«Vi må fortsette å ha en selveiende bondestand, der det er vi bønder som får bestemme hva vi skal ha i fjøset»

«For at vi også i fremtiden skal kunne se norske gårder over hele vårt langstrakte og fantastiske land, må vi fortsette å ha en selveiende bondestand.» Det skriver Audhild Slapgård, fylkesleder i Nord-Trøndelag Bondelag, blant annet i dette leserinnlegget.

Illustrasjonsbilde.  Foto: Terje Dybvik

Debatt

Hva er det som har gjort at ett land som kalde Norge har lyktes så godt med sin matproduksjon? Ett land med alle naturgitte forutsetninger mot oss? Ett land som i stor grad er bestående av myr i motbakke.

I Norge har vi lenge hatt det som et politisk mål å ha ett familielandbruk. Allerede i 1888 ble den første loven som skulle sikre at norske arealressurser for ble Norske vedtatt. Den samme loven verner fortsatt om familielandbruket, og den samme loven skal også i dag sikre at familielandbruket har prioritet i det norske samfunnet.

Tanken bak dette var at eiendommen skulle gi nok inntekt til den familien som bodde der og drev jorda. Den såkalte landbruksfamilien. Ved eierskifte skal den kommende bonde gis en reel mulighet til å kunne kjøpe eiendommen til en pris som gjenspeiler driftsgrunnlaget på gården. Ikke markedsverdien, men til en pris som står i forhold til det bonden kan få av inntjening på gården.

Det vi nå ser er at regelverket ikke lengre er en selvfølge. Den politiske viljen har endret seg i en mer liberal retning, det har også regelverket for landbruket. Brukene har blitt større før regelverket inntrer, fradeling av gårdene til rene jord- og skog-eiendommer har blitt enklere, og prisen på gårdene har aldri blitt de samme etter Sylvi Listhaugs brev til kommunen der hun med helt banale grep fjernet priskontrollen på gårdene våre.

Videre er det nå åpnet for at aksjeselskaper kunne eie landbrukseiendom samt at de skal få produksjonstilskudd på lik linje med personlige eiere. De øvrige forskjellene er imidlertid store. Et AS kan ikke pålegges bo- og driveplikt, her trenger ikke eier og driver være den samme. Dersom dette blir en utbredt produksjonsform, vil og den norske grunntanken over tid endre seg til å bli vesentlig mer kapitalisert. Ren trygg mat vil fort bli mindre i fokus, og bondens langsiktige samfunnsansvar som å produsere mat til egen befolkning, bosetting, miljø, allmenne naturverninteresser, utbygging og interessen for et godt jordliv kommer til å bli redusert, bare for å nevne noen. Vi har ufattelig mange eksempler på land der eier og driver på langt nær er den samme. Men der kapitalismen rår, der landbrukseiendommer blir ansett som investeringsobjekter, pengeplassering og posisjonering, startskuddet har gått i Norge også. Vi må verne om det faktum at jorda vår skal være reservert for matproduksjon, og kun det. Det å ha en selveiende bondestand slik som vi har hatt i Norge nå i lengre tid, har ført utrolig mye godt med seg. Det er ved personlig eierskap vi har funnet gleden av god agronomi, godt jordliv, stor kunnskap, dyrestell i verdensklasse og det å videreutvikle produksjonen vår litt hver dag for de som skal spise maten i dag, og for de som skal bruke jorda etter oss. Når vi klarer å innse at lovverket er til for oss bønder og for å sikre forbrukeren norsk mat, når vi innser og praktiserer odelsloven som en rettighetslov, ikke en plikt lov. For det er ganske fantastisk at vi som bønder fra fødselen av kan gi våre barn en forkjøpsrett til vår egen landbrukseiendom. En forkjøpsrett som gjør at markedet er isolert og tiltenkt akkurat henne som kom, som vi som bønder satte til jorda. Det er ganske unikt.

Landbruket har alltid vært gjenstand for debatt, det har til stadighet vært kritisert og elsket. Det vi imidlertid har opplevd den siste tiden er at den politikse vilje og evne har endret seg stort når det gjelder matproduksjon. Vi har politiske partier som har programfestet å fjerne forutsetningene våre for å produsere mat i hele Norge. «slipp bonden fri kalles det» Jeg blir fristet til å spørre om de har tatt klimakrisen ordentlig på alvor? Og slås nyhetene av når de kommer til utenriksnyhetene? Når de surfer på verdensveven, hva leser de egentlig? Kan ikke være mye opplysende fakta å finne i alle fall... For hadde de gjort det ville man kunne sett til Sverige, der landbruket i stor grad kun drives i Sør-Sverige. Der rammet tørken i fjorsommer meget hardt og resten av Sverige ikke hjelpe de tørkerammede bøndene, da alt av landbruk i stor grad er konsentrert på ett og samme sted. Til Danmark der gårdene eies av pensjonsselskaper, fordi deres konsesjonsregelverk er så uthulet at det i praksis er borte. De er våre nærmeste naboer. Der har ikke Liberaliseringen redusert matprisene. Tvert om. Det eneste man har oppnådd er å samle jorda på færre hender. Det er veldig lite demokratisk.

Maktbalanse er nøkkelen til demokrati, nøkkelen til fremgang og følelsen av rettferdighet. Jeg tillater meg å minne om at selv den Norske stat er oppbygd etter dette suksesskriteriet, maktfordeling. Dette innebærer at makta er fordelt på flere hender, mellom tre instanser. Der ingen kan sitte ved alle tre bordene samtidig. Storting, Regjeringen og domstol. Dette kan da umulig være galt. Lovgivende, utøvende og dømmende. Linjene kan med enkle grep dras til bonde, kjøpmann og forbruker. La disse tre operere hver for seg. Vi ser tendens allerede nå, kjøpmannen bestemmer hvilken kylling vi skal ha i våre fjøs, hvilket fôr den skal spise og hvilken pris vi skal få for produktet vårt. Kjøpmannen har startet oppkjøpet av landbrukseiendommer og legger ikke noe skjul på hvorfor. Det er det tryggeste han kan gjøre, den beste investeringen som er. Vi kan bare gruve for resultatet dersom dette får utbre seg. når all makt ligger på en hånd. Hvilket produkt vil forbrukeren finne da, til hvilken pris, og hvilken kvalitet?

For at vi også i fremtiden skal kunne se norske gårder over hele vårt langstrakte og fantastiske land, må vi fortsette å ha en selveiende bondestand, der det er vi som bønder som får bestemme hva vi skal ha i fjøset vårt, der det er vi som eier og råder over vår egen jord. Der vi som bønder får kjenne på iveren og nysgjerrigheten over å kunne produsere mat. Det vil sikre oss kompetent rekrutering, en glødende gårdbruker med forkjærlighet til dyra. Fordi han vet at behandles de godt, gir dyra han trygg, god norsk mat og en sikker inntekt tilbake.

Til dette trenger vi politisk evne og vilje til å se at det norske landbruket er en suksess, vi trenger norske politikere som evner å holde maktbalansen i orden, til å se at spredt eierskap er en demokratisk fordeling som bidrar til beredskap og verner om den norske grunntanke. Jord er makt. La den være fordelt. -Slik at vi kan produsere verdens beste mat!

Audhild Slapgård, fylkesleder i Nord-Trøndelag Bondelag