Det var natt. Jeg hadde vondt i brystet. Hvor vondt skal en ha før en ringer etter hjelp? Plutselig var jeg liten, usikker, skjør og engstelig selv med Tores trygge hånd rundt min. Vi ringte. Så kom de, tre, ikke hvitkledde, men rødkledde engler med ambulanse. De var vennlige, rolige og utstrålte en trygghet på at de visste hva de skulle gjøre. Og jeg følte meg trygg.
De gjorde sine undersøkelser mens de pratet med meg. «Hva tenker du nå?» spurte en av dem. «Akkurat nå tenker jeg at jeg er veldig glad for at jeg bor i Norge!» svarte jeg. Det er fantastisk. Vi ringer. Hjelpen kommer. Og vi får ikke engang en regning! Jeg betaler jammen meg skatten min med glede. Og jeg blir litt arg når de store overskriftene i VG og Dagbladet lyser mot meg: «Hvordan spare på skatten?» Når politiske partier vil gi skattelette til de rike, skjønner jeg ikke tankegangen. Vi bør kunne bidra til de flotte velferdsordningene i Norge med den yteevnen vi har.
I natt var jeg veldig takknemlig for at jeg bor i Norge. Men stolt av det er jeg ikke lenger. Regjeringens flyktningepolitikk bl.a.., utsending av mennesker som har bodd her i årevis, vanskelige og strenge familiegjenforeningsregler, mangel på omsorg for uretturnerbare asylsøkere, politikeres negative omtale og holdninger til muslimer.
Alt dette gjør meg flau, sint og trist, og jeg er ikke stolt av å være norsk. Uganda er kåret til Afrikas vennligste land. Det er vel neppe noen andre land som tar i mot flere flyktninger enn dem. Norge er kåret til verdens lykkeligste. Jeg skulle ønske vi var verdens mest vennlige land. Lykken gjelder oss selv. Vennligheten retter seg mot de andre.
En stor takk til de tre som kom til oss i natt. Takk for roen, kompetansen, tryggheten og vennligheten. Jeg sov godt resten av natten.
Else Koren Nesheim