Debatt

«Tyskerne satte selvsagt ikke i verk alt dette bare på grunn av en eneste mann»

Roald Vandbakk skriver i dette innlegget om andre verdenskrig og hvordan krigshistorien ble fortalt i siste halvdel av 1900-tallet.

Tyske Wehrmacht-soldater i Bjugn under andre verdenskrig.   Foto: Leser

Debatt

Sannheten er krigens første offer, sies det. Kanskje kan det i en viss grad sies det samme om krigshistorie også. Likesom det utover 18oo-tallet tydeligvis var nødvendig med å romantisere de norske bygdene etter å ha vært underlagt Danmark i århundrer, var det i etterkrigstida tydeligvis nødvendig å heroisere norsk motstand mot tyskerne. Ikke minst skrev en forfatter som Asbjørn Øksendal utover 1960- og 70 –tallet flere bøker om krigen som går ut på at nordmenn sto opp mot det nazistiske regimet. Man kunne lett få det inntrykket at nærmest annenhver nordmann var en krigshelt.

Men var det egentlig slik det var? Nei, slett ikke. Beregninger viser at ca. 10 % av Norges befolkning var motstandere av det tyske herredømmet i Norge. Like mange var tilhengere, mens resten, ca. 80 %, var mer eller mindre likegyldige med hvem som bestemte over fedrelandet. Med andre ord var det ingen utstrakt motstand mot tyskere her til lands.

Folk som opererte litt på begge sider ble gjerne kalt «stripete». Men i vårdagene 1945 var de ofte falt ned på «riktig side», og var gjerne med på skamklipping av jenter som hadde hatt en forbindelse til tyske soldater. Uten å få noen straff for dette. En av flere skampletter på krigsoppgjøret i Norge.

En annen ting som i en viss grad ikke er kommet fram i krigshistorieskrivinga er hvor vanskelig landgangen i Normandie var. Tyskerne som forsvarte kystområdet meiet ned allierte soldater i stor stil så lenge de hadde ammunisjon. Anslagsvis 10 000 allierte soldater døde i løpet av det første døgnet etter at landgangen starta. Når sjøen fall strømmet det ut døde soldater forbi båtene som lå oppankra utenfor strendene.

En grunn til at landgangen vippet i de alliertes favør var det spillet som engelskmennene hadde satt i gang i løpet av vinteren 1943- 44. Det gikk ut på å lure tyskerne til å tro at det ville bli igangsatt en landgang fra Dover. Fly, tanks og annet krigsmateriell ble plassert utover i nærheten slik at tyske rekognoseringsfly skulle oppdage dem. Alt var laget i papp, plast, eller lignende. Likeså kom det diverse drypp på britisk militær kommunikasjon som skulle vise til fremtidig invasjon ved Dover. Det hele ble gitt navnet «Operation Fortitude South» (operasjon heltemot sør).

Og tyskerne gikk fem på. De fant det usannsynlig at den store invasjonen ville finne sted andre steder enn ved Dover der avstanden over til kontinentet er kortest. Faktisk trodde de så sent som langt ut i juli, over en måned etter invasjonen i Normandie, at den egentlige invasjonen ville finne sted ved Dover. Dermed flytta de ikke tidsnok styrkene sine sørover til Normandie. De allierte hadde allerede bitt seg fast før tyskerne skjønte opplegget.

Men det var også et «Operation Fortitude North». Det hadde sitt hovedsete i skotske Edinburgh. Også her ble det gitt ut falske meldinger. Men disse antydet en alliert invasjon i Norge. Statsminister Churchill ønsket faktisk en slik invasjon, men ble frarådet dette av sine militære ledere. Men Hitler trodde at en slik invasjon var godt mulig. Derfor gjaldt det om å ha mange festninger og soldater langs kysten av Norge, mente han.

Og det var akkurat dette som var engelskmennenes hensikt; å binde tyske styrker og ressurser i Norge slik at de hverken var på østfronten eller vestfronten for å kjempe mot de allierte der. Ved okkupasjonstidas slutt var det hele 366 000 tyskere i Norge. Hvis mange av disse hadde vært satt inn på frontene ville selvsagt krigen vart lengre. Og det er jo litt snedig; våren 1940 gjorde man alt man kunne for å få tyskerne bort fra Norge. Senere gjorde man like mye for å hindre dem i å forlate landet.

Gjennom hele krigen var det stadige små engelske militære stikk mot tyskerne i Norge. Selv om de la igjen effekter som anga at det hadde vært engelsmenn på ferde fikk det følger for norske sivile. Men «målet helliger midlet», så de engelske angrepene fortsatte. Poenget med dette var å gi tyskerne beskjed om at «her er vi. Vi kan når som helst slå til mot dere». Til og med tungtvannsaksjonene føyer seg inn i dette mønsteret. Engelsk etterretning var da aksjonene fant sted fullt klar over at tyskerne hadde droppet tanken om å bruke tungtvann i eventuell produksjon av atomvåpen. I den grad de noen gang hadde tenkt tanken.

Fra og med Trøndelag og nordover, f.eks. ved Majavatnet, ble det nokså åpenlyst fraktet engelske våpen inn i landet som skulle lagres. Hvem som skulle bruke dem, når og hvor, har vel aldri noen gang kommet fram. Noe Milorg fantes jo ikke i Midt-Norge. For også dette var et spill av engelskmennene. Det skulle få tyskerne til å tro at her forberedte man en alliert invasjon. Dette var et farlig spill som kostet mange uskyldige nordmenn livet ved at de ble skutt i tyske represalier.

Utover vinteren 1944 forsto tyskerne mer og mer at en alliert invasjon var nært forestående. Spørsmålet var bare hvor. Kunne det skje i Midt- Norge der landet er på det smaleste? Forberedelser til mottiltak ble iverksatt. Gjennom etterretning av Henry Rinnan og Karl Adding visste de at det på Fosen foregikk saker og ting. De visste at det foregikk våpentransport, flukthjelp til russere og serbere som var i fangenskap vest på halvøya. Og overvåking og meldinger per radio om tysk marinetransport. De som drev med dette kunne være mulige allierte støttespillere ved en invasjon. Disse måtte stoppes.

Operasjon Oleander ble derfor iverksatt i pinsa 1944. Merkelig nok er det ikke dokumentert eksakt hvor mange fosninger som ble arrestert. Dette burde ikke være så veldig vanskelig å gjøre. På Wikipedia står det oppgitt et tall på ca. 60. Dette stemmer ikke. Antagelig er tallet omkring det dobbelte. Det står også fra hvilke kommuner arrestantene ble tatt. Men Verran kommune er ikke nevnt, til tross for at det derfra ble bura inn 13 menn.     

Så Operasjon Oleander må ses i lys av Operation Fortitude North, som gikk ut på å narre tyskerne til å forvente en alliert invasjon i Norge, slik at de holdt flest mulig tyske soldater her. Det er tydeligvis de som tror at Operasjon Oleander ble iverksatt fordi leksværingen Johan Moan rømte fra Rinnan. Men dette beror nok helst på tilfeldigheter med sammenfallende tid. Til de som tror at det skyldes rømmingen sier jeg bare: «dream on». Tyskerne satte selvsagt ikke i verk alt dette bare på grunn av en eneste mann. Nei, Operasjon Oleander må nok ses i en større sammenheng enn som så. Den allierte invasjonen fulgte da også bare noen få dager senere. I Normandie.

Roald Vandbakk