Fra bomberegn til opprykkskrig

– Jeg studerte på universitetet til å bli sykepleier. Helt på slutten av det første studieåret ble en av mine nærmeste venner drept av en Assad-soldat. Jeg sluttet på dagen. Det var for farlig å være der. Man visste ikke om man kom til å leve eller dø, forteller Mustafa.

Borgerkrigen

Krigen startet som et opprør mot det sittende Baath-regimet, ledet av president Bashar al-Assad. Opprøret, som regnes som en del av  den arabiske våren, startet med demonstrasjoner, sultestreiker og andre former for forlenget motstand, men siden har det utviklet seg til kamper mellom regjeringssoldater og ulike væpnede opprørsgrupper.

– Krigshandlinger kunne oppstå hvor som helst, også på veien til og fra universitetet. Noen ganger kom jeg meg ikke hjem fra skolen fordi det var sammenstøt mellom soldater på veien. Det var helt normalt med bomber og granater på vei til og fra butikken, og noen ganger ble uskyldige rammet. Man visste aldri når bombene slo ned eller hvor skuddene traff. Én time kunne veien være stengt på grunn av krigen. Den neste kunne den være åpen igjen.

Hjembyen

– Man vet ikke hvilke grupperinger som er hvem. Man tar sjansen. Folk dør av både skudd og bomber. Dette skjer på gata. Uskyldige folk som bor i krigsområdet havner i kryssilden mellom Assad-soldater og andre grupperinger.

Mustafas familie bor i landsbyen Afrin, blant 350 000 innbyggere. Seks mil i retning sydøst ligger millionbyen Aleppo. Det er den byen som er verst rammet av borgerkrigen som har pågått i Syria siden mars 2011. Da borgerkrigen startet bodde det nesten fem millioner mennesker i den over åtte tusen år gamle oldtidsbyen. I dag er tallet godt under to millioner.

Innbyggerne er drept eller drevet på flukt.

– En gang søsteren min var hjemme måtte jeg hente henne. Bombene smalt rundt henne. De slo ned bare to hundre meter bortenfor oss. Fjorten mennesker døde. Det var farlig å bo der.

Ifølge Mustafa er alle syrere mellom 18 og 30 år pliktige til å krige for landet sitt.

– Er man mellom 18 og 30 år så må man krige, det er påbudt. Hvis man ikke kriger blir man tatt. Soldatene kommer og henter deg, og sender deg ut i krigen. Hvis én familie ikke har gutter, så må jentene krige i stedet. I dag er det mange jenter og damer blant kurdiske soldater.

Som akademier skulle i teorien Mustafa hatt mulighet til å søke om fritak fra krigstjeneste, men studentbeviset viste seg å være ingenting verdt.

– Faren min sa at jeg kom til å bli sendt i krigen. Han sa at vi måtte flykte.

Flukten

I 2012, på farens befaling, rømte Mustafa landet. Faren, moren og flere av søsknene ble igjen i det som skulle bli et krigsherjet og ødelagt hjemland.

– Broren min, søsteren min og jeg reiste til Izmir i Tyrkia. Landsbyen vår, Afrin, ligger rett ved den tyrkiske grensen. Vi kjørte bil til grensekontrollen og gikk over til fots.

Trygt inne på tyrkisk grunn gjaldt det å finne seg transport til nærmeste landsby.

– Det er én person som jobber på grensekontrollen som vet når det er trygt å gå over grensa. Vi måtte betale ham for å fortelle oss når det ikke befant seg soldater der. Da vi krysset grensa var det midt på natta, mellom ett og to en gang.

Mustafa og søsknene var tidlig ute. Det hadde enda ikke gått inflasjon i den slags tjenester.

– Den gangen kostet det nesten ingenting; kanskje ti dollar per person. Det var pappa som betalte. Men nå, i dag, koster det kjempemye. Kanskje så mye som tre tusen dollar per person.

Izmir

I den tyrkiske byen Izmir jobbet søsknene svart for å overleve. Det var knalltøft for en tenåring.

– Vi bodde to og et halvt år i Tyrkia. Vi lærte det tyrkiske språket, jobbet og tjente penger. Men det var ikke alltid at sjefen hadde penger, og da hadde vi heller ikke jobb.

Arbeidsbetingelsene var heller ikke de beste.

– Om vi skulle bli der så måtte vi ha jobb. Men det var tøft, for vi måtte jobbe tolv timer hver dag. Der var det ikke snakk om seks- eller åtte timers dager. De som jobbet svart måtte jobbe mye om natta, fra sju på kvelden til sju på morgenen. Det var vanskelig.

Søsknene ringte hjem til faren og fortalte at de ville bort fra Tyrkia. De var tre som hadde flyktet fra Syria i 2012, men de var fire som kom tilbake nesten tre år senere.

– Jeg møtte kona mi, Aisha Hassan, i Tyrkia, hvor vi jobbet sammen. Vi dro tilbake til Syria og giftet oss i oktober 2014. Etter den måneden har jeg ikke vært i Syria.

Farvel

Gleden over å være tilbake i hjemlandet ble kortvarig. Krigen herjet fortsatt. Mens ektefolkene «nøt» hvetebrødsdagene, dro søsteren og broren til Mustafa til Tyrkia igjen. Derfra gikk ferden videre, nord-vestover i Europa.

– De gikk til fots. Skal man komme seg bort så må man kjenne noen som kan hjelpe en. De betalte 5 000 euro for å komme seg til Hellas. Søsteren min dro videre til Tyskland med fly, men broren min fikk ikke kjøpt billett, så han måtte bli igjen.

Broren til Mustafa måtte gå fra Hellas til fots. Først til Makedonia, videre til Beograd i Serbia. Så til Budapest i Ungarn.

– Derfra kom han seg til Tyskland med bil, der hvor den andre broren min befant seg.

Imens, i Syria, bestemte Mustafa og konas familie seg for å følge etter.

Følge på fem

– Vi reiste med båt fra Tyrkia til Hellas. Vi ringte til en person og spurte om han kunne frakte oss over sjøen. Det kostet tusen dollar per person. Vi var førti stykker i båten, både voksne og barn. Vi var kjemperedde.

Den lille båten, som bare var fire, fem meter lang, brukte 45 minutter på å få samtlige flyktninger trygt over.

– Det var en bra båt og en bra person som fraktet oss. 45 minutter er veldig bra. Det var andre som brukte 6-7 timer. Vi hørte om andre som gikk tom for bensin og ble liggende og drive i sjøen i flere dager.

– Det er et sjansespill. Hvis båtføreren er til å stole på, så er båten som regel bra. Det var noen som falt i sjøen etter hundre meter. Jeg kjente to mennesker som druknet på den måten. Vi hadde flaks som ble med på en god båt.

Følget på fem fortsatte nord-vestover. Fra Hellas tok de buss videre til Makedonia. Derfra gikk det tog til Beograd i Serbia. Så langt hadde Mustafas nye familie tilbakelagt en avstand på over tre tusen kilometer.

– I Serbia hadde vi ingen problemer med politiet. Vi måtte vente der en stund for å få tilsendt penger. Vi kunne ikke reise med penger gjennom Makedonia, for der var det stor sjanse for å bli plyndret av landeveisrøvere. De visste jo at det kom flyktninger dit. Så de stod bare langs veien og ventet på å stjele pengene deres. De hadde kniver.

Flyktningene samlet seg i størst mulig grupper. Hvis de skulle møte på landeveisplyndrerne var de rede til å slåss.

Ungarn

I magyarenes hjemland var politiet klare til å stoppe flyktningestrømmen. Mustafa og kompani måtte operere raskt for å ikke bli stoppet på sin ferd. Igjen spilte flaksen på lag med dem.

– Vi hadde fått vite om en bensinstasjonen rett ved grensa, dit gikk vi for å finne noen som kunne kjøre oss til hovedstaden Budapest.

Helt vanlige personer med helt vanlige personbiler fraktet flyktningene, som nærmest var villige til, eller ble tvunget til, å betale hva som helst for å komme seg videre.

– Det var en som ville ha 250 euro per person for å kjøre oss. Det syntes vi var for dyrt. Da truet han med å ringe politiet. Det var mye politi der, så vi gjemte oss i skogen, før vi løp til bilen én og én. Hadde politiet sett hele gruppa, så hadde de stoppet oss.

Fordelt på to biler ble Mustafa og svigerfamilien skysset de femti kilometerne til Budapest i høy hastighet. I to forskjellige biler ble følget på fem splittet. Fra nå av var det bare Mustafa og kona.

– I Budapest kjente vi en person som kjørte oss inn i Tyskland. Dette er jo en virksomhet som er farlig for sjåførene også. Det er straffbart å bli tatt for å gjøre dette. Politiet beslaglegger bilen og deler ut bøter.

– Bilen kjørte veldig fort, og vi var veldig redde. Man vet jo ikke hvor man er på vei, og kjenner ingen. Man går bare bort og spør, kanskje svarer vedkommende «ja». Men man vet jo ikke om personene man oppsøker er til å stole på. Det er ren flaks om man kommer seg trygt frem.

Tyskland

Tyskland nærmet seg. I lomma hadde Mustafa telefonnummeret til broren. Men han hadde ingen telefon.På turen hadde Aisha Hassan dessuten rukket å bli gravid.

– Da vi kom til München spurte vi noen flyktninger om de kunne hjelpe oss. Vi fikk låne en telefon slik at vi kunne ringe broren min. De hjalp oss med billetter til toget, som skulle gå til Dortmund, der hvor broren og søsteren min befant seg.

Mens Mustafa og kona var på toget på vei til Dortmund, var svigerfamilien rett bak. De hadde ankommet München.

– Vi fikk tak i dem på telefon og snakket med dem via Facebook. De ordnet seg billetter og kom seg til Dortmund, de også. Så da møttes vi igjen der, på flyktningmottaket. Det var flaks.

Redsel

De hadde ikke satt seg noe mål for flukten, men i Tyskland følte de seg raskt utilpass.

– Vi hadde ikke tenkt på Norge. Planen var egentlig å være i Tyskland sammen med søsteren og broren min, i Dortmund.

Men de trivdes ikke i Tyskland. Nye flyttetanker meldte seg raskt.

– Vi likte ikke å være der. Det var så mye folk der, og veldig urolig. Det var politi overalt. Jeg ble redd av å gå der, på gata. Det var mange som drakk mye, og det var mange skumle folk.

Norge

Mustafa kom i kontakt med noen slektninger som hadde kommet til Lillehammer.

– Vi spurte hvordan det var i Norge. De svarte at det var litt kaldt, men at de hadde det bra der. Da bestemte vi oss.

Det var bare ett problem. Svigerfamilien hadde ikke noe ønske om å dra til Norge, og la press på Aisha Hassan. Mustafas svigermor ga datteren et ultimatum. Hun måtte velge mellom mannen sin og familien sin.

– De ville ikke flytte til Norge. De sa at det var altfor kaldt der. Hun ble sur. Hun sa at hvis Aisha Hassan ikke ble med dem, var hun ikke datteren hennes lenger.

Valget som Mustafas kone ble tvunget til å ta, førte til at mor og datter ikke snakket sammen på mer enn to måneder.

– Hun forklarte til moren sin at hun var gravid, og at hun måtte være sammen med mannen sin, men moren ville ikke høre.

7. august 2015, på bursdagen til Aisha Hassan, kom Mustafa og kona til Norge for første gang. I magen bar Aisha Hassan på lille Cevin, som var noen måneder fra å se verden for første gang. Flukten gikk endelig mot slutten.

– Da vi kom frem til Oslo fikk vi høre at Aisha Hassans familie hadde reist til Danmark. Hadde vi visst det hadde vi kanskje gjort ting annerledes.

Fra Dortmund gikk turen med tog til Hamburg, videre til Göteborg, over svenskegrensa og til Halden.

– Vi ble fraktet til Oslo i en politibil. Vi kom frem klokken 23 om kvelden. De sa at det var stengt, så vi måtte være på flyktningmottaket i to dager. Vi sov der mens vi ventet på tur. Det var fullt av flyktninger der.

Sunndalsøra

Etter to dager med venting ble to kjente navn ropt opp. Den rotløse tilværelsen gikk mot slutten.

– De ga oss klær og sko, for vi hadde jo ingenting. Vi ble fortalt at vi skulle til Hønefoss. En sjåfør kjørte oss dit. Der fikk vi beskjed om at vi skulle flytte til Sunndalsøra, utenfor Molde. Der skulle vi vente inntil vi fikk beskjed om hvilken kommune vi kunne bosette oss i.

Ferden fortsatte videre mot Nord. Mustafa og Aisha Hassan var ikke de eneste flyktningene som hadde blitt sendt dit. Det skulle vise seg å bli et problem.

– Det kom så mange flyktninger til et såpass lite sted. Jeg tror nok folk ble litt redde. Folk spurte hvor vi var fra, og vi svarte «Syria», men det visste ikke folk hvor var hen. Det ble for mange flyktninger. Folk hilste ikke og snakket ikke med oss.

Etter flere tøffe intervjurunder med UDI, som, ifølge Mustafa, var nærmest som forhør å regne, ble familien endelig innvilget oppholdstillatelse i Norge.

– De spurte oss hvorfor vi hadde kommet dit og hvor vi kom fra. Vi måtte snakke både på kurdisk og arabisk før vi klarte å overbevise dem om at vi var syrere.

UDI ble til slutt overbevist. Nå var spørsmålet hvor i Norge de ønsket å bosette seg.

– Vi sa at vi ikke kjente noen i Norge, så det spilte ingen rolle hvor vi skulle bo. Men vi ville ikke bo i en storby, ikke i Trondheim for eksempel. Vi ville bo på et lite sted.

Etter halvannen måned fikk de beskjed om at de skulle bosette seg i Osen kommune.

Osen

– Vi sjekket på Google hvor det var, og så at det bodde bare tusen mennesker der. Det var så få, så vi tenkte at der kunne vi ikke bo. Det var for lite!

Lillebroren Sabri hadde allerede ankommet Osen kommune en måned før.

– Han sa Osen var vakkert, og at det var bare snille og gode folk der.

Lillejenta Cevin ble født på sykehuset i Molde 22. desember 2015.

– Det første kona mi tenkte var at hun ikke ville bo her. Vi kjente ingen i Osen, og snakket ikke språket. Men nå vil jeg ikke bo noen andre  steder enn i Osen.

Da familien kom til Osen og slo seg ned i Sør-Trøndelags nordligste kommune, hadde de vært på sammenhengende flukt i nesten ett år.

– Vi fant oss til rette så fort. Vi har blitt tatt så godt imot og har blitt kjent med alle. Nå ønsker vi å lære oss norsk så bra vi kan. Derfor går vi på språkpraksis flere ganger i uka, sier Mustafa på utmerket norsk.

I 2018 håper Mustafa å gjenoppta sykepleierutdanningen på helse- og omsorglinja på Åfjord videregående skole.

Fotball

23-åringen legger ikke skjul på at han er fotballinteressert. Det har han vært så lenge han kan huske.

– Jeg spilte mye fotball som liten gutt i Syria, men under helt annerledes forhold enn her på Osen. Jeg spilte sammen med vennene mine i hjembyen. Vi hadde et eget lag og spilte i en lokal serie. Før serien startet samlet man inn penger i en pott, som gikk til laget som vant til slutt.

Mens håpefulle fotballspillere ønsker å spille på de store lagene for å tjene gode penger, måtte fotballspillere som Mustafa betale penger for å få spille med de beste.

– Jeg prøvespilte for et av de store lagene. Treneren sa at jeg ikke var god nok, selv om han ikke hadde sett meg spille. Min eldste bror snakket med dem etterpå, og de sa at jeg måtte betale for å spille der.

I Syria er det helt vanlig at treneren opererer på den måten.

– Han tar pengene selv og stikker dem i egen lomme. Betaler man treneren så får man være med på laget. Dette er jo i utgangspunktet forbudt, men om man går til politiet og anmelder ham, så betaler treneren politiet - og så er det greit. Det er veldig korrupt.

Uten å bestikke treneren har Mustafa greid å spille seg inn på A-laget til fotballaget Bjørgan, som er innblandet i kampen om opprykk til 4. divisjon. Mens flere av medspillerne er forholdsvis lunkne til tanken om opprykk, er Mustafa ikke i tvil.

– Jeg må vinne. Jeg hater å tape. Hvis jeg leker med venner, blir jeg kjempesur hvis jeg taper. Jeg tenker bare på å vinne. Sånn er det på fotballbanen også.

I 19-0-seieren over Tiller scoret han sitt første mål for klubben.

– Jeg håper vi greier å rykke opp. Det er målet. Det er viktig for meg. Vi må gå i krigen!

LES FLERE PORTRETTER: Møt den nye Mascot Høie-sjefen Glenn Andersen