Debatt:

«Det må gå an å få frem sin mening uten å tråkke andre mennesker ned»

Else Koren Nesheim skriver i dette leserinnlegget at hun ønsker et flerkulturellt fellesskap i det norske samfunnet velkommen.

Else Koren Nesheim skriver i dette leserinnlegget at hun ønsker et flerkulturellt fellesskap i det norske samfunnet velkommen.  Foto: NTB Scanpix

Debatt

Ja til fargerikt fellesskap.

Harald Andresen (HA) har i høst hatt to innlegg i Fosna-Folket hvor han ganske tydelig viser sin skepsis til innvandringen av fremmedkulturelle til landet vårt. Jeg har forståelse for at han vil skrive om det, men at han må gjøre det med bastante påstander, overdrivelser, mistenkeliggjøring, beskyldninger og utrykk som må føles så krenkende, sårende og ydmykende for de som kommer, har jeg ingen forståelse for. Ubarmhjertig og unødvendig, tenker jeg. Det må gå an å få frem sin mening uten å tråkke andre mennesker ned. Og jeg tenker at mange av de som kommer er ekstra skjøre og sårbare etter farefull og dramatisk flukt fra krig, fattigdom og diktatur, med grusomme opplevelser i bagasjen (ikke en lettvint måte som HA skriver) Hvordan er det da stadig å lese og høre at man er uønsket, bli fordømt, tillagt holdninger og handlinger man ikke har, kritisert for sin tro, for sin klesdrakt? Hva gjør det med dem? Vi kan jo bare gå i oss selv.

Jeg skriver fordi jeg vil at dere som er kommet til landet vårt skal vite at vi er veldig mange som synes det er flott at dere er her. Vi er mange som synes regjeringen fraskriver seg ansvar når de ikke vil ta imot flere flyktninger. Vi er mange som synes det er helt rett at vi som er så privilegert og har så mange goder, bruker av våre skattepenger til å hjelpe andre.

Det er flere punkter i det HA har skrevet jeg kunne kommentert, men jeg har valgt noen.

HA skriver: «Fargerike fellesskap fungerer ikke, ja, det har heller aldri i historien fungert noe sted på jorden» Jeg tenker da at det man ikke ønsker, vil man heller ikke se. For denne påstanden er jo ikke sann. Fargerike fellesskap fungerer mange steder i verden, også her i Norge. I klasserom, på arbeidsplasser, i idrettslag, i kultursammenheng, på universiteter, lokalsamfunn osv. Noen steder fungere det ikke. Hvorfor? Kan det være bl.a. mangel på respekt og likeverd, mistenkeliggjøring og frykt? Man snakker om hverandre og ikke med hverandre, lytter ikke, fordømmer uten å kjenne og er ikke interessert i å lære av hverandres kulturer.

HA skriver også at folk er bekymret for framtiden for sine barn og barnebarn pga. tilstrømmingen av fremmedkulturelle og muslimer. Hva slags liv skal de få?  Jeg er også bekymret, men det er ikke pga. alle som kommer til landet vårt. Jeg har gjennom bl.a. å være leksehjelp vært så privilegert å bli kjent med de fleste syrerne og eritreerne som har kommet til vår kommune, også mennesker fra andre nasjoner. Mange av disse har beriket mitt liv med bl.a. sin åpenhet, varme, gjestfrihet, omtanke, humor og høflighet. Mine barnebarn må gjerne vokse opp med slike medmennesker rundt seg.

Den største bekymringen min (som egentlig ikke har noe med denne saken å gjøre) er hvordan det skal gå med jorda vår. Det virker som hverken vi eller politikerne er villig til å forandre og gjøre det som skal til for å hindre store klimaforandringer og ødeleggelser. Hvordan blir det for våre etterkommere? En annen stor bekymring som er relevant i denne sammenheng, er at Norge skal lukke sine grenser for mennesker i nød. At vi blir oss selv nok. At barn skal vokse opp med voksne rundt seg som hetser, snakker nedsettende og fordømmer mennesker med annen kultur og tro. Som karakteriserer folk som gruppe og ikke ser enkeltmennesket.  Som sender hat meldinger, skaper frykt og på den måten truer ytringsfriheten. Det er jeg redd for. Hvordan kan barn bli tillitsfulle, glade og gode medmennesker med slik innflytelse?

I sitt siste innlegg med overskrift Fred i Syria, skriver HA noe som provoserer meg veldig. Han oppfordrer og og forventer at syriske flyktninger skal gå ut offentlig og takke det norske folk (skattebetalerne) og myndighetene for oppholdet før de drar hjem til Syria, noe som han nå synes de skal gjøre. I humanistisk og kristen tradisjon forventer vi faktisk ikke takk når vi hjelper mennesker i nød. Vi hjelper av plikt og medmenneskelighet. Å ydmyke mennesker med bl.a. slike uttalelser, tror jeg, bevisst eller ubevisst, har den hensikt å gjøre seg selv stor og god. Sannheten er at den gjør en smålig og liten.

Til slutt, Harald Andresen, vil jeg si at jeg tror Elie Wiesel hadde snudd seg i sin grav hvis han visste at hans kjente ord «Likegyldighet er våt tids verste fiende» ble brukt i den sammenhengen du har satt det inn i.

Og så til oss alle som skriver innlegg i aviser, på Facebook og andre sosiale medier: La oss se på det vi har skrevet og tenke oss om tre ganger før vi trykker på SEND. Er det sant? Er det nødvendig? Er det snilt?


Else Koren Nesheim