Vi som vokste opp i en tid med rasjoneringskort, oppsydde og omsydde klær, heimlaga pinnasko eller tresko, gjør oss mange refleksjoner.

Forsøpling

Ikke minst dette med rivning, brenning og sanering av flotte funksjonelle hus og bygninger.

Det klages over forsøpling i natur og langs strender. Det kan jeg etter selvsyn underskrive. Jeg bor om sommeren på ei øy, på vesthitra, tidligere Bispeøyan skolekrets med sine øyer, holmer og skjær. Der er det stappfullt av all verdens søppel. Spennende å leite rak, og vi har mange ganger lasta båten full. Men det mest skadelige søppelet blir jo liggende igjen som et symbol på kast og hiv.

Rivning av bygg

Dette med bygninger: Tar utgangspunkt i striden om videregående skole i Indre Fosen. Forstår det slik at det flotte eldrehjemmet i Vanvikan blir ofret. Har selv vært der noen ganger på besøk og sett betydningen det har for beboerne.

Det virker som det er mye prestisje i denne saken. Viktig å få et signalbygg å henge sin karriere på. I så fall ikke enestående i vårt samfunn.

Men når det gjelder skoler er det jo det man lærer som er viktig.

I vår barneskole på 40-50-tallet lærte vi i første time: Ikke lyve, ikke stjele, ikke drepe, ikke vitne falskt, ikke begjære det andre eide.

Lurer på om slike ting får prioritet i dagens smarte og selektive lærerplaner. I så fall har mye falt på steingrunn, når det gjelder respekt og folkeskikk.

Det digitale samfunnet

Gammeldags og utdatert som jeg er har jeg vanskeligheter med å orientere meg i dagens digitale samfunn. Der det før var service-kontorene med mennesker av kjøtt og blod, får du nå en telefonsvarer fra Langtvekkistan uten lokal kunnskap.

Har forgjeves forsøkt å oppsøke lensmannskontoret, men stengt.

Kanskje sitter de i pansrede biler med skuddsikre vester fartende rundt på jakt etter kjeltringer.

Leger og fastleger: Ringer til oppgitte nummer og gir beskjed om bosted og lokal tilhørighet men vedkommende er tydeligvis ikke geografisk oppdatert. Har skifta fastlege og to ganger havna i Leksvik. Slik vegen er nå blir det seks mil ekstra vei, med det utslipp det medfører.

Sparekniv og effektivisering

En eldre mann her i Skaugdalen skulle tinge skyss for sin kone som sitter i rullestol, for legebesøk. Vedkommende som svarte spurte om hun ikke heller kunne benytte toget. Han var sikkert en velutdannet person med sparekniven som mål. Men mannen som ringte kunne oppdatere eksperten med at NSB aldri hadde hatt noe jernbanetilbud på Fosen, i alle fall ikke noe sidespor til Alsethmarka.

Jeg har skrevet ned en god del om dette med effektivisering og sentralisering på godt og vondt. Ikke minst om det som har skjedd i kjølevannet av dette. Skrev en gang en sang som er beslektet med en del av det jeg har omtalt.

«Hiv skiten!»

Sænga å a bæssmor

1. Det fins ei sæng, som bær så mange minna,

vi minnes slik ho stod da vi va små.

Der låg a bæssmor med så bleike kinna

og kjære ting sto roint i kvar ei krå.

Ja minnan kjæm og tåran bære trille.

Det e så my vi ailler rakk å sei.

Men kolles tru vi ho ha villa sakt det

Om hu ha sjett oss no på våres vei.

2. Så skoill det rivas, stua vart i veia.

Ho bæssmor skoill itj få sett minne stå

Nei, huset det vart ståan midt i leia

Fer trasén der kor motorveien skoill gå.

Ja slik e livet her på denne jola

At følelsån dæm ofres lett fer pæng

Kæm tænke vel i bil på autostrada, der låg a bæssmor i ei gamme sæng.

3. Ho vest så my, å du koinn bærre spør a

Og hennes visdom det va hennes liv.

Ho gikk i spor te dæm som ha gått før a

Og lært og sank, istan fer kast og hiv.

Ei lita vis, du ha fortjent ei samle

og alle skoill ha songe den i kor,

og alle skoill ha vefta med ei palme

og sagt, du bæssmor, nei kor du va stor.

Martin Hegerberg