I januar 1969 ble Marianne født i Trondheim, som den yngste av tre søstre. Faren var flyver i Forsvaret, og familien var alt flyttet til Sandnes før hun ble døpt. Første klasse gikk Marianne på Andøya, andre klasse gikk hun på Marienlyst i Oslo.

- I forsvarsfamilier den gang, var det ofte sånn at mor var hjemmeværende og ble med på flyttelasset med barn og dyr. Slik var også min barndom. Etter Oslo ble far ble nestkommanderende ved Luftkrigsskolen i Trondheim, så vi flyttet tilbake dit, sier Marianne.

Foreldrene skilte lag med mens Marianne fortsatt gikk på barneskolen. Hun ble boende med moren og fullførte videregående i Trondheim.

- Jeg hadde lyst til å bli skuespiller en periode. Ved Huseby ungdomsskole satte vi opp musikaler. I 8. klasse spilte jeg i Spellemannen på taket og i 9. klasse satte vi opp Tolvskillingsopraen. Etter videregående tenkte jeg tanken å søke på teaterhøyskolen, bli arkeolog, lærer, marinbiolog, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg ville, sier Marianne.

Marianne (4) Foto: privat

Fra et laboratorium til Miami

Mormoren jobbet som sekretær ved Radiologisk datering NTNU, og Marianne fikk jobb som laboratorieassistent der hun jobbet med karbon-14 datering av av organisk materiale. Hun ble immatrikulert som student og fikk føle på hvordan det var å sitte i en sal med 150 andre studenter som fikk den samme forelesningen levert.

- Vi var tre assistenter som jobbet med de ulike delene av dateringsprosessen. Vi fikk eksempelvis ben fra arkeologiske utgravninger, som vi knuste og brant og lagde gass av. Denne blir datert ift mengden radioaktivitet iht halveringstiden for karbon etter at organismen er død. Det var kjempeinteressant å være med på. Gjennom en som jobbet i avdelingen fikk jeg tilbud om å være au pair i Miami i Florida i et år. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Det ble første gangen jeg flyttet hjemmefra og til en helt annen kultur.

Familien hun jobbet hos hadde to gutter. Marianne hadde ansvaret for å lage frokost, smøre matpakker, levere på skolen og hente. Vaskehjelpen vasket, og gartneren stelte hagen.

- For en mulighet. Den gangen var det ikke så vanlig å flytte over Atlanteren eller til en helt annen kultur. Nå er verden blitt mer global. Jeg hadde tid til å ha en ekstrajobb på et spisested som het Ciao Bella som lå på det hete stedet Coconut Grove i Miami. Jeg hadde også kontakt med en venninne på den norske paviljongen i byen og kontakt med mange andre nordmenn der, forteller Marianne.

- Jeg husker veldig godt at filmen Veiviseren hadde premiere i Miami det året. Nils Gaup kom for å kaste glans over arrangementet med de andre celebritetene. Å være 19 år og hilse på ham var stort. Jeg hadde et fantastisk år. USA er «The land of Dreams» men man ser også hva som ikke fungerer i samfunnet der, mimrer hun.

Lagbilde for Trondheims-Ørn i Norway cup 1984. Marianne nederst til høyre. Foto: privat

-Finne på noe fornuftig

Født inn i en forsvarsfamilie, der ikke bare faren var militærpilot, men morfar var distriktssjef for Heimevernet i Trøndelag i sitt yrkesliv, hadde Marianne vært HV-ungdom.

- Jeg måtte begynne å finne på noe fornuftig etter tiden i USA. Jeg søkte på HV-USK (red. anm: Heimevernets kurs som utdannet utskrevne sersjanter). Det var selvfølgelig fordi jeg kjente Heimevernet gjennom HV-ungdomsavdelingen og min morfar, sier Marianne.

- Året var 1989 og jeg var på Kongsvinger festning. Jeg var under befalsutdanning da Berlin-muren falt, men var ikke så opptatt av den sikkerhetspolitiske situasjonen eller utviklingen. Det disiplinerte og trygge opplegget i Forsvaret der man kommer til et organisert opplegg, med kost og losji, uten studielån og med stor trygghet, det passet meg bedre enn møtet med universitetet som labassistent og student, sier hun.

Marianne som elev tidlig i sin militære karriere. Foto: privat

Fly

Etter fullført befalsutdanning sto Marianne igjen overfor retningsvalg.

- Jeg ble kjent med en norsk privatflyger mens jeg var i USA og han åpnet døren for muligheten med det å fly. Jeg hadde aldri flybilder på veggen eller modellfly på rommet, men tenkte «fly? Hvorfor ikke?» Det var alltid et alternativ for at man kunne gjøre noe annet senere.

Marianne søkte både militær og sivilflyskole, og også på flygelederutdanning.

- Jeg kom ikke inn til opptak for flygelederskolen fordi jeg ikke var moden nok. Jeg fikk tilbud om opptak både til sivil og militærflyskole. Jeg valgte det militære. Det var gratis og fortsatt føltes det trygt. Jeg hadde litt mer informasjon om hvordan det var som transportflyger sivilt og tenkte at det var flere flytyper man kunne fly i Forsvaret.

- Når man er i den alderen velger man kanskje andre veier enn man hadde valgt annerledes om man var eldre. De yngre på stasjonen i dag velger også nye veier ettersom hva som interesserer og motiverer. Det er herlig. Det er sånn det skal være.

Det var rundt tusen personer som søkte, hvor rundt 400 ble invitert til opptaket og 19 kom inn. Blant dem var Marianne

.

Marianne som fersk F-16 pilot i 1994. Foto: privat

Utsiling

- Livet mitt sto ikke og falt på om jeg kom inn og fikk bli pilot. Det var det kanskje mange andre som hadde en drøm om. Jeg hadde befalskurs fra Heimevernet i ryggsekken, og om jeg skulle gjette, kom jeg kanskje inn fordi jeg hadde et litt annet perspektiv, sier Marianne.

Befalskurset hun hadde gått i Heimevernet holdt ikke for Luftforsvaret, og Knutsen gikk nytt befalskurs på Værnes. Samtidig forberedte hun og de andre utvalgte seg på flyskolen.

- Det er en veldig prestasjonsrettet utsiling av kandidater underveis, det handler ikke om å bare lære seg å fly, men også håndtere multitasking, disiplin, presisjon og prestasjonspress, sier Marianne.

Mange vil nok forestille seg utsilingen mot å bli pilot som den amerikanske storfilmen «Top Gun» fra 1986, der Tom Cruise og de andre Hollywood-stjernene trener på å bli de beste jagerflypilotene i den amerikanske marinen.

- Top Gun er veldig Hollywood. Det er ikke så glamorøst. Den harde virkeligheten er at man legger høyt press på elevene for å se om de kan fly under nettopp høyt press. Det er en hard skole. Får du det ikke til, får du ikke lov til å fly lenger. Da må finne på noe annet, sier Marianne.

Spesialisering

Av kullet på 19 piloter hadde Norge seks plasser til å utdanne jagerflypiloter i året. Luftforsvaret kjøper utdanningen på en militær flyskole i Texas i USA, på lik linje med mange andre NATO-land.

- Jeg så for meg å fly Sea King redningshelikopter. Å redde mennesker, sier Marianne.

Etter flyskolen tilbragte pilotene et år på Luftkrigsskolen der de ikke visste hvilken flytype de fikke tildelt. På det øverste nivået av en rangeringsliste av pilotene, får noen få velge hvilken flytype de skal spesialisere seg i. De andre får tildelt sin spesialitet.

- Jeg fikk velge, og kollegene mine overtalte meg til jagerfly. Som jagerflyger er man del av et stort apparat og ofte komplekse operasjoner med mange avdelinger involvert. Konseptet er at vi aldri flyr alene, vi er to eller flere, og samarbeider ofte sammen med andre flytyper, bakkestyrker og sjøstyrker.

- Å fly går veldig mye etter timing og posisjon, å være på riktig sted til riktig tid slik at operasjonene gjennomføres som planlagt. Det er en fantastisk følelse når alt går etter skjemaet og fungerer som det skal, men det er helt grusomt når man har en dårlig dag og ligger bak skjemaet hele veien, sier hun.

På folkemøtet om utbyggingen på flystasjonen før sommeren orienterte Marianne om flygemønster og svarte på spørsmål fra salen. F.v: Olaf Dobloug i Forsvarsbygg, Hans Kristian Norset i Støygruppa, Ørland-ordfører Tom Myrvold (H) og Marianne Mjelde Knutsen. Foto: Jakob Ellingsen

Etter ventetjeneste i påvente av ledig plass i Texas, og så 13 måneder på kampflyskolen, vendte Marianne tilbake til Norge som jagerflyger.

- Turen gikk til Rygge for å lære å fly norske fly. Først et halvår med F-5 fly på Rygge, så et halvår med opplæring i F-16. Fra 1990 til 1995 levde jeg med krav der man kontinuerlig skal bestå nye prøver. Jeg ble vingmann og ble endelig kvitt elevstempelet. Jeg ville til Ørlandet for å komme hjem igjen nært Trondheim og har vært her siden, forteller Marianne.

Noen pauser fra Ørlandet har det blitt med to år ved Luftkrigsskolens andre avdeling og ytterligere videreutdanning i to år med stabsskole i USA.

I 1999 giftet Marianne seg med kjæresten hun møtte på Luftkrigsskolen. Sammen fikk de Thea-Marie i 2001.

- Man flyr ikke jagerfly når man er gravid. Etter barselperioden hadde jeg ikke flydd på 10 måneder og vi delte svangerspermisjonen 60/40 så jeg kunne begynne å fly igjen. Fokuset for Forsvaret er å få en flyger tilbake til operativ status, så alt var lagt til rette for å komme seg på vingene igjen. Jeg fikk ammepermisjon midt på dagen når jeg trengte det, sier hun.

- Med utdanning, annen tjeneste eller liknende, er det mange som kommer tilbake på skvadronen etter avbrekk uten flyging, så det er en situasjon man er vant med.

Tre år senere kom tvillingene Mathilde og Mikal til verden. Etter å ha gått gradene var Marianne da blitt nestkommanderende på 338 skvadron.

F.v: Marianne sitter mellom tvillingene Mikal (13) og Mathilde (13), sammen med Thea-Mari (15) og nevø Markus (15). Foto: Jakob Ellingsen

F-35

Norges nye kampfly, F-35, kommer til Ørlandet i november i år. De skal erstatte dagens F-16 som gradvis fases ut. Det er stor omstilling i hele Luftforsvaret med baser som legges ned, som får endrede roller og som rustes opp. Hele organisasjonen er også i endring.

- Det er så mange endringer samtidig, at det er et kjempeviktig fokus for oss at personell ikke blir demotivert av uforutsigbarhet og utrygge på hva fremtiden bringer. Det er menneskene som skal operere og støtte nye fly og nye systemer, sier Marianne.

- Samtidig er det veldig spennende og givende å være med på endringene her på Ørlandet. Vi er i omstilling fordi vi skal bli større og sterkere, ikke fordi vi skal legges ned eller nedbemanne. Dette er det viktig å ha med seg, men det er fortsatt store endringer for den enkelte og for flystasjonen som helhet. Dette merker vi som jobber innenfor gjerdet, men hele samfunnet rundt oss også.

Ørlandsfamilien

Etter 22 år ved flystasjonen forteller Knutsen om hvordan tilflytterne både med og uten militær tilknytning blir del av det en venninne kaller «Ørlandsfamilien».

- Tilflytterne til Ørlandet har ikke det samme nettverket som de som allerede har røtter her. Vi blir litt ekstra sammensveiset siden vi hjelper hverandre der det ikke er noen bestemor i nærheten som kan passe barn, eller noen kjenning med stor bil som kan hjelpe med å flytte. Det gjelder både de som jobber innenfor gjerdet, og alle de som følger med og har sitt yrke i sivil sektor, forteller Marianne.

Hun leder Nettverk for kvinnelig befal avdeling Trøndelag, som er en organisasjon der kvinner i Forsvaret i regionen kan utveksle erfaringer, både tverrfaglig og sosialt.

- I Forsvaret er det ofte sånn at man kommer til et sted uten familie. Vi kvinner finner kanskje litt lettere sammen når vi har en arena som vi kan bygge ut fra. Nettverket er en av initiativtakerne til at Jentebølgen kommer til Ørlandet 8. september. Jeg er stolt av at mange lokalt blir med på det. Om vi også får med unge i den idrettsgleden, er det noe vi kan bygge videre på og øke omfanget på over tid, sier Marianne.

Marianne var kaptein for sitt lag i Trondheims-Ørn. Her pokal fra Norway cup i 1984. Foto: privat

Fotball

I en jobb med fysiske krav og stort fokus på å prestere, er det kanskje ingen overraskelse at Marianne liker å trene.

- Enten det er å gå i skog og mark, løpe, sykle eller rollerblades liker jeg å trene. Når jeg har et mål å trene mot blir det til at jeg tar noen ekstra treningsturer. Det blir en liten konkurranse mot målet og å slå sin egen rekord. Jeg er et konkurransemenneske, men tåler også å ha en dårlig dag, sier hun.

I Trondheim spilte Marianne fotball på Trondheims-Ørn, men ga seg før damelagsfotballen. Hun forteller at fotballinteressen har vært med henne siden barndommen. I dag er hun en av oppkvinnene og spiller for kvinnelaget til Ørland Ballklubb og Flyfillan.

- Flyfillan er kvinnelaget for alle som har nær tilknytning til stasjonen, om de er kjæreste med en som jobber der, eller har flyttet med hit, eller jobber på stasjonen spiller ingen rolle. Første gang jeg spilte på laget, var da jeg kom hit i 1995. Vi har også vært del av grendafotballen. Etter hvert ble det så mange spillere og så mye interesse for fotball at en del av spillerene ble med på gjenoppstart av ØBKs kvinnelag.

I år er kvinnelaget en robust spillerstamme med spillere fra flystasjonens Flyfillan, ØBK kvinner, samt J19.

- Alle ungene har også vært aktive innen fotball. Jeg har forsøkt å bidra så mye som mulig som trener eller oppmann for ungene våre sine lag. Det kribler alltid i beina når jeg står på sidelinjen.

Marianne og Mikal (13) spiller fotball i hagen. Foto: Jakob Ellingsen

Bli kjent med seg selv

For fire år siden fikk Marianne beskjed om at hun hadde en alvorlig hjernesvulst.

- Det er et av vendepunktene i livet mitt. Alt gikk veldig fort fra jeg fikk beskjed til jeg ble operert, og etterpå ikke fikk til å snakke, tenke eller se på det venstre øyet. Jeg måtte lære meg alt på nytt igjen, sier hun.

Det har hun også gjort, og kan sitte på med F-16 igjen, noe som slettes ikke var noen selvfølge.

- Det var egentlig greit med en bråstopp der jeg begynte fra bunn og ikke hadde helt kontroll selv lenger. Fokuset ble på en ting av gangen. Å lære å snakke og skrive igjen, å finne ut hva som er viktigst for meg. Vi kan grave oss ned i det saklige og administrative, hjemme eller på jobb, mens det viktigste er egentlig det relasjonelle og ekte i møtet med mennesker i alle situasjoner, sier hun.

- Det handler også om relasjonen til meg selv, og å få bli kjent med meg selv når jeg var så åpen og blottlagt. Livet mitt og erfaringene mine, som bakgrunn for den jeg er, har jeg med meg i ryggsekken min. I møte med andre mennesker, er det for meg veldig viktig å anerkjenne og ha respekt for andres ryggsekk og møte disse med vidsynthet og åpenhet. Jeg håper at det fokuset på å ivareta medarbeiderne mine når man leder mennesker i militære operasjoner er noe mine underordnete kjenner seg igjen i, sier Marianne.

Som oberstløytnant har hun en tidsavgrenset stilling før hun må finne seg en ny jobb om tre til fem år.

- Det er travelt på flystasjonen og det er mange som har flere hatter og roller i overgangsperioden. Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg har en tidsavgrenset stilling. Tankene er her og nå. Det er veldig varierte oppgaver og et mangfold som er spennende i hverdagen. Hvis det er en ting jeg har fått opp øynene for, er det at jeg vil være tilstede her og nå. Nå har jeg nettopp flyttet inn i nytt hus, og det er første feriedag med familien samlet. Det blir deilig etter en hektisk vår, sier Marianne Mjelde Knutsen, der hun sitter i solveggen på en av de få soldagene juli har hatt å tilby så langt.