Vi bombarderes i dag med levende bilder og inntrykk fra hele verden når større hendelser finner sted. Gjerne på direkten. Tenk bare på terrorangrepene 22. juli 2011 her i Norge og terrorangrepene mot Verdens Handelssenter i New York og Pentagon 11. september 2001.
Vi lever i en helt annen mediehverdag enn for bare noen tiår tilbake. Da jeg vokste opp var det to store katastrofer som gjorde uslettelig inntrykk: Rissaraset 29. april 1978 og vulkanutbruddet fra Eldfell 23. januar 1973 som rammet Heimaey. Og det var nettopp de levende bildene som bidro til å gjøre disse to naturkatastrofene så skremmende.
Rissaraset for 40 år siden fikk jeg først høre om fra voksne, som hadde fått vite om hendelsen på radioen. Dette var lenge før video og smarttelefoner var oppfunnet, men tilfeldighetene gjorde at to smalfilmamatører denne gangen for aller første gang klarte å filme et kvikkleireskred. Filmklippene som snart nådde NRK Dagsrevyen, er den dag i dag berømte. I ettertid av raset ble det nærmest en folkevandring til Rissa, fra både ellers i Fosen og utenfra, for å se på ødeleggelsene. Majoriteten, undertegnede inkludert, fikk se dette fra motsatt side av Botn.
Når det gjelder vulkanutbruddet på Heimaey, den største øya i Vestmannaeyjar-øygruppen ved Island, så måtte hele øyas befolkning på 5000 innbyggere evakueres. Dette var en naturkatastrofe som strakte seg lenger ut i tid og som dermed ble foreviget på film av massemediene. Fellesnevneren for både denne katastrofen og Rissaraset, var naturkrefter som formelig slukte heimer og truet liv. Det var lite annet å gjøre enn å rømme for dem som befant seg der.
Selv om vi i dag nærmest får katastrofene daglig på tv-skjermene, tror jeg det er viktig å snakke med barn om mye av det som blir presentert og sette det inn i en forståelig sammenheng.
Terje DybvikRedaksjonssjef