«Det fantes en åpen utvei for et mulig bedre liv, langt, langt der borte»

Historien til dem som emigrantene etterlot seg er også vel verdt å få med seg, skriver redaksjonssjef Terje Dybvik i denne kommentarartikkelen.

Illustrasjonsbildet er hentet fra en håndbok for utvandrere, som ble produsert for Skandinavien-Amerika Linien i sin tid. På bildet ser vi emigranter som ankommer New York.  

Debatt

Det er i år nesten 100 år siden den store norske utvandringsbølgen til Amerika tok slutt. I perioden 1825–1920 blir det anslått at rundt 800.000 nordmenn emigrerte. Et vanvittig stort antall, hvilket også gjør at mange av oss i dag har slektninger «over there».

Årsakene til at et så stort antall dro var mange og til dels sammensatte. En god del tok det store spranget på grunn av leveforholdene her til lands, andre av ren eventyrlyst og sikkert drømmen om rikdom. Poenget er at det fantes en åpen utvei for et mulig bedre liv, langt, langt der borte.

For mange som drømmer om det samme i dag, er det ingen verdensdel, som på tilsvarende vis ønsker alle nye innbyggere velkommen. Et sted som deler ut en jordflekk, slik at man kan bygge opp et gårdsbruk å leve av, er ikke så enkelt å finne på kartet for befolkningsgrupper som i dag er på flukt eller vil følge drømmen om et bedre liv.

Fra Fosen var det også mange tusen som dro under den store emigrasjonen. Daværende Bjørnør, som besto av dagens Roan, Osen og Stokksund, var blant kommunene som mistet aller flest. Nesten halvparten emigrerte til Amerika.

Torsdag kveld var det premiere på det store nye spelet Bjørnørfolket på Bessaker. Det tar utgangspunkt i den store utvandringen og i særdeleshet forholdene for dem som ble værende tilbake. For alle dem som dro for godt, eller med mål om å tjene penger og returnere, hadde familie, slekt og venner som ble igjen. Deres historie er også vel verdt å få med seg.

Terje Dybvik
Redaksjonssjef