De brukte penger på alt de hadde lyst på, og når det ikke var mer i kassen, gikk de bare til sin arbeidsgiver - innbyggerne - og sa: "Nå må dere betale meg mer."

Når Kommunen kunne, måtte vel også andre kunne det samme, tenkte Kari. Hun gikk og kjøpte flatskjerm-tv som var så stor at hun greide å lese teksten. Deretter gikk hun til NAV, som var hennes arbeidsgiver nå for tiden.

"Dere må betale meg mer, for jeg har kjøpt noe som jeg egentlig ikke har råd til," sa hun og smilte pent.

"Å nei, så enkelt er det nok ikke," sa NAV og ristet på alle hodene. Kari lærte av det også. Hun gikk rett til Kommunen og smelte brevet om eiendomsskatt i bordet.

"Så enkelt er det nok ikke å kreve mer penger, jeg betaler ikke!" sa hun selvsikkert.

"Det må du," svarte Kommunen rolig.

"Hvor mye får dere inn på eiendomsskatten? Åtte-ti millioner?" spurte Kari.

"Tja . . ." svarte Kommunen og dro på det.

"En million går sikkert med til å forberede innkrevingen og enda en til å gjennomføre og administrere den," trodde Kari.

"Det har vi ikke regnet så nøye på," sa Kommunen og klødde seg i nakken.

"Et par millioner i året brukes til å lønne ordfører og rådmann som vi kunne ha kuttet ut én av hvis vi hadde slått oss sammen med Ørland, og enda flere millioner slukes hvert år av unødvendige etatssjefer som vi kunne vært felles om. Ikke sant?" spurte Kari skarpt.

"Vel . . ." sa Kommunen og vred på seg.

"Og faktisk var det nettopp ordfører og rådmann som sørget for å stoppe sammenslåingen da de hadde sjansen," påpekte Kari. "De ville heller styre selv i noen år til og sende regningen til oss."

"Nå forenkler du veldig. Og forresten fikk vi jo ikke kommunesenteret til Botngård den gangen," minnet Kommunen henne på.

"Vi fikk en delt løsning da også," rettet Kari og hyttet med pekefingeren under nesen på Kommunen. "Med gode ledere ville begge rådhusene blitt fulle, akkurat slik de kommer til å bli med det nye forslaget - som nå støttes av de samme menneskene som skremte oss med alt mulig rart forrige gang! Den eneste forskjellen nå er at ordføreren og rådmannen muligens vil sitte i Botngård, altså i stedet for noen andre i administrasjonen. Har det så mye å si? Handler disse to mer på butikkene enn andre?"

"Det er fint vær i dag," sa Kommunen. "Skal ikke du ta og gå deg en tur, Kari?"

"Kan det rett og slett være dårlig ledelse som har kostet oss mange millioner, blant annet ved å trenere en sammenslåing som var fornuftig?" spurte Kari. "Kan det være dårlig ledelse som splittet innbyggerne og satte dem opp mot hverandre, i stedet for å samle folket og søke gode og praktiske løsninger?"

"Det kan du vel liksom ikke akkurat si, på en måte," sa Kommunen nølende og skottet over skulderen, der en dør sto på gløtt.

"Dere brukte store ressurser på å stoppe en kommunesammenslåing som jeg var for," sa Kari. "Jeg vil ikke betale for det."

"Vi brukte ikke noe på det," sa Kommunen og buktet på den lubne kroppen.

"Tror du jeg er dum?" spurte Kari.

"Vel . . ." sa Kommunen mellom tennene.

"Jo da, dere brukte selvfølgelig en masse arbeidstid og andre ressurser," slo Kari fast. "Dere hentet til og med inn to forsker-emissærer for å forkynne hvor utrolig dumt det var å slå seg sammen med noen. Fordeler fantes ikke! Sammenslåing ville gå ut over lokaldemokratiet, sa de samme menneskene som nå er for. Og for sikkerhets skyld ville de slett ikke ha noen motargumenter eller diskusjon under møtet. Var det av hensyn til demokratiet?"

"Skal du ikke gå en tur før det begynner å regne?" spurte Kommunen med et sukk.

"Jeg trodde det nesten ikke, da dere etterpå delte ut penger for å utrede bygging av flyplass på Tjønnstua!" sa Kari og stønnet. "Er det noe vi virkelig har her ute, er det vel flyplass?"

"Det var først og fremst motorcrossbane, og dessuten var det kun femti tusen kroner," unnskyldte Kommunen seg med.

"Femti tusen er ti års eiendomsskatt eller fire månedslønninger for meg!" Kari stirret utfordrende på Kommunen. "Har dere et holdningsproblem her?" spurte hun.

"Ikke vi," svarte Kommunen mutt.

"Jeg klarer ikke å betale eiendomsskatten, og jeg nekter å selge huset der jeg har bodd hele mitt voksne liv," erklærte Kari bestemt.

"Hvis du ikke betaler, blir det utpanting," svarte Kommunen og så ut til å være tilbake i komfortsonen.

"Ja, ja," sa Kari. "Dere får ta tv-en, så sparer jeg den fordømte lisensen også. Jeg må jo ikke se tv."

"Nemlig," sa Kommunen og smilte. "Det gjelder å prioritere, Kari."

Rune Angell-Jacobsen