Debatt

«Jeg tror vi er kommet til et veiskille»

Bjørnar Schei, styremedlem i Nord-Trøndelag Bondelag, har skrevet dette innlegget om utviklingen i utmarka i Norge.

Dette bildet av Kråkmo-setran i Indre Fosen kommune skal være tatt like før krigen. Den gang var langt flere små gårder i drift, og om sommeren var gjerne hele familien med husdyrene til fjells hvor de beitet i utmarka. Fra venstre på bildet er Hildur Kråkmo, Dorthea Kråkmo, Beret Kråkmo og Anna Kråkmo.   Foto: Privat

Debatt

Etter en lang vinter inne i fjøset er dyra endelig kommet ut i frisk luft på beite. Her får dyra mulighet til å utfolde seg fritt og ete ferske urter og gras. Ubevist bidrar de til å vedlikeholde trua kulturlandskap gjennom sin tilstedeværelse. Dette har betydning for alle som driver landbruk, men også samfunnet ellers, gjennom bevaring av biologisk mangfold.

Utmarka er en viktig ressurs for landbruket: skogen, heiene og myrene blir utnyttet som mat for dyra og kan ikke høstes på annet vis enn at dyra spiser det selv. Dette bidrar til viktig landskapsleie som holder Trøndelag fint og åpent. Dyras beiting bevarer viktige kulturlandskap som for eksempel naturbeitemark. Denne trua naturtypen er habitat for nesten 30% av de truede artene i Norge. Ifølge artsdatabanken har sau, ku, hest og geit beitet i landet i årtusener. Før ku og hest fantes det ville, nå utryddede arter som urokse som utviklet beitelandskapet. I dag er det husdyrene våre, spesielt sauen, som opprettholder dette beitelandskapet.

Beiting i skog og utmark skaper ringvirkninger ut over næringseffekten for landbruket og den enkelte bonde. Fysisk tilgjengelighet og åpne landskap, som følge av dyras beiting, er et viktig grunnlag for innbyggeres- og besøkendes rekreasjon. Dagens kulturlandskap er blant annet viktig for turismen i Trøndelag og resten av landet. Landbrukspolitikken har over en lengre periode stilt krav til næringen om å rasjonalisere og effektivisere produksjonen, resultatet har blitt færre og større bruk. Vi ser også effekten ved at områder uten beitedyr gror igjen mens andre områder utfordres av en økende konflikt mellom beitenæringen og andre grunneier- og samfunnsinteresser.

Det er arbeidskrevende å skjøtte og vedlikeholde gjerder og lignende i skogsmark og utmark. Det er ønskelig, og helt nødvendig, med økte ressurser gjennom jordbruksavtalen for å styrke næringen og minimalisere konfliktnivået. Resultatet fra årets jordbruksoppgjør har sterke føringer for at utmarksbeitet skal styrkes. Med dette forplikter både næringen og Staten seg til å sikre bruk av jord- og beiteressursene for å opprettholde og utvikle landbruket over hele landet.

Samfunnet forventer at det skal være beitende dyr i utmarka også i fremtiden. Jeg tror vi er kommet til et veiskille, hvor beiting på setervoller, heier og brattlendte bakker vil få større annerkjennelse igjen. Ingen ønsker at disse områdene skal høstes av mekaniske kjøretøy. Det er lovfestet at storfe og småfe skal ut på beite. Tilgang på beiteareal er derfor essensielt for en balansert og fremtidsrettet utnyttelse av beiteområdene.

Ivaretakelse av dyrkajord, som er vår viktigste ressurs, er avgjørende for næringa. Jordvern er satt på dagsorden i Trøndelag, både av næringa og av dyktige politikere. Tap av areal i form av omdisponering av matjord til andre formål reduserer matproduksjonen betydelig i Trøndelag. Vi må derfor ta ekstra godt vare på den jorda vi har til rådighet. Fokuset har blitt større på grøfting, kalking og andre jordforbedrende tiltak hvor faglaga og samvirka bidrar til en positiv utvikling. Det ligger derimot mye dyrkajord brakk i Trøndelag og Norge. Ifølge tall fra NIBIO, totalt jordbruksareal som kan være ute av drift (2018), finnes det over 160 000 dekar jordbruksareal i Trøndelag alene, som ikke er i bruk. Dette må vi gjøre noe med!

Landbrukspolitikken har som mål å produsere mer mat på norske fôrressurser. Jeg mener vi kan nå denne målsettingen ved å utnytte de enorme fôrenhetene i utmarka på en smart måte. Vi kan også kutte import av mais og soya som brukes i dyrefôr, til fordel for grasfôr og norskprodusert kraftfor. Slik jeg oppfatter dette regnestykket, vil et kutt av disse importvarene bidra positivt for landets klimaavtrykk og matsikkerhet.

Folketallet vokser og vi trenger å nyttiggjøre oss de ressursene en har til å produsere mat på i Norge og Trøndelag, husk at bare 3% av landet benyttes til dyrkamark! Landbruk i hele landet er veldig viktig og da må vi stimulere til at små bruk kan utvikle seg i framtida.  Trenden de siste årene har vært det motsatte, nå har staten gjennom årets landbruksoppgjør sagt at små- og mellomstore bruk skal prioriteres. Denne satsingen er helt nødvendig for å utvikle norsk landbruk og ta i bruk hele landet i matproduksjonen. Beitedyra er de beste landskapspleierne vi har og tar vare på det vakre kulturlandskapet vårt. La oss ta i bruk mer av uutnytta beiteressurser i skog og utmark til beste for dyra, klimaet og samfunnet!

Bjørnar Schei, styremedlem i Nord-Trøndelag Bondelag