-Det er ei bok det har vært fint å treffe igjen, sier Edvard Normann Rønning om «Den siste viking». Han har dykket dypt i Johan Bojers gamle klassiker, for å utvikle et slagkraftig manus til den store oppsetninga.

Vennskapelig kritikk

Rønning har teaterutdanning fra USA, og har medvirket i produksjonen av en rekke filmer og teateroppsetninger, blant annet musikalen «An-Magritt» over Johan Falkbergets romankvartett «Nattens brød».  Han har også undervist mye i forskjellige deler av filmfaget, og vært konsulent for en rekke andre filmskapere.

Men i det siste er det altså «Den siste viking» den prisbelønte dramaturgen har konsentrert seg om. Det er enn jobb han har hatt glede av.

Rønning overvar forestillinga forrige gang Nils Gaup hadde regien, i 2010. Som en gammel venn av Gaup, tillot han seg å komme med noen kritiske bemerkninger. Det har Gaup tydeligvis husket, for til årets oppsetning ønsket han seg nettopp Rønning som dramaturg.

-Jeg skal ikke si noe nå om de tidligere oppsetningene av stykket, sier Rønning. -Men jeg tror at vi denne gangen får en forestilling som er litt klarere, der karakterene trer tydeligere frem og vi blir bedre kjent med dem, hva de ville og hva de strevde med i livene sine. Det skal både være spennende, morsomt og rørende. Og så skal de som har sett stykket før, saktens få se favorittscenene sine igjen.

En svært populær roman

«Den siste viking» ble en internasjonal bestselger da den kom i 1921. I Norge var den relevant fra nord til sør, for om det er Fosen som er utgangspunktet, så er det en roman som tar for seg en viktig del av historia til fiskerinasjonen Norge: Det handler om brytningstida mellom det gamle samfunnet og det nye, med en kulminasjon i skildringa av Trollfjord-slaget, der de gamle, åpne robåtene var i direkte konfrontasjon med de nye, store, dampdrevne notbåtene.

Det er en kollektiv roman som handler om et helt samfunn på Fosen. Men samtidig er det et sterkt personlig drama, med den overmodige Kristaver Myran i en kompleks hovedrolle. Ikke minst handler det om kvinnene som ble igjen hjemme da mennene dro på lofotfisket, som ikke visste om de fikk se sine kjære igjen.

Mye på spill

-Jeg er så heldig at jeg har prøvd å være lofotfisker en sesong, Edvard Rønning. -Jeg har sett den såkalte lofotflåten gå ut på fiske, et mektig syn i den spesielle naturen der oppe. Går vi et drøyt århundre tilbake i tid, så var det jo rene Klondyke-stemninga i Lofoten perioden fra januar og frem mot påske.

-Det er viktig å forstå hva som stod på spill for disse menneskene, mener Rønning. -Kristaver Myran eksemplifiserer det godt: Han er en mann som virkelig har satset alt. Han har satt seg i gjeld for å skaffe seg en båt, og han tar med seg sønnen sin om bord, enda det var en uskreven regel at far og sønn aldri skulle være i samme båten. Dette fordi det var så farlig, det de drev med. Hvert år var det folk som ikke kom tilbake til heimplassene sine. Men det var en sjanse de var villige til å ta, for dette var muligheten de hadde til å komme seg ut av fattigdommen. Når man kom hjem var det kanskje pliktarbeid for storgården som stod på programmet, men under lofotfisket var menn virkelig menn: Det handlet om å komme først frem, ta ut størst gevinst – men sikkert også om å slåss mest og drikke mest, sier Rønning og ler litt.

Den gamle E6-en

Edvard Normann Rønnings arkitekttegnede kunstnerhjem ligger rett etter brua over til Valsøya, ved et sund der enorme mengder båttrafikk har gått oppgjennom tidene. -Jeg bruker å si at jeg bor ved den gamle E6-en, sier Rønning.

-Rett sørom Valsøya er det fortsatt et merke i sjøen, ment å vise forbipasserende båter at de her var midtveis mellom Bergen og Lofoten. Forfedrene mine her på stedet handla med lofotfisk, og fremdeles er det noen i området som eier sjarker og går på lofotfiske.

Sporene etter denne tida finnes med andre ord overalt på Fosen, og det forklarer jo hvorfor interessen for «Den siste viking» fortsatt er så stor.

Edvard Normann Rønning har virkelig tro på forestillinga. -Vi har et veldig opplagt ensemble, og vi gleder oss til prøvene begynner i starten av august.

Det blir garantert stor dramatikk i «Den siste viking». Foto: Bernt Brevik