«Ville menn ha godtatt en slik fødselsomsorg hvis det var de som skulle føde?»

Jordmødrene våre gjør alt de kan, men har ikke nok ressurser til å skape den trygghet som våre fødende fortjener, skriver sokneprest Ola Garli i Ørland. Dette var blant temaene han berørte i sin preken i kirka på julaften.

Sokneprest Ola Garli bestemte seg tidlig i desember for å ta opp fødselsomsorg som tema i sin preken på julaften.  Foto: Snorre Berg

Debatt

Folk er villige til å ta på seg gule vester for å gå ut på gatene og de er opprørt over den tilfeldige fødselsomsorgen på Fosen. Jeg opplevde at min datter fødte en gutt på badegulvet hjemme i Stallvika. Da var vakthavende jordmor opptatt med en annen fødsel på vei til St. Olav og en kvinne som fulgte ambulansen som kom, fortalte at dette var bare ett av flere barn hun hadde tatt imot utenfor sykehus i 2018.

Jeg har sett på nært hold hvordan det fungerer, og bestemte meg tidlig i desember for å ta temaet opp på julaften. Jul handler jo tross alt om en barnefødsel. Samtidig ønsket jeg med min preken å peke på den avmaktsfølelsen mange kan ha i møte med myndighetene.

Manntallet i Betlehem tjente kun en hensikt: Det enkelte mennesket skulle sørge for det økonomiske grunnlaget i keiserens kamp for å holde riket sammen. Og kvinner og menn levde sine relativt korte liv med følelsen av at englene hadde forlatt dem.

I min preken siterte jeg dikteren Rolf Jacobsen:

Det er den lille bonden som er taperen i verden.

Det er den lille bonden som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden

som de tok jorden fra og brente gården til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra

og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om

eller ikke ville vite.

Vi har svært få detaljer om hvordan fødselen i Betlehem forløp. Bare at det unge paret i første omgang ble avvist da de ba om husrom. Det er en mann som er forfatteren av fortellingen. Jeg vet ikke om andre detaljer hadde vært vektlagt, om det var en kvinne som skrev: Smerten, hvor lang tid fødselen tok, om amming og trygghet, jeg vet ikke.

Et barn som blir født, også i dag, er i en forstand alltid en frelser. Til barnet knytter vi alltid forhåpninger om framtida. Et barn er en eller ei som er utpekt til å overta og føre videre, et barn skal løfte oss inn i en ny fremtid. Ikke minst i et bondesamfunn, er dette tydelig. Et barn skal overta. Men et barn skal også sikre framtida for landet. Da handler det om fødselsrater. I 1964 fødte hver kvinne i Norge 2, 98 barn. I dag 1, 6. Det er altfor lavt til at vi skal reprodusere befolkningen.

Samtidig får vi i dag stadig innblikk i en fødselsomsorg som enkeltkvinner og fedre ikke opplever som så trygg som de har forventet i et samfunn som Norge. Jordmødrene våre gjør alt de kan, men har ikke nok ressurser til å skape den trygghet som våre fødende fortjener. Enn om vi kunne få politikerne, de som har bestemt skatteregler og forvalter vår felles rikdom, til å forstå dette. Ville menn ha godtatt en slik fødselsomsorg hvis det var de som skulle føde?

Jesus bygget ikke de store byggverk. Det var ikke hans prioriteringer. Han forvaltet de rikdommene, eller skal vi si, skattene, han hadde fått fra Gud, med å gå til de laveste først og spurte: Hva trenger dere, hva vil du jeg skal gjøre for deg? Vi har eksempler på at han tok seg av kvinnene som strevde aller mest med helsa, når de i desperasjon trengte seg på ham.

Alf Prøysen har grepet det når han i Julekveldsvisa refererer til stjerna og synger på slutten av et vers: «Den fyrste gong ho skinte så laga ho ei bru imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.»

Barnet i krybben skaper forbindelsen mellom det vi ikke får til i livet og den trøst det er at himmelen berører oss uansett hvordan vi har det. Som englene forteller barnet oss: Vær ikke redd, frykt ikke!