Nå må pengene omdisponeres til billigere prosjekter. Pendlere fra Stadsbygd og Rissa har nå en stund betalt for en vei de trodde de ville få. Den får de ikke. Veien blir for kostbar og veien har lav prioritet. Men noe må betalerne få tilbake.
I leserinnlegget fra Karl Idar Frengen 16. februar påpeker han akkurat dette, hvordan det går an å vri seg unna forpliktelser. Etter regelverket skal: «De som betaler bompenger ha nytte av prosjektet», men jeg har lyst til å spørre: Hvilke nytte er den beste for oss som bor i Stadsbygd / Rissa? Vi må tenke på mer enn bare «bilveg»!
Det er uforståelig for meg at det fokuseres kun på å bygge bilveg uten å ta med gangveg i planene. Hva med å tilby noe så verdifullt som en gang- og sykkelveg også?
Jeg kjører veien mellom Rørvik og Stadsbygd nesten hver eneste dag og drømmer om å sykle denne. Men jeg ønsker at dette skal handle om alle de jeg møter langs denne strekningen. Jeg har møtt en del dristige mennesker langs veien. De er ikke dristige fordi de oppfører seg feil, men de er dristige fordi de lever ut verdien og livskvaliteten de får ved å holde seg i aktivitet langs vegen. Noe jeg beundrer dem for. Men de har ikke noe annet alternativ i en hektisk hverdag enn å utføre det på vei til jobb, til trening, til naboen eller til bussen. Alt dette langs en trafikkert og livsfarlig bilvei.
Hvorfor skal alle disse menneskene bruke en farlig veg til dette? For to uker siden skrev FF om en som mistet førerkortet i Vemunstadsbakken. Han kjørte 90km/t i 60 sonen. Det er ingen endring fra tidligere år kommenterte politimannen som tok beslaget. På samme vegstrekning en uke etter kjørte en mor med barn av vegen og havna i fjæra. Dette er heller ikke første gang. Og blir strekningen utbedret til en god veg, skjer det samme som på strekningen mellom Rørvik og Vanvikan. Det blir en enda farligere veg med muligheter for enda større hastigheter.
Hva med å kun utarbeide deler av vegen og i tillegg gi folk en mulighet til å benytte seg av en skatt av en gangveg? Ved å gjøre fremkommeligheten god både for rullestol og barnevogn langs sjøen, legges forholdene til rette for et inkluderende nærmiljø. Hverdagsaktivitet betyr mye i forhold til dødelighet! En undersøkelse av 5700 friske menn som ble fulgt gjennom en årrekke, viser til at kun lett aktivitet minst fire timer i uken gav hele 35 % reduksjon i dødelighet sammenliknet med de inaktive!!!!
Her er små fortellinger om de jeg møter: Jeg treffer nybakte mødre og fedre med barnevogn fordi det ikke finnes noe alternativ for å trille gode runder uten å gå langs vegen. Jeg møter foreldre på sykkel med barna som skal til barnehagen bak i sykkelvogna. Det er ofte dobbeltvogner som stikker langt ut i vegbanen. Biler bør ikke kjøre forbi uten at de har tilstrekkelig sikt. De aller fleste overholder det, men da dannes det kø. Kø skaper irritasjon og kanskje uaktsom kjøring for de som skal rekke ferga. Barn som går av bussen, må gå et lite stykke langs veien for å komme hjem. Disse har god opplæring og går langs jordene eller oppi brøytekanten. Hvorfor i alle dager må barn gå oppi brøytekanten for å komme seg hjem?!
Jeg møter barnehageansatte som går langs veien for å komme seg til jobb og fergemannskap kommer til jobb på el-sykler. De bruker arbeidsvegen på å trimme. Barn fra skigruppa staker av gårde på rulleski for å trene. Skibygda Stadsbygd, Rissa og Vanvikan har stolte skitradisjoner og trener i sommerhalvåret på rulleski. Det finnes overhode ingen gode rulleskigangveger i nærheten. Gangveger med variert terreng. Er det virkelig sånn at barn må trene rulleski langs vegen?
Bestemor skal til naboen for å låne melk. Bestemor er dårlig til beins og har ingen steder der det er enkel tilgang på gangvei for å gå en tur uten å sette livet på spill. Trimmere løper til trening. Pendlere til byen hiver seg på sykkelen isteden den dagen med sol og racing syklister fra Trondheim. Alle beveger de seg langs en veg der fartsgrensa kun sees på som et forslag.
Synergieffekten er ikke bare gladere og mer levedyktige mennesker, men det blir plutselig umåtelig lett for Trondheimsfolk å få en kysttur på sykkel fra Rørvik fergeleie til museet Kystens arv og samtidig oppleve en hel haug av kulturminner, botanikk og geologi. Pendlere får et trygt og godt alternativ til sykling på Fosensiden. Bestemor og andre som kan være dårlig til beins eller sitter i rullestol, har et turalternativ og tilgang til et turområde for de som ikke har mulighet til å dra langt av sted for å komme seg ut på tur. Indre Fosen fokuserer stort på ski og kommende skistjerner kan bruke en flott gangvei som rulleskiløype. Vi får barna trygt av gårde til barnehage og skole.
Verdien av en gang og sykkelsti er uvurderlig! Selv bare en smal sti vil være nok til å heve livskvaliteten betraktelig. La oss satse på en kyststi/gangveg som kan brukes av alle!
Tine Larsen Angvik