jeg har bodd og levd i snart 60 år skal jevnes med jorda. Jeg blir møtt med et skuldertrekk og kommentarer som: det er jo bare et hus, husa på gården skal bygges opp igjen. For meg er det ikke bare et hus, ett fjøs, ei mastu, ett stabbur. Det er en heim, det har vært en arbeidsplass, jorda har brøfødd mange.

Mine tanker går til mine svigerforeldre som bygde opp Skårvang. Alt fra grunnen av med sin manndoms kraft. Hogg stein til fjøskassen, saga tømmer og fikk satt opp hus og fjøs.

Det har vokst opp 15 barn på gården i to generasjoner. Alle ble til gang mennesker som har gjort rett og sjel for seg.

Det har alltid vært åpent hus på Skårvang, Haldis Moen Vesaas linjer passer så godt som en hyllest til min svigermor:

Og den som er rik vil ha seg et hus
Som såleis bygd
At alle som høyrer til huset
Kjenner det godt og trygt,
Og såleis at framande gjerne
Kjem innom dørene der
Og aukar den rikdom som finns der fra før
Med alt det dei sjølv er.

Og vi som kom etter prøvde så godt vi kunne å følge opp gjestfriheten. Aldri har vel ordene fra den store kloke Boken hatt mer mening. Alt har sin tid, og en tid er det satt av for alt som skjer under himmelen.

Men kan ikke fri meg for det meningsløse med at heimen min må rives på grunn av en veistubb. Får vel atter en gang gå i meg sjøl og lese ordene av Franz av Assissi:

Gud gi meg slik sinnsro
At jeg formår å godta
De ting jeg ikke kan forandre.
Mot til å forandre de ting jeg kan,
Og forstand til å se forskjellen.

Olga Berg, sentimental kårkjerring