Et titalls amerikanske bombefly er synlig på himmelen. Ingvar er omgitt av sjø på alle kanter. 11-åringen er omtrent midtfjords i kano sammen med 19-åringen Finn Samal. Drønnene fra bombene må ha hørtes godt. Ingvar ser etter hvert en voldsom svart røyk bre seg over Trondheim forut. Røyken står i skarp kontrast til den blå sommerhimmelen.

- Finn sa: Tyskerne taper.

Ingvar husker det ennå godt. Han var ikke redd, hevder han.

- Bare ung og «toskåt».

Lang krig

Ingvar som åtteåring. Bildet er tatt sommeren 1940. Norge var okkupert av tyskerne, men på Seter var det lite som minnet om krig. Foto: Privat

Det er lørdag 24. juli 1943 Ingvar har tatt oss tilbake til. Det var da 41 amerikanske bombefly bombet Nyhavna i Trondheim. 31 tyskere og 8 norske sivile mistet livet i angrepet som må ha vært noe av det mest dramatiske som skjedde i trønderstaden under krigen.

- Ellers var krigen nokså fredelig, sier Ingvar.

For på bygda Seter mellom Leksvik og Vanvikan var det lite som minnet om krig.

- Vi hadde ingen krigsfølelse. Ikke så vi tyskere heller. Det var bare noen få norske nazister i bygda, men de gjorde ikke noe «gæli», minnes Ingvar som ellers husker krigen som en langdryg affære.

Han var 8 år da den kom til Norge, og 13 den våren tyskerne endelig takket for seg her til lands.

Styr og stell

Ingvar Sæther. Født den siste dagen i 1931.

- Elias Flaten var født bare noen timer senere, men det ble ett år mellom oss likevel. Da vi var ferdige med feiringa her, brukte vi å dra bort til ham, forteller Ingvar.

Han var ordfører i Leksvik i to perioder i til sammen 14 år, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting i 16 år og satt 28 år i kommunestyret. Som 16-åring ble han formann i Hindrem skilag. Siden ble det en rekke verv. Styreformann i Folla fabrikker fra 1971, styreformann i Norges brannkasse fra 1975, styreformann i AS Skarnsundbrua fra 1983, styreformann i Lyng industrier fra 1992. Lista er lang. Veldig lang. I 2006 ble han valgt som styreleder i Hindrem stavkirkelag. Det var en stor dag for Ingvar da den nye stavkirka på Hindrem endelig ble vigslet den 9. september 2012.

Ingvar sammen med bestefaren Isak Bjørnerås. Bildet er trolig tatt på 1950-tallet. Nabodama Astrid Sæther står til høyre i bildet. Foto: Privat

Avbrutt

Ingvar reiser seg og tar ordet. Foran ham sitter dagens kommunestyrerepresentanter i både Rissa og Leksvik. Vi er på LIV-bygget en mandagskveld i mai 2017. Fint vær er det også og kommuneformen står på dagsorden. En heftig innspurt. I tre år har Fosen-kommunene gått en kronglete vei for å finne sin partner. Så på tampen setter Fylkesmannen og regjeringen trykket på Fosen. Utfordringen er klar: Forsøk og finn sammen til én Fosen-kommune før kommunereformen behandles i Stortinget 8. juni. Ingvar snakker varmt om én Fosen-kommune. Vel og lenge. Og klokka går, mens ordstyreren blir utålmodig. Så avbrytes «gammelordførern». Ingvar får ikke fullført. Hjemme i godstolen på Seter kommer sluttpoenget.

- Den nye fylkeskommunen ble ingen suksess.

Det er reformen på 1970-tallet Ingvar sikter til. Da han startet i fylkespolitikken var det representanter fra de forskjellige kommunestyrene i fylket som utgjorde fylkestinget. Som ordfører møtte Ingvar for Leksvik.

- Med den nye fylkeskommunen skulle det skapes en ny politisk rase. Disse politikerne skulle ikke ha noen forpliktelse overfor kommunene.

Ja til Fosen

Ingvar mener dette nærmest har blitt en fiasko. Det sitter litt langt inne å si det, men etter at ansvaret for regionsykehusene ble overtatt av staten, mener veteranen at det er lite og ingenting igjen av fylkeskommunen. Og det er dette som henger sammen med Ingvars tanker om regionkommunen Fosen.

- I NIVI-rapporten var det forslag om at Fosen kunne bli en forsøkskommune med ansvar eller medansvar for fylkeskommunale oppgaver som samferdsel og videregående skole.

Ingvar mener Fosen må stå sammen om regionen skal få til skikkelige fremskritt. En solid motvekt mot Trondheim. Så synes han NIVI analyses tanker om flere senter i én kommune, er spennende.

- Jeg tror ikke dagens fylkeskommune har noen lang fremtid uansett regjering.

- Hvordan er det for en Senterparti-politiker å mene dette?

- Det er slitsomt det da, men én sak tåles.

- Du melder ikke overgang til noen andre?

- Nei, svarer Sæther som passer på å legge til at han er langt fra imponert over Høyre-Frp-regjeringens gjennomføring av kommunereformen.

Hvor ble det av alle oppgavene som skulle overføres til kommunene, spør Ingvar.

Her er Ingvar og jentene på skitur til setran i påska en gang på 1950-tallet. Foto: Privat

Opphavet

Bestefaren til Ingvar var rissværing. Isak Bjørnerås het han og kom fra Denstad-grenda. Han kjøpte først en gård på Hermstad på Stadsbygda.

- Han ble gift med Beret Anna Sæther. Hun hadde ingen brødre som ville ha gården. To hadde reist til Amerika og én ville ikke. Da solgte de på Hermstad og tok over gården Midtre Seter, forteller Ingvar.

Det må ha vært tidlig på 1900-tallet at besteforeldrene flyttet til Seter. Ingvars far Arne fant seg etter hvert en dame fra Sparbu. Han og Josefine fikk fire barn. Ingvar og tre søsken.

Sovnet med hest

Da Ingvar gikk på skole i 30- og 40-årene var det bare to klasser. Småklassen og storklassen. Og det var skole kun annenhver dag, minnes Ingvar.

- Det var full aktivitet, og litt slåssing i friminuttene. Vi brøyt litt ryggtak, ellers var det en del leker. Vi hoppet tau. Om vinteren gikk det i skihopping.

Og apropos idrett. Det var andre boller den gang. Å få bilskyss til et skirenn i nabobygda var trolig en månelanding unna. Minst. Vi er på siste halvdel av 1940-tallet.

- Jeg husker jeg kjørte hest til Vanvikan. Så gikk jeg på hoppski til Følldalen hvor jeg deltok i hopprenn. Etterpå var det fest.

Og på hjemturen fra Vanvikan var unge Ingvar noe smal i øynene. Sauene slapp unna opptellingen.

- Jeg satte meg på hesten, tok over meg pelsen og sovnet. Da vi kom inn mot Ytre Seter var det en som ropte til meg så jeg våknet.

- Men apropos skihopping. Hva er det lengste du har hoppet?

- Det er vel så vidt over 60 meter.

Inn i politikken

I 1948 gikk ferden videre til Torshus folkehøgskole i Orkdal.

- Der hadde vi en lærer som het Arne Frisvold. Han var nyutdannet teolog. Han utfordret oss til å velge et politisk parti som vi skulle spille. Jeg valgte Bondepartiet.

Og det var starten på Ingvars lange liv med det som fra 1959 har hatt navnet Senterpartiet. Det lå kanskje litt i kortene at bondesønnen skulle velge bøndenes parti?

En dag han sto og hekta nedi jordbæråkeren på Seter midt på 1950-tallet, kom fylkessekretæren forbi og lurte på om Ingvar kunne overta som styreformann i Stranda bondeparti.

Familiebilde fra 1940. Ingvar sitter nede til venstre. Foto: Privat

Bru over fjorden

- Fosenvegene. Det er distriktsutbygging som teller. Det der hadde ikke nyttet om det hadde vært sju kommuner som hadde tevlet. Det de har gjort er kjempebra, sier Ingvar og skryter av jobben Knut Sundet gjør som daglig leder.

- Hva tenker du om bruprosjektet over fjorden mellom Flakk og Rørvik?

- Det er en kjempesatsing. Det bør kunne gå, men de har en tøff jobb foran seg. Ørland er også sterke og tunnelprosjektet lenger ute i fjorden kan forstyrre bruprosjektet. Og hvordan er interessen i Trondheim? Ei bru vil kanskje medføre enda flere biler til byen. Det vil forstyrre miljøpakken. Men ei bru over fjorden ville ha omskapt Fosen. Vi hadde blitt den mest spennende regionen i Trøndelag.

- Galimatias

Det å bygge bruer er ikke noe nytt for Ingvar. Historien om hvordan brua over Skarnsundet mellom Mosvik og Inderøy ble til, er allerede fortalt en rekke ganger. Ingvar var styreformann i aksjeselskapet AS Skarnsundbrua fra 1983. I siste halvdel av 80-årene ble det imidlertid litt neglebiting. Jappetida tok slutt og det kom dårligere tider.

- Renta føyk rett opp. Det gikk et rykte på Stortinget om at Skarnsundbrua ville bli utsatt. Jeg hadde dårlig mage til klubbeslaget falt, sier Ingvar.

Med stortingsproposisjonen i boks, gikk det riktig vei. Brua, som faktisk også går over Trondheimsfjorden, ble åpnet i 1991.

- Jeg har blitt fortalt at daværende samferdselsminister Kjell Opseth (Ap) sa følgende da han gikk over brua på åpningsdagen: Dette er galimatias. Det er ikke trafikk her.

Ordfører og fjøslukt

I 1963 var det kommunevalg i Norge. The Beatles herjet og sang «She loves you, yeah, yeah, yeah», John F. Kennedy var fortsatt president i USA og Kings Bay-saken preget norsk politikk. For første gang siden krigen fikk Norge en annen regjering enn Arbeiderpartiet. Høyres John Lyng fikk imidlertid kun prøve seg i fire uker før Einar Gerhardsen var tilbake. Og mens sistnevnte var på tampen av sitt politiske virke, var en annen i startgropa nord for Dovre.

- Den gang var det mindre partipolitikk i lokalpolitikken. Stranda hadde ei felles borgerlig liste ved valget i 1963, og jeg ble ført opp på lista sammen med blant andre Bjørn Lyng.

Og dermed ble Ingvar valgt inn i Leksvik kommunestyre. Det tok bare fire år før han rykket ytterligere opp. Ved valget i 1967 sto Ingvar først på Senterpartiets liste. Den gang skulle det lukte fjøs av Senterpartiets representanter.

- «Det e bærre tri tå dæm det lokte fjøs tå. Ræsten e bærre sånne væskkailla som dæ», fikk Ingvar høre etter brakvalget.

Han var ordfører og snart 36 år gammel.

En annen kommune

Da Ingvar ble ordfører hadde Leksvik kommune sine kontor på Kroa. Der var det den gang et lite handelssentrum.

- Ivar Røstadsand var kommuneingeniør, Ole Graven kommunekasserer, Birger Killingbergtrø formannskapssekretær og Andreas Graven ligningssjef. Ordførergodtgjørelsen var på kun 3000 kroner i året. Jeg mener jeg fikk økt den til 4000 kroner.

Ingvar hadde tatt over heimgården på Seter. I 1957 hadde han giftet seg med Marit Jølle fra Beistad. Det ble etter hvert to jenter og én gutt. Marit hadde også en datter fra før da hun traff Ingvar.

I tillegg til å være familiefar, gårdbruker og ordfører, var Ingvar inspektør og leder av Fosen branntrygdelag.

- Det var håpløst. Jeg måtte søke permisjon fra jobben. Det var så mye å holde på med som ordfører. De første årene, ble det bygd fem bygdeveier, blant annet den inn til Ramdalen. Jeg fikk etter hvert en halvstilling som tiltakssjef i kommunen. Da gikk det an å få det litt levelig, forklarer Sp-politikeren.

For i tiltakssjefsjobben kunne Ingvar i praksis gjøre mye av det samme arbeidet som han gjorde som ordfører. Så fikk han totalt sett betalt slik at det gikk rundt økonomisk.

- Var det gjevt for en mann midt i 30-årene å bli ordfører i 1968?

- Det var jo det på den tiden. Det var veldig engasjerende.

- Hva var drivkraften?

- Å få til mest mulig for kommunen.

85 år, men fortsatt svært engasjert. Foto: Alexander Killingberg

Lite familietid

Ingvar var ordfører i Leksvik i en periode da kommunen vokste. Industrieventyret var i startfasen og mange flyttet til bygda. Folketallet økte helt til det nådde toppen med 3656 innbyggere i 1983. Slik Ingvar beskriver hverdagen, vil nok mange si at han var en liten arbeidsnarkoman. I dag innser han at det også kunne bli vel mye jobb og vel lite familie.

- Jeg regnet ikke arbeidstimer akkurat.

- Det gikk døgnet rundt?

- Det var mer det, men jeg sov godt. Det ble derimot lite tid til familien.

Fosna-Folket ber «gammelordførern» nevne de største politiske seirene han har vært med på. Da kommer Skarnsundbrua og institusjonen i Ytter-Myran i Leksvik på rams. Så legger Ingvar til Folla fabrikker. Slik han forklarer det, var det en særdeles motvillig Ingvar som ble styreformann i Folla i 1971.

- Ingen ville ha Folla. Det var underskudd og greier. Jeg havnet der og det var en slitsom jobb. Det gikk ikke an å drive dette som en forvaltningsbedrift. Jeg mente at enten måtte fylkeskommunen selge bedriften, eller så måtte den omdannes til et aksjeselskap, forteller Ingvar.

Etter svært mye om og men, ble Folla til slutt solgt til Leksvik-gründeren Bjørn Lyng i 1983. Ifølge Ingvar var Bjørn i første omgang villig til å betale en del for Folla, men så somlet fylket så lenge at de til slutt mer eller mindre måtte gi det bort.

Å få realisert Skarnsundbrua var en stor politisk seier. Foto: Arkiv

Fremtidsutsikter

Livet byr på opp og nedturer, så også for Ingvar Sæther. Det var et tøft slag da kona Marit døde i 1997.

- Sånn er det. Livet rår en ikke over.

Setningen stopper. Ingvar vil helst snakke om politikk. Synspunkter på fremtiden. Hva bør gjøres? Hvor bør det satses?

Leksvik kommune har i dag 3480 innbyggere. Det er nesten 200 færre enn i 1983. I samme periode har Trondheim og landet i sin helhet hatt en betydelig befolkningsvekst. Leksvik og Fosen for øvrig tar ikke del i denne veksten, påpeker Ingvar.

- Det er ikke tilfredsstillende. Mens vi ennå har selvstendig kraft, burde vi fått regulert området ved Gunnhild-støtta langs fylkesvei 755 mellom Leksvik og Tømmerdalen til næringsareal. Veien kan flyttes opp, så kan man anlegge en dypvannskai der. Den vil ligge midt i skuddlinja mellom Verdal og Thamshavn. Så bør det reguleres for boliger fra Vanvikan mot ferjeleiet i Rørvika. Man kan få en mengde solvendte tomter med flott utsikt over fjorden. Da har vi en sjanse til å beholde hurtigbåten fra Vanvikan og. Det er jo tusen arbeidsplasser på Brattøra i Trondheim, sier Ingvar og mener det må være ypperlig å bo i Vanvikan og pendle til jobb i Trondheim.

- Hva mener du om Indre Fosen kommune da?

- Indre Fosen går sikkert bra det. Men det er dumt at Leksvik og Rissa gikk så raskt frem. Det vanskeliggjorde debatten rundt én Fosen-kommune, svarer Senterparti-politikeren.

Ingvar var svært engasjert i arbeidet med å få reist en ny stavkirke på Hindrem. Her ser vi Ingvar under åpningen. Foto: Arkiv