Jeg sitter her på vår balkong og fester et beundrende blikk bort på det som kanskje er Brekstads vakreste tre, blodbøka til stedets advokat. Et slikt tre er en åpenbaring verdt en ufattelig mengde kroner.

Men treet er ikke alene. Hva er det som gjør Brekstad til noe spesielt i forhold til andre lignende steder? I dag kan vi jo skryte av de nye boligområdene omkring Hovdtåa. Fantastiske muligheter for utsikt, men kanskje litt preg av utkant?

Så la oss holde oss til gamle Brekstad. Da vil noen framheve den lange gata. Fosens eneste, vil noen si. Meieriet og muren mot gata. Unikt! Stasjonsbygningen til krigens jernbane. Den åpenbare bøyen i gata. Alt dette er med å skape den trivselen som vi er avhengig av for at folk skal trekkes hit og la pendelen stoppe her.

Men mer enn noe annet er det de store trærne, gjerne platanlønn, som gir Brekstad sin egen karakter. Man må gjerne sammenligne med andre tettsteder her omkring, så vil man se at Brekstad står i en særstilling. Snur jeg blikket nedover gata, ser jeg hvordan 80 år gamle trær ruller utover og mykner inntrykket av skarpe kanter og hustak. Den lille skogen i Meieriparken har samme virkning. Men det som kanskje aller mest bidrar i så måte, er det lille «parken» nederst i gata, fra Barrock og sørover.

Og det er platanlønna, uansett om den er aldri så svartelistet, som skaper den unike følelsen av bytrivsel. Noen, kommuner så vel som private, har forsøkt seg med andre treslag, men det blir aldri det samme. Vi ser svenskasal flere steder, men den blir aldri noe annet enn en stor busk. I selve gata ble det også plantet rogn, men den tåler lite, og blir dessuten ikke eldre enn et vanlig menneske. Det er ikke med og binder sammen i går, i dag og i morgen. De fleste er borte i dag, Det er forskjell på trær. For eksempel sies det om eik at den vokser i 300 år, modnes og formeres i 300 år, før den dør sakte i 300 år. Da kan man snakke om sammenheng og historiens sus. Så la de som vet hva et tre er, få være kirurg. Slipp ikke kvakksalverne til!

Man tynner inne i krona. Man fjerner eventuelt greiner nedenfra. Og man kutter aldri toppen av et tre! Ta en tur i Yrjarsgata og se hvordan det skal gjøres. En gammel historie handler om trær. Det var gårdsbestyreren som leide hus av odelsbonden. Men det sto et stort tre inntil husveggen, og bestyreren gikk til bonden og klaget sin nød. Noe må gjøres, sa han. Ja, ja, bonden, men tida gikk og intet skjedde. Da tok bestyreren opp temaet på nytt. Noe må gjøres, sa han. Dette gjentok seg flere ganger, uten noe resultat. Til slutt kom bestyreren og slo i bordet. Ja, ja, sa bonden, det blir vel ingen annen råd: vi får flytte huset! En liten fortelling om et tre, selvsagt. Men også en historie om holdninger – om hva som er viktig. Og man slår seg ikke ned på skyggesiden av et stort og flott tre – hvis sola er det som blir prioritert i ens liv.

Brekstad er Brekstad på grunn av sine trær. Plant nå. Det tar lang tid før treet har en historie å fortelle!

Dagfinn Aune