Det er kanskje lov å slå på tangentene med knyttet neve når man vet hva man gjør, spør Fosna-Folket Kari Engelund Mathisen, i styret i Ørland bluesklubb etter at Lala and The Swee Tones nettopp har hamret seg ferdig i Ørlands kommunestyresal.

- Vi forsterket el-pianoet i forkant. Vi vet hvem vi har med å gjøre her. Var det ikke tøft, svarer Mathisen.

Fredag dro Lala også med seg pianist Morten Lien Larsen opp fra salen til scenen for å spille om kapp på klaviaturet.

Blues kan være mye forskjellig.

Silo Foto: Jakob Ellingsen

Unge fremadstormende

Først på fredagens bluesprogram sto det norske bluesbandet Silo. Sistemann i bandet fylte nettopp 18 år, viser ørlandspublikummet hvorfor de ble årets Union bluesband i regi av Norsk bluesunion i fjor.

Egenskrevne boogie- og nesten funk-inspirerte låter med engelske tekster sto på programmet sammen med egne versjoner av klassikere av alt fra Eric Clapton til Elvis Presley.

- Har dere det bra, spør vokalist Halvor Nesbakk tidlig på kvelden.

Det er en forventningsfull stemning for hva en lang blueskveld vil bringe med seg de neste seks timene. Publikum er klare, bekreftes det fra salen.

Og de lar seg imponere av del av fremtiden i det norske bluesmiljøet. Ikke minst lar de seg fenge av Iver Strand Sennesets gitarsoloer, som kanskje er der de tekst-drevne låtene er på sitt blåeste.

Publikum strømmer ned i kjelleren på Ørland kysthotell selv om klokka enda ikke er 21.

Silo har rukket å slippe ut sin første plate selv om ingen av bandmedlemmene har fylt 20 enda.

Silo Foto: Jakob Ellingsen

Kazoo og vaskebrettsolo

Kjellerscenen Silo åpnet kvelden på er satt av til norske bluesartister for kvelden.

Neste gruppe ut har tatt turen over fjorden fra basen i Trondheim.

- Vi er fire litt sjenerte karer egentlig, tre av oss, sier Dockery Dawgs-vokalist Geir Engen Hansen om seg og sine trønderske bandkollegaer.

Dersom det er tilfellet, vises det ikke fra scenen. Det kommer egenskrevne låter fra høstens nyslupne album med et lydbilde som også hadde hørt helt naturlig hjemme blant arbeiderne i et jernbaneprosjekt i USA på 1920- eller 30-tallet.

Bass og perkusjon legger et bakteppe der man lett kan tenke seg at jernbanesvillene ruller forbi under publikum.

Stemningen blir godt hjulpet av en kazoo- og vaskebrettsolo som følges av en ren vaskebrettsolo der Hansen tar i bruk både brett og vaskebrettets ramme.

Dockery Dawgs Foto: Jakob Ellingsen

Clarksdale

Tilbake til energisk hamrende bluespiano med Lala Craig og The Swee Tones.

Etter et par solonummer med bare piano og egen stemme gjør Craig om på planene.

- Jeg kan ikke skrive ned en settliste og bare følge den. Det er bare ikke i hjertet mitt, sier hun til publikum.

Egentlig hadde hun planlagt et par nummer til alene ved tangentene før hun drar bassist Heather Crosse, gitarist Dan Smith og trommis Lee Williams opp på scenen.

- Det er så mye publikum her allerede selv om det er tidlig på kvelden, så det skipper vi. Opp på scenen folkens!

I et sett med bare Craigs egenskrevne musikk med unntak av den aller første låta, får publikum et innblikk i livet til den energiske damen som i en alder av 42 år flyttet fra livet i Sør-California for å bli bluesmusiker «i deltaet», som blueskjennerne omtaler utløpet for Mississippi-elva.

Både Craig og The Swee Tones har basen sin i en av bluesverdenes hovedsteder, byen Clarksdale i delstaten Mississippi i USA.

Leder

Lala styrer bandet med jernhånd fra scenen. Smith får to slags varsel om at han skal ut på en ekstra gitarsolo som slett ikke var planlagt på forhånd.

Da er det greit for bandlederen å ha musikere som ikke trenger lenger varsel. Håndsignaler viser endringer i planene. To, fire, én, fem. En akkordrekke for hvordan låta man nettopp har begynt å spille formidles mens Craig synger det første refrenget.

Det er en nerve på scenen. Crosse smiler litt nervøst i noen sekunder. Å ja, sånn vil hun ha det denne gangen, virker det som Crosse tenker mens hendene beveger seg over strengene.

Nervøsiteten forsvinner ut av smilet. Det lekes på scenen. Svetten spruter mens Craig sitter barbeint bak pianoet og hamrer ut en solo.

De blå tonene blues kjennetegnes av ligger ikke på den vanlige skalaen. Det er en utfordring for bluespianister. Det går ikke an å slå på en tangent som ikke finnes midt mellom de to som ligger som valgmuligheter foran en.

Lala Craig har funnet sin løsning: Trykke ned flere tangenter ved siden av hverandre der det kunne vært behov for en i mellom.

Under applausen mellom to låter med tekster som har utgangpunkt i Craigs liv, spør Crosse om neste låt litt på forhånd.

- Just don't worry about it, sier bandleder Craig og dirigerer i gang neste låt.

Det er et betimelig spørsmål. Hvorfor engste seg når det ordner seg om en takt eller to?

Foto: Jakob Ellingsen

Opp med seg

Craig ser bluespianist Morten Lien Larsen blant publikum. Han kommanderes opp på scenen midt i en sang for å spille firhendig på samme klaviatur.

Publikum applauderer og plystrer enda mer etter låta er ferdig.

- Jeg drar deg opp minst en gang til, sier Craig til Lien Larsen før hun dirigerer ham ned igjen.

Svetten spruter. El-pianoet får gjennomgå. Neste sang på programmet er «sangen Heather (Crosse) kaller sangen fra lydsjekken tidligere».

Den handler om å fly til Norge og synge om hva Craig føler. Craigs mørke, raspete stemme har behov for korister, ifølge henne selv.

Hun peker ut med begge hender og tar en kort pause fra pianoet midt i et refreng. Bare trommis Lee Williams rekker frem til mikrofonen for å kore første gang. Ved neste passering to sekunder senere er fire stemmer på plass.

Hvordan er tidsskjemaet? Lien Larsen lirkes opp på scenen. En bruskasse settes på høykant så det nå er to pianokrakker på scenen. Det filmes fra flerfoldige mobiltelefoner.

- Har vi tid til en siste låt, spør Craig Syver Srøbka, i styret i Ørland bluesklubb.

- Go for it, er svaret.

Det gjør de.